Arbeid ivrig
Det er quorumsmedlemmer og de som skulle være våre quorumsmedlemmer, som trenger vår hjelp.
Mine kjære brødre, jeg føler meg ydmyk over denne store oppgaven det er å stå foran dere i kveld og ta imot invitasjonen til å undervise og vitne om det hellige privilegium vi har å bære Guds prestedømme. Jeg ber om deres tro og bønner for meg.
I tillegg til dem som har Det aronske og Det melkisedekske prestedømme og som er tilstede i kveld her i dette vakre Konferansesenteret eller andre steder over hele verden, finnes det et stort antall prestedømsbærere som av en eller annen grunn har drevet bort fra sine plikter og har valgt å følge andre veier.
Herren sier ganske tydelig til oss at vi skal strekke oss ut og redde slike og bringe dem og deres til Herrens bord. Vi skulle gi akt på Herrens guddommelige instruksjoner da han erklærte: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.»1 Han tilføyde:
«For se, det er ikke tjenlig at jeg befaler i alle ting, for den som må befales i alle ting, er en doven og ikke en klok tjener, derfor får han ingen lønn.
Sannelig sier jeg, menneskene skulle arbeide ivrig for en god sak, og gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet.
For de har kraften i seg til å handle som de vil, og hvis menneskene gjør godt, skal de på ingen måte miste sin lønn.»2
Den hellige skrift gir deg og meg et mønster å følge når det står: «Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.»3 Og han «gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham».4
Jeg har lagt merke til når jeg har studert Mesterens liv, at hans varige lærdommer og hans fantastiske mirakler vanligvis fant sted når han utførte sin Faders gjerning. På veien til Emmaus viste han seg i et legeme av kjøtt og ben. Han inntok mat og vitnet om sin guddommelighet. Alt dette skjedde etter at han hadde forlatt graven.
På et tidligere tidspunkt var det mens han var på vei til Jeriko at han ga synet tilbake til en som var blind.
Frelseren var alltid i aktivitet – han underviste, vitnet og frelste andre. Dette er også vår plikt som medlemmer av prestedømsquorumer i dag.
I en erklæring fra Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum som ble utstedt 6. april 1980, ble dette vitnesbyrd og denne sannhet fremsatt:
«Vi erklærer høytidelig at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i sannhet er en gjenopprettelse av den kirke som Guds Sønn opprettet da han i løpet av sitt jordiske virke organiserte sitt verk på jorden; at den bærer hans hellige navn, ja, Jesu Kristi navn; at den er bygget på apostlers og profeters grunnvoll, med ham selv som hjørnesten; at dens prestedømme av både den aronske og den melkisedekske orden ble gjengitt ved håndspåleggelse av dem som hadde det i fordums tid – døperen Johannes når det gjaldt Det aronske prestedømme, og Peter, Jakob og Johannes når det gjaldt Det melkisedekske prestedømme.»5
Den 6. oktober 1889 kom president George Q. Cannon med følgende oppfordring:
«Jeg ønsker å se at prestedømmets kraft blir styrket… Jeg ønsker å se denne styrke og kraft utbredt i hele gruppen av prestedømsbærere, fra overhodet og ned til den minste og mest ydmyke diakon i Kirken. Hver mann skulle søke og glede seg over Guds åpenbaringer, og himmelens lys skulle skinne i hans sjel og gi ham kunnskap om hans plikter, om den del av Guds verk som er overdratt ham i hans prestedømme.»6
Jeg vil i kveld fortelle dere om to hendelser i mitt liv – én som fant sted da jeg var gutt, og den andre angår en venn av meg som var ektemann og far.
Ikke lenge etter at jeg var blitt ordinert til lærer i Det aronske prestedømme, ble jeg kalt til president for quorumet. Vår veileder, Harold, var interessert i oss, og det visste vi. En dag sa han til meg: «Tom, du liker å ale opp duer, ikke sant?»
Jeg svarte et varmt «ja».
Så kom han med et tilbud: «Har du lyst på et par raserene Birmingham Roller-duer?»
Denne gangen svarte jeg: «Ja, sir!» Dere skjønner, de duene jeg hadde, var bare vanlige duer som var blitt fanget på skoletaket.
Han inviterte meg hjem til seg neste kveld. Dagen etter var en av de lengste dager i mitt unge liv. Jeg satt og ventet på min veileder en time før han kom hjem fra arbeidet. Han tok meg med til dueslaget, som var i den øverste delen av et lite uthus i utkanten av gårdsplassen. Mens jeg betraktet de vakreste duene jeg noen gang hadde sett, sa han: «Velg deg en hann, så skal du få en hunn som det ikke finnes maken til i hele verden.» Jeg foretok mitt valg. Så fikk jeg en liten hunn i hånden min. Jeg spurte hva som gjorde henne så annerledes. Han svarte: «Se nøye etter, så vil du oppdage at hun har bare ett øye.» Ganske riktig, et øye manglet. En katt hadde sørget for det. «Ta dem med hjem til dueslaget ditt,» sa han. «Hold dem inne i ca. ti dager, så kan du slippe dem ut og se om de vil holde seg hos deg.»
Jeg fulgte Harolds instruksjoner. Da jeg slapp dem ut, spankulerte hannen omkring på taket til dueslaget, og så gikk han inn igjen for å spise. Men den enøyde hunnen var borte på et øyeblikk. Jeg ringte til Harold og spurte: «Har den enøyde duen kommet tilbake til ditt dueslag?»
«Kom bort til meg,» sa han, «så skal vi se etter.»
Da vi gikk fra kjøkkendøren hans og ut til dueslaget, sa min veileder: «Tom, du er president for lærernes quorum.» Det visste jeg selvfølgelig. Så tilføyde han: «Hva har du tenkt å gjøre for å aktivisere Bob, som er medlem av quorumet ditt?»
Jeg svarte: «Jeg skal få ham til quorumsmøtet denne uken.»
Så strakte han seg opp til et spesielt rede og rakte meg den enøyde duen. «Hold henne inne noen dager og prøv igjen.» Det gjorde jeg, og nok en gang forsvant hun. Nok en gang lød det: «Kom bort til meg, så skal vi se om hun har kommet hjem igjen.» Og mens vi gikk til dueslaget, bemerket han: «Gratulerer med at du fikk Bob til prestedømsmøtet. Hva skal så du og Bob gjøre for å aktivisere Bill?»
«Vi skal få ham dit denne uken,» sa jeg beredvillig.
Dette gjentok seg om og om igjen. Jeg var voksen før det gikk helt opp for meg at Harold, veilederen min, virkelig hadde gitt meg en spesiell due, den eneste duen i dueslaget hans som han visste ville vende tilbake hver gang hun ble sluppet. Det var hans inspirerte måte å ha et ideelt personlig prestedømsintervju på med presidenten for lærernes quorum annenhver uke. Jeg skylder denne enøyde duen mye. Jeg skylder denne quorumsveilederen mer. Han hadde tålmodighet og ferdighet til å hjelpe meg å forberede meg til ansvarsoppgavene som lå foran meg.
Fedre, bestefedre, vi har et enda større ansvar for å lede våre dyrebare sønner og barnebarn. De trenger vår hjelp, de trenger vår oppmuntring, de trenger vårt eksempel. Det har blitt sagt så viselig at våre unge trenger færre kritikere og flere forbilder.
Nå vil jeg gi et eksempel på noe som angår de menn som i liten grad inkluderer tilstedeværelse eller aktivitet i kirken i sitt liv. Gruppen av disse vordende eldster har blitt større. Årsaken til dette er de yngste guttene i Det aronske prestedømmes quorumer som blir borte i denne perioden, og også de voksne mennene som blir døpt, men ikke holder sin aktivitet og tro vedlike så de kan bli ordinert til eldster.
Jeg tenker ikke bare på tilstanden til slike menn, men synes også synd på deres gode hustruer og oppvoksende barn. Disse mennene venter på en hjelpende hånd, et oppmuntrende ord og et personlig vitnesbyrd om sannheten fra et kjærlig hjerte fylt av et ønske om å oppløfte.
Min venn Shelley var en slik person. Hans hustru og barn var gode medlemmer, men alle forsøk på å motivere ham til å bli døpt og så motta prestedømmet hadde totalt mislykkes.
Så døde Shelleys mor. Shelley sørget slik at han trakk seg tilbake til et spesielt rom i kapellet der begravelsen fant sted. Vi hadde sørget for overføring til dette rommet slik at han kunne sørge alene og ingen kunne se ham gråte av sorg. Da jeg trøstet ham i dette rommet før jeg gikk til talerstolen, ga han meg en klem, og jeg visste at de dypeste strenger i ham var blitt rørt.
Tiden gikk. Shelley og hans familie flyttet til en annen kant av byen. Jeg ble kalt til å presidere over Den kanadiske misjon og flyttet sammen med min familie til Toronto i Canada for en treårs-periode.
Da jeg var kommet tilbake og var blitt kalt til De tolv, ringte Shelley meg. Han sa: «Biskop, vil du besegle min hustru, mine barn og meg i Salt Lake tempel?»
Jeg svarte nølende: «Men Shelley, du må først bli døpt og bli medlem av Kirken.»
Han lo og svarte: «Å, det ordnet jeg mens du var i Canada. Jeg har vel gitt deg en overraskelse. Det var en hjemmelærer som besøkte oss regelmessig og lærte meg Kirkens sannheter. Han var med i en skolepatrulje og hjalp de små barna å krysse gaten hver morgen når de gikk på skolen og hver ettermiddag når de skulle hjem. Han ba meg hjelpe til. I intervallene da det ikke var noen barn som skulle over gaten, lærte han meg mer om Kirken.»
Jeg hadde det privilegium å se dette miraklet med egne øyne og føle gleden av hele min sjel. Beseglingene ble forrettet, en familie var forenet. Shelley døde ikke så lenge etterpå. Jeg hadde privilegiet å tale i hans begravelse. Jeg kommer alltid til å huske min venn Shelleys legeme der han lå i kisten, kledd i sitt tempeltøy. Jeg innrømmer villig at jeg felte tårer, takknemlighetens tårer, for den som var tapt, var funnet.
De som har følt Mesterens hånd, kan av en eller annen grunn ikke forklare forandringen som skjer med dem. De ønsker å føre et bedre liv, å virke trofast, å vandre ydmykt og bli mer lik Frelseren. Når de har fått sitt åndelige gangsyn og et glimt av evighetens løfter, gjentar de ordene til den blinde mannen som Jesus ga synet tilbake: «Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!»7
Hvordan kan vi forklare disse miraklene? Hvorfor denne økning i aktivitet hos menn som lenge har slumret? Poeten skrev dette om døden: «Gud … rørte ved ham, og han sov.»8 Jeg sier om denne nye fødsel: «Gud rørte ved dem, og de våknet.»
To grunnleggende årsaker forklarer i stor grad disse forandringene i holdninger, vaner og handlinger.
For det første har menneskene blitt vist sine evige muligheter og bestemt seg for å nå dem. De kan ikke over tid være tilfreds med middelmådighet når det ypperste er innenfor deres rekkevidde.
For det annet, andre menn og kvinner og også ungdom har fulgt Frelserens formaning og elsket sin neste som seg selv og hjulpet sin neste å oppfylle sine drømmer og realisere sine ambisjoner.
Katalysatoren i denne prosessen har vært prinsippet kjærlighet.
Tiden har ikke forandret Forløserens evne til å forandre menneskers liv. Han sier det samme til deg og meg som han sa til den avdøde Lasarus: «Kom ut!»9 Jeg tilføyer: Kom ut fra tvilens mørke. Kom ut fra syndens sorg. Kom ut fra vantroens død. Kom ut til et nytt liv.
Når vi gjør dette og setter vår fot på de stier der Jesus vandret, så la oss minnes vitnesbyrdet Jesus ga: «Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden… Jeg er verdens lys og liv.»10 «Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått ihjel, jeg er deres talsmann hos Faderen.»11
Det er quorumsmedlemmer og de som skulle være våre quorumsmedlemmer, som trenger vår hjelp. John Milton skrev i sitt dikt «Lycidas»: «De sultne får ser opp og blir ikke røktet.»12 Herren selv sa til profeten Esekiel: «Ve Israels hyrder … hjorden [min] røkter dere ikke.»13
Mine brødre i prestedømmet, det er vår oppgave. Men la oss huske og aldri glemme at et slikt prosjekt ikke er umulig. Vi ser mirakler overalt når prestedømskall blir foredlet. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter. Vi går Herrens ærend. Vi er berettiget til Herrens hjelp. Men vi må prøve. I skuespillet Shenandoah finner vi en inspirerende replikk: «Hvis vi ikke prøver, da gjør vi ikke noe. Og hvis vi ikke gjør noe, hvorfor er vi så her?»
La oss alle være ordets gjørere og ikke bare dets hørere.14 La oss følge vår president, Gordon B. Hinckley, Herrens profets eksempel.
Måtte vi, i likhet med Frelserens tilhengere i gammel tid, ta imot innbydelsen: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.»15 Det er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.