Gå mot lyset fra Hans kjærlighet
Bånd som knyttes blant paktens kvinner i Hjelpeforeningen, kan … opplyse, opplive og berike livets reise.
På tidlige vårmorgener idet solens første stråler tittet over fjellene, la Jan og jeg ut på tur sammen. Som nykalte besøkende lærerinner var vi begge unge mødre med voksende familie og travle, krevende timeplaner.
Jan og hennes familie hadde nylig flyttet inn i menigheten, og jeg var usikker på hva vi skulle prate om. Vi strevde oss andpustne oppover og nedover en nærliggende fjellvei, og gikk og snakket sammen dag etter dag.
I begynnelsen besto samtalene våre i at vi pratet litt om mennene og barna våre, deres interesser og skolene i området. Litt etter litt åpnet vi oss for hverandre, drøftet åndelige tanker og bega oss inn på egne erfaringer med å finne sannhetens kjerne. Det var som om vi ved å arbeide for å få kroppen vår i form også begynte å få sjelen i form. Jeg elsket denne herlige utfoldelsen.
Jeg lærte to uforglemmelige ting av disse turene med Jan som fortsatt opplyser mitt sinn og fyller meg med glede. Det første er at uansett livssituasjon er det, hvis du er åndelig beredt, ingen grunn til å frykte (se L&P 38:30).
Lenge etter at vi begynte å gå turer sammen, fikk jeg vite at Jan mange år tidligere hadde truffet valg som skritt for skritt førte henne bort fra Kirken og inn på en vei hun nå sterkt beklaget. Omtrent på den tiden vi traff hverandre, hadde hun bestemt seg for å sette sitt liv i orden. Hun lengtet etter å kunne forberede seg til å bli beseglet til sin mann og sine barn i templet. Det var en målbevisst lengsel, som Nephi uttrykte det, etter «[å] bli forsonet med Kristus, gå inn gjennom den trange port, vandre på den smale sti som fører til livet, og fortsette på stien inntil prøvelsens dag er omme» (2. Nephi 33:9).
Man kunne kanskje forventet at så snart Jan hadde tatt en like oppriktig beslutning som Lamonis far i Mormons bok om å «forsake alle [s]ine synder for å kjenne [Herren]» (Alma 22:18), ville resten være lett. Men slik var det ikke. Hun sto overfor en av livets mest smertefulle prøvelser. Jan fikk vite at hun hadde hjernesvulst. Hennes mann mistet jobben, deretter mistet familien hjemmet sitt og bilen sin.
Like fullt ble Jans tro på Jesus Kristus fastere jo vanskeligere det ble. Mens vi gikk disse morgenturene våre, lærte jeg mye av Jan om hvordan hennes tro på Herren og daglig åndelig forberedelse hjalp henne å bekjempe frykten. Hun syntes å forstå til fulle hva president Gordon B. Hinckley har sagt: «Vi vil gjøre klokt i å knele ned for vår Gud i bønn. Han vil hjelpe oss. Han vil velsigne oss. Han vil trøste og støtte oss.» (Standing for Something, [2000], s. 178.)
Selv om hun befant seg midt i de frykteligste prøvelser, sto det klart for meg at Jan visste at vår profets ord er sanne. Hun stanset aldri sin personlige åndelige forberedelse mens hun fryktløs beveget seg fremover – en dag av gangen – og utstrålte indre fred. I løpet av de tidlige morgentimene våre så jeg bokstavelig «morgenen bryte frem, skyggene vike … det grydde av en strålende dag» («The Morning Breaks», Hymns, nr. 1) etter hvert som Jans omvendelse frigjorde henne fra synd og ga dyp åndelig innsikt.
Jeg spurte Jan hvordan hun hadde kommet til å føle fred når livet hennes var så floket og alt falt sammen rundt henne. Jeg tror teksten til en salme best beskriver hva hun følte og senere ga meg del i angående forsoningens kraft i hennes liv:
Min Gud er mitt lys, min styrke, mitt alt.
Av ham får jeg visdom, næring og kraft.
Min svakhet han styrker med guddommens makt,
jeg vandrer så trygt i hans samfunn og pakt.
(«Min Gud er mitt lys», Salmer og sanger, nr. 46)
På grunn av hennes sterke tro bragte Herrens forsoning daglig fornyelse til Jan. Hun underkastet seg Herrens vilje en bønn, et skriftsted og en tjenestegjerning av gangen.
Kort tid før hun døde, mens hun var i 30-årene, var jeg blant dem som var forsamlet i templet og følte en stille glede da hun og hennes mann og deres barn knelte ved alteret og ble beseglet til hverandre for evigheten.
Det andre uforglemmelige jeg lærte av Jan, er at når søstrene i Hjelpeforeningen har «øyet fullt og helt vendt mot Guds ære» (L&P 4:5), kan de oppnå stor åndelig innsikt og gi hverandre dyp åndelig styrke.
Da vi begynte å gå tur sammen, holdt ikke Jan og jeg samme tempo. Etter hvert som vi ble «knyttet sammen i enighet og i kjærlighet» (Mosiah 18:21), vandret vi stadig mer i takt både fysisk og åndelig. Vi holdt hverandre oppe med våre vitnesbyrd, bar hverandres byrder, styrket og trøstet hverandre som Hjelpeforenings-søstre alltid har gjort.
Gjennom mitt vennskap med Jan lærte jeg hvilket hellig slektskap vi har som søstre i Hjelpeforeningen. Jan og jeg vokste i likhet med mange av dere fra oppgaven som besøkende lærerinnepar til søstre og kjære venninner. Jeg vitner om at bånd som knyttes blant paktens kvinner i Hjelpeforeningen, virkelig kan opplyse, opplive og berike livets reise, fordi vi kan hjelpe hverandre å lære hvordan vi skal sette Herren først i vårt hjerte og i vårt liv. Jeg vet dette fordi Jan for over 20 år siden hjalp meg å komme nærmere vår Frelser ved sin livsførsel. Hun oppmuntret meg til å se lenger enn til egne problemer, til å føle glede og takknemlighet over Frelserens forsoning for mine synder, til å se frem med tro til alt som hver ny dag bringer, og til å glede meg over dype åndelige bånd som bare muliggjøres gjennom Hjelpeforeningen.
Jeg går fortsatt morgenturer – så ofte jeg har mulighet. Jeg stopper fortsatt opp for å studere jordens skjønnhet og for å takke vår himmelske Fader for vår Frelser Jesu Kristi misjon. Jeg minnes ofte med dyp takknemlighet den ånd Jan bragt med til turene våre på grunn av sitt store ønske om å føle Frelserens forløsende kjærlighet. Hennes kjærlighet til Herren flommet over mitt hjerte da like sterkt som strålene fra den oppadgående sol fortsetter å opplyse landet hver morgen.
Jeg bærer vitnesbyrd om vår Frelser, som sa om seg selv: «Se, jeg er Jesus Kristus, Guds Sønn. Jeg er verdens liv og lys» (L&P 11:28). Søstre, jeg vet at ved daglig forberedelse, trinn for trinn, kan vi alle i likhet med Jan gå fremover uten frykt og finne veien til Ham og samtidig føle personlig velsignelsene ved hans uendelige forsoning. Jeg vet at en av de guddommelige velsignelser ved Hjelpeforeningen er vår tilknytning til kvinner som også vitner om vår Herre. Min bønn er at vi alltid vil vandre sammen mot lyset fra Hans forløsende kjærlighet. I Jesu Kristi navn, amen.