Ut av små ting
Vi må ikke bli trette av å gjøre godt, og vi må ikke bli utålmodige. De forandringene vi søker, vil skje i «rett tid».
Teksten til gjenopprettelsens store hymne som ble sunget ved åpningen av vårt møte, har lydt i mitt sinn og hjerte siden vi valgte temaet. «La Sion i sin skjønnhet reise seg; hennes lys begynner å skinne… Et folk som beredes til å møte Herren» («Let Zion in Her Beauty Rise», Hymns, nr. 41). Det er herlig å tenke på den lovede tid da Herren vil vende tilbake, men det gir også en vekker å tenke på de forandringer vi alle kanskje må foreta for å være beredt. Likevel, kjære søstre, når jeg har møtt dere og sett deres besluttsomhet, tror jeg vi som et folk ikke mangler så mye som vi ofte føler. Vi har grunn til å feste lit og håp til vår forberedelse.
September 1832 var en travel forberedelsestid for de tidlige hellige. Profeten gjorde forberedelser til å flytte til John Johnsons hjem sydøst for Kirtland, Ohio, og andre brødre forberedte seg til å reise til Missouri. Midt oppe i disse forberedelsene mottok Joseph Smith den åpenbaringen vi nå kjenner som kapittel 64 i Lære og pakter. Etter å ha gitt instruksjoner til de menn som skulle til Missouri, ga Herren dem en påminnelse: «Men alle ting må skje i rett tid. Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort» (L&P 64:32-33, uthevelse tilføyd).
Disse versene er en veiledning for oss med hensyn til å forberede oss selv og vår familie til å leve i «vanskelige tider» (se 2. Tim. 3:1). Vi må ikke bli trette av å gjøre godt, og vi må ikke bli utålmodige. De forandringene vi søker, vil skje i «rett tid». Og det viktigste, de store gjerninger vi ønsker å gjøre, vil komme ved «små ting».
En av disse små tingene, har jeg lært, er at jeg må finne tid til å fylle mitt åndelige reservoar hver dag. Det er fristende å sette opp en lang liste over mine svakheter og så arbeide med dem, som en venn sa til meg, som om jeg «dreper slanger». Selvforbedring kan virke som et arbeidsprosjekt, men det er – i virkeligheten – å forandre hjertet. Når vi kvinner strever for å holde tritt med livet – oppdra barn, skaffe nødvendige ting, gå på skole, takle alderdom eller dårlig helse – blir vår egen åndelighet ofte det som havner lengst nede på vår lange handlingsliste.
Skriftstudium og bønn vil føre til forandring – men ikke automatisk. Hvis vi leser med ett øye og ber halvhjertet, blir det et ritual, og selv om den tiden ikke er uten verdi, er den heller ikke særlig produktiv. Vi trenger, med familiens støtte, å avsette nok tid til studium – ikke bare lese – men til å meditere, føle og vente på svar. Herren har lovet at han vil styrke oss og gi oss fornyede krefter, hvis vi vil ta oss tid til ham hver dag (se L&P 88:63).
Søstre, vi må forberede oss hvis vi ønsker å tjene, og vi må tjene hvis vi ønsker å forberede oss. Da jeg var 16, ble jeg kalt til å undervise 3-åringene i det som den gang ble kalt junior-Søndagsskolen. (Det var slik i gamle dager, skal dere vite.) Jeg underviste noen urolige barn. De klatret på og under stoler og bord og syntes alltid å være i bevegelse. Jeg var fryktelig uerfaren, og de første ukene lurte jeg på om det hadde vært riktig av meg å si ja til kallet.
Men jeg holdt ut, og det jeg lærte – nokså raskt – var at jeg kunne ikke bare be om hjelp. Jeg måtte være forberedt. Det betydde planlegging av aktiviteter, historier og leksjoner, og det betydde å ha en plan B klar og gjerne alle fra C til Å. Mange år senere, da jeg ble kalt til å lede en junior-Søndagsskole, visste jeg hvordan jeg skulle hjelpe nye lærere. Jeg visste hvordan man kan finne glede i barna, og jeg visste hvor viktig det var å være trofast i mitt kall.
I likhet med mange av dere har jeg hatt en rekke kall i Kirken. Noen har vært lettere enn andre, men jeg har forsøkt å foredle dem alle. Men hender det at uttrykket «foredle ditt kall» gjør deg nervøs? Det har bekymret meg! Jeg leste nylig en tale der president Thomas S. Monson sa om dette temaet: «Og hvordan foredler man et kall? Ganske enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det» («Prestedømmets kraft», Liahona, jan. 2000, 60). Søstre, vi kan gjøre det! Jeg hører kvinner si at deres kall sliter dem ut eller at de ikke har tid til å virke. Men å foredle sitt kall er ikke ensbetydende med at vi må sitte oppe hele natten og forberede utdelingsark og flotte borddekorasjoner. Det betyr ikke at vi hver gang vi går ut som besøkende lærerinner må ha med oss noe til søstrene. Noen ganger er vi vår egen verste fiende. La oss forenkle litt. Budskapet i en god leksjon kommer ved åndelig forberedelse. La oss sette fokus på evangeliets prinsipper og på stoffet i våre studieveiledninger. La oss forberede en interessant utveksling av idéer ved diskusjon, ikke ved ekstra oppfinnsomt arbeid som gjør oss så slitne at vi føler uvilje mot den tiden vi bruker på å utføre våre kall.
Når vi kalles til å tjene, blir vi ikke tilbudt noen avløsningsdato Vårt liv skal brukes i tjeneste. Lois Bonner, en kvinne i min stav som er 92 år gammel, begynte som besøkende lærerinne da hun giftet seg for over 65 år siden. Hun virker ennå trofast. Ekteparene Nelson fra Canada og Ellsworth fra Utah var misjonærer og underviste, veiledet og elsket oss som tilhørte en liten menighet i utvikling i Missouri. Vi lærte gjennom dem gleden ved å tjene og nøt godt av deres erfaringer. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å takke vår Fader på for alt han gir oss, enn å tjene hans barn uansett hvilken alder vi er i.
Endelig begynner jeg gradvis å forstå meningen med og betydningen av våre offergaver – spesielt tiende og fasteoffer. Gjennom hele Lære og pakter formaner Herren oss å ta vare på hverandre og gi av våre timelige ressurser til å bygge opp Guds rike. Vår villighet til å gjøre det er faktisk en av forutsetningene for at Herren kommer tilbake til jorden (se Daniel H. Ludlow, A Companion to Your Study of the Doctrine and Covenants, 2 bind [1978], 2:46). Selv om våre forhold kan være forskjellige, er det viktig at vi alle gir alt det vi kan. Herren har sjelden krevd at noen skal gi alt de har, men det er viktig for ham å vite at vi ville og kunne gjøre det, hvis vi ble bedt om det (se Bruce R. McConkie, «Obedience, Consecration, and Sacrifice», Ensign, mai 1975, 50). I en stav hvor min mann og jeg bodde, oppfordret stavspresidenten medlemmene til å fordoble sitt fasteoffer og forberede seg på de velsignelser som ville følge. Jeg kan nå personlig bære vitnesbyrd om at Herren vil velsigne oss på ufattelige måter hvis vi er trofaste og gir rundhåndet.
Åndelighet gjennom bønn og studium. Tjeneste for andre. Tiende og rundhåndet fasteoffer. Dette er ikke nye prinsipper. Det er noen av de «små ting» som er forutsetninger for store ting. I verset som følger, lærer vi hva Herren krever av oss. Han krever «hjertet og et villig sinn» (L&P 64:34, uthevelse tilføyd). Det er vårt hjerte og sinn som må fornyes. Vi har alle våre ufullkommenheter, våre svakheter, våre langt fra fullkomne holdninger. Herren ber oss åpne oss for ham, ikke holde noe tilbake. Han sier til oss: søk ikke «ditt eget», søk «min vilje og hold mine bud» (Helaman 10:4). Hjertets fornyelse kommer når vi gjør og gir alt vi kan, og deretter overgir hjerte og vilje i Faderens hender. Når vi gjør det, lover vår Fader at vi nå og i evigheten skal ha overflod. Vi trenger ikke å frykte.
Søstre, bli ikke trette av å gjøre godt. Hvis vi er tålmodige, kan vi erfare den forandring i hjertet som vi søker. For de fleste av oss vil det bare kreve en liten kursforandring som bringer oss inn på rettferdighetens vei. De justeringer vi må foreta, er i de «små ting», men det vil ikke si at de er lette. Det er for mange krefter som påvirker kompasset vårt. Men vi kjenner tilskyndelsen som fører oss mot Polarstjernen. Det er retningen hjem.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Faderens løfter til oss, hans elskede døtre, er reelle. Jeg vitner om at når vi bringer vårt liv i samsvar med det Frelseren viste oss, vil vi vite at Sions lys er i ferd med å stige frem, at vi er i ferd med å bli et folk beredt til hans komme. I Jesu Kristi navn, amen.