Profeter, seere og åpenbarere
Det første presidentskap og De tolvs quorum er bemyndiget av Gud og oppholdt … som profeter, seere og åpenbarere.
På vegne av mine brødre i De tolv apostlers quorum vil jeg gjerne være den første til å ønske eldste Dieter Uchtdorf og eldste David Bednar velkommen i deres nye kall og i det gode fellesskap som ligger foran dem. Da de opprinnelige tolv ble kalt i denne evangelieutdeling, ble de fortalt at deres utnevnelse var «formodet å skape en gjensidig hengivenhet for hverandre, sterkere enn døden».1 Vi føler allerede en slik kjærlighet til dere, Brødre, til deres hustruer og til deres familier. Vi sier med ett hjerte og en røst: «Velkommen, kjære venner.»
I samme ånd som president Hinckleys bevegede ord vil jeg også gi uttrykk for den samme «hengivenhet … sterkere enn døden» og det dypfølte personlige tap vi alle følte ved vår kjære David B. Haight og Neal A. Maxwells bortgang. Til disse to brødre og deres gode hustruer, henholdsvis Ruby og Colleen, vil vi si at vi elsker dere, vi føler ærbødighet for deres tjeneste og respekt for det eksemplariske liv dere har ført. Vi betrakter det alle som det største privilegium å kjenne dere og å ha virket ved deres side. Dere vil for alltid være dyrebare for oss.
I lys av en så betydningsfull overgang i dette verks fremmarsj, ønsker jeg å si litt om apostelembedet og om betydningen av dets kontinuitet i Jesu Kristi Kirke. Og da snakker jeg ikke om de menn som innehar dette embedet, men om embedet som sådant, et kall i Det hellige melkisedekske prestedømme som Frelseren selv har fastsatt for å våke over sitt folk og vitne om hans navn.
For å kunne etablere en kirke som ville fortsette under hans ledelse også etter at han var tatt bort fra jorden, gikk Jesus «opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud.
Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler».2
Senere skulle Paulus forkynne at Frelseren, som visste at hans død var uunngåelig, hadde gjort dette for å gi Kirken «en grunnvoll av apostler og profeter».3 Disse Brødre og de øvrige embedsmenn i Kirken ville virke under ledelse av den oppstandne Kristus.
Hvorfor? Blant annet «for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, og ved kløkt i villfarelsens listige knep».4
Således besto Kirkens apostoliske og profetiske grunnvoll i å velsigne til alle tider, men spesielt i tider med motgang eller fare, tider da vi kan føle oss som barn, forvirret eller desorientert, kanskje litt redde, tider da menneskers utspekulerte handlinger eller djevelens ondskap ville forsøke å uroe eller føre på villspor. For slike tider som det har nå blitt, er Det første presidentskap og De tolvs quorum bemyndiget av Gud og oppholdt av dere som «profeter, seere og åpenbarere», med Kirkens president oppholdt som profeten, seeren og åpenbareren, senior-apostelen, og som sådan den eneste som er bemyndiget til å utøve alle nøkler til åpenbaring og administrasjon på vegne av Kirken. I nytestamentlig tid, i Mormons boks tid og i vår tid danner disse embedsmenn grunnstenene i den sanne kirke, plassert rundt og støttet av hjørnestenen, «vår Forløsers klippe som er [Jesus] Kristus, Guds Sønn»5 – han som er den store «apostel og yppersteprest som vi bekjenner»,6 for å bruke Paulus’ ord. En slik grunnvoll i Kristus var og er alltid en beskyttelse i tider da djevelen «vil sende ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere». I slike tider som det nå er – og som det mer eller mindre alltid vil være – skal livets stormer «ikke ha noen makt over dere … fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle».7
For tre uker siden var jeg på en stavskonferanse i det vakre lille fjellsamfunnet Prescott i Arizona. Etter alle de fine opplevelsene den helgen stakk en søster til meg et brev i all stillhet da hun og andre kom bort for å ta meg i hånden og si farvel. Det er med en viss nølen jeg deler litt av det med dere i dag. Jeg ber dere fokusere på læresetningen som søsteren nevner, og ikke på personene.
«Kjære eldste Holland, takk for vitnesbyrdet du bar på denne konferansen om Frelseren og hans kjærlighet. For 41 år siden ba jeg oppriktig til Herren og fortalte ham at jeg ønsket jeg hadde levd på jorden da apostlene var her, da det var en sann kirke og da man ennå kunne høre Kristi røst. Innen et år etter denne bønnen sendte vår himmelske Fader to siste-dagers-hellige misjonærer til meg, og jeg fikk vite at alle disse håp kunne virkeliggjøres. Kanskje en gang når du er trett eller bekymret, vil dette brevet få deg til å huske hvorfor det å høre din røst og ta deg i hånden er så betydningsfullt for meg og millioner av andre som meg. Din søster, i kjærlighet og takknemlighet, Gloria Clements.»
Søster Clements, ditt kjærlige brev minnet meg om et lignende håp og nesten samme ordlyd en gang i min egen familie. I de urolige årene av den første koloniseringen i dette landet flyktet Roger Williams, min rastløse og besluttsomme oldefar i tiende ledd – ikke helt frivillig – fra Massachusetts Bay-kolonien og slo seg ned i det som nå er Rhode Island. Han kalte hovedkvarteret sitt Providence (Forsynet). Navnet røper hans livslange søken etter guddommelig inngripen og himmelske tilkjennegivelser. Men han fant aldri det han mente var den sanne nytestamentlige kirken fra tidligere tider. Om denne skuffede søkende sa den legendariske Cotton Mather: «Herr Williams … fortalte [til sist] [sine tilhengere] at fordi han selv var blitt villedet, hadde han [villedet] dem, og han var nå overbevist om at det ikke fantes noen på jorden som kunne forrette dåp [eller andre av evangeliets ordinanser] … [så] han rådet dem derfor til å være forbilder for alle … og vente på at nye apostler skulle komme.»8 … Roger Williams levde ikke lenge nok til å se de etterlengtede nye apostler komme, men en gang håper jeg å personlig kunne fortelle ham at hans etterkommere opplevde det.
Bekymring og forventning når det gjelder guddommelig veiledning var ikke uvanlig blant de religiøse reformatorene som beredte veien for evangeliets gjengivelse. En av de mest kjente forkynnere i New England, Jonathan Edwards, sa: «Det synes meg … urimelig å anta … at det skulle finnes en Gud … som har så stor omtanke [for oss] … og likevel aldri skulle tale … at det aldri skulle komme et ord [fra ham].»9
Senere rokket den uforlignelige Ralph Waldo Emerson ved selve New Englands ortodokse grunnfjell da han sa til Divinity School ved Harvard: «Det er min plikt å si til dere at det aldri har vært større behov [for] ny åpenbaring enn nå. Læren om åpenbaring er gått tapt… Mirakler, profeti, … det hellige liv, eksisterer [kun] som oldtidshistorie… Menneskene har begynt å omtale … åpenbaring som noe som ble gitt og gjort for lenge siden, som om Gud var død… Det er en sann lærers oppgave,» sa han, «å vise oss at Gud er, ikke var; at han taler, ikke talte.»10 Emerson sa i det alt vesentlige: «Hvis du vedblir å levere sten når folk ber om brød, vil de til sist slutte å komme til bakeriet.»11
Tenk over disse oppsiktsvekkende erklæringene fra ruvende personer i amerikansk historie, for ikke å snakke om Gloria Clements bønner, og det fremhever med store bokstaver det mektige budskap fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, spesielt til de av dere som møter våre misjonærer. Profeter? Seere? Åpenbarere? Begivenhetene i 1820 og 1830, og alt som har skjedd gjennom nesten to hundre år etter det, stadfester at åpenbaringer og de som mottar dem, ikke er «gitt og gjort for lenge siden».
Samme år som herr Emerson holdt talen ved Divinity School, der han uttrykkelig omtalte slik åpenbaring, ble eldste John Taylor, en ung engelsk emigrant i dette landet, kalt som en Herre Jesu Kristi apostel, en profet, seer og åpenbarer. I dette kallet sa eldste Taylor en gang i sympati med oppriktige sannhetssøkere: «Hvem har noen gang hørt om sann religion uten kommunikasjon med Gud? For meg er det det mest absurde det menneskelige sinn kunne finne på. Det forundrer meg ikke,» sa president Taylor, «[når] når folk generelt forkaster prinsippet om at åpenbaring skjer nå, at skepsis og utroskap forekommer i så alarmerende grad. Det forundrer meg ikke,» fortsatte han, «at så mange mennesker behandler religion med forakt og betrakter den som noe som ikke er verd intelligente personers oppmerksomhet. For uten åpenbaring er religion en parodi og en farse… Åpenbaringens prinsipp … er selve grunnvollen i vår religion.»12
Prinsippet for åpenbaring i vår tid? Selve grunnvollen i vår religion? La meg forlate disse grunnvollene og vende tilbake til nåtiden, her og nå, det 21. århundre. For alle – for presteskap, historikere og legfolk – er spørsmålet fremdeles det samme. Er himlene åpne? Åpenbarer Gud sin vilje til profeter og apostler som han gjorde i oldtiden? At de er åpne og at Han gjør det, er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges ufravikelige erklæring til hele verden. Og i denne erklæringen ligger profeten Joseph Smiths betydning og har gjort det i nærmere 200 år nå.
Hans liv avtvinger og besvarer spørsmålet: «Tror du at Gud taler til menneskene?» Av alt annet han utrettet i sitt korte 38 og et halvt årige liv, etterlot Joseph oss fremfor alt den fast forankrede arv som er guddommelig åpenbaring – ikke en enkelt, isolert åpenbaring uten bevis eller konsekvenser, og ikke en «slags mild inspirasjon som trengte inn i alle gode menneskers sinn» overalt, men konkret, dokumentert, vedvarende rettledning fra Gud. Som en god venn og trofast siste-dagers-hellig forsker så kortfattet har sagt det: «Da den opprinnelige kristne lære var under angrep fra rasjonaliseringskrefter i opplysningstiden, bragte Joseph Smith [urokkelig og egenhendig] den nyere kristendom tilbake til opprinnelsen ved åpenbaring.»13
Ha takk, o Gud, for profeten du sendte til å lede oss i disse siste dager,14 for mange av dem vil være stormfulle, og uvær vil true. Vi takker for den vårmorgenen i 1820 da Faderen og Sønnen viste seg i herlighet for en 14 år gammel gutt. Vi takker for den morgenen da Peter, Jakob og Johannes kom for å gjengi Det hellige prestedømmes nøkler og alle tilhørende embeder. Og i vår generasjon takker vi for morgenen 30. september 1961, for 43 år siden denne helgen, da (daværende) eldste Gordon B. Hinckley ble kalt til apostelembedet, den 75. i denne evangelieutdeling som ble kalt til denne stilling. Og slik fortsetter det like til en dag som denne, og slik vil det fortsette til Frelseren kommer.
I en verden full av uro og frykt, politisk opprør og moralsk forfall, vitner jeg om at Jesus er Kristus – at han er det levende brød og vann – fremdeles, nå og alltid det store trygghetens skjold i vårt liv, den mektige Israels klippe, ankeret i sin levende kirke. Jeg vitner om hans profeter, seere og åpenbarere som utgjør grunnvollen i den kirken og bærer vitnesbyrd om at disse embeder og orakler er i virksomhet nå, under veiledning av vår alles Frelser, i og for vår høyst trengende tid. Jeg bærer vitnesbyrd om disse sannheter og om at dette verk er guddommelig. Om dette er jeg et vitne, i Jesu Kristi hellige navn, amen.