«Jeg står for døren og banker»
Jeg oppfordrer dere til å … gjøre det som måtte være nødvendig for å søke oppriktig etter sannheten, å kjenne Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus.
For noen uker siden var jeg i selskap sammen med en gammel venn – en venn som nylig ble pensjonist, som er velutdannet og som har gjort det svært godt. Han er anerkjent i sitt hjemland som en leder på sitt område. Mens vi satt ved siden av hverandre under middagen, vendte han seg til meg og spurte meg om Kirken. Det var litt overraskende, for jeg var klar over at han, i likhet med mange andre i verden i dag, hadde kommet til at det ikke finnes noen Gud. Spørsmålet hans var oppriktig. Det var åpenbart noe han hadde tenkt en del på, for det kom uten at samtalen til da kunne ha foranlediget det.
Jeg svarte med å fortelle ham om gjenopprettelsen, at Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus viste seg for Joseph Smith, og at gjennom ham ble Guds prestedømme og myndighet gjengitt til jorden. Jeg bar vitnesbyrd om at jeg med sikkerhet visste at det jeg hadde fortalt ham, var sant. Det ble stille en stund, og jeg så at han tenkte over det jeg hadde sagt. Siden jeg forsto at han bearbeidet det han hadde hørt, lente jeg meg mot ham og sa: «Du kan vite like sikkert som jeg vet at det jeg har vitnet om, er sant. Hvis du vil spørre “Gud den evige Fader … av et oppriktig hjerte, … og har tro på Kristus, [lover jeg deg at] han vil åpenbare sannheten av det for [deg] ved Den Hellige Ånds kraft. Og ved Den Hellige Ånds kraft kan [du] vite sannheten i alle ting”.»1
Han fortsatte å tenke. Dessverre ble vi avbrutt av de andre gjestene, og det dyrebare øyeblikket var forbi, men jeg visste at han i sitt hjerte fremdeles bearbeidet det han hadde hørt og følt. Og jeg håper at det vil komme en anledning senere, for det er så mye mer jeg har lyst til å dele med ham. Jeg vet at han i likhet med tusener og millioner av andre i verden i dag er tilfreds med livet som det er. Som Nephi sa, har de blitt «beroliget og lullet … inn i en verdslig trygghet».2 De har blitt sterkt påvirket av tradisjoner og blitt undervist ved menneskers forskrifter.
Mens jeg har reflektert over det øyeblikket, har jeg spurt meg selv: «Hva er belønningen for å følge menneskefilosofier?» Svaret synes klart. Filosofiene dør med sivilisasjonene og blir liggende i fortidens støv uten håp om evig belønning. Jeg følte at min venn var blitt rørt av Herrens ånd. Vår himmelske Fader oppgir oss aldri. Frelseren sier oss: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.»3
Men vi må ha et ønske om å åpne døren selv om det rokker ved grunnvollen til vår tidligere tro og livsførsel. Og det gjelder både mindre aktive medlemmer og dem som ennå ikke er medlemmer av Kirken. Jeg blir påminnet om teksten til en salme:
Til alle har vår Herre gitt
den store rett å handle fritt.
Husk derfor alltid i ditt sinn,
du tvinges ei i himlen inn.
Gud hjelper, leder en og hver,
velsigner, styrker hver især.
På mange måter styrer han,
men tvinger aldri noen gang.4
Vår Fader i himmelen vil aldri frata oss vår handlefrihet. Vi må søke etter eller ønske å kjenne vår Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Det fins en måte hvorved alle mennesker kan vite om Jesu Kristi læresetninger er sanne eller ikke. Da Jesus svarte skeptikerne under løvhyttefesten, sa han: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»5
President David O. McKay sa at dette «er den enkleste test som kan gi kunnskap til et menneske om ting som menneskesinnet kan fatte. Å gjøre noe, la det bli en del av deg selv, vil overbevise deg om hvorvidt det er godt eller dårlig. Du vil kanskje ikke kunne overbevise meg om det du vet, men du vet det fordi du har etterlevd det.»6
Hva er Faderens vilje? «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige vitner for verden at Guds “vilje” er tilkjennegitt i denne evangelieutdeling, at evangeliets prinsipper, livets prinsipper, har blitt åpenbart, [at] de samsvarer med de prinsipper som Kristus forkynte i tidenes midte»7 og at «hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser».8
Vi lever i en rasjonalismens tid, menneskene ønsker å utelukke åndelige erfaringer, og de nekter seg selv åpenbaring. Hva skjedde med det søkende sinn, det åpne sinn, det forskende sinn – det som søker sannhet og kunnskap? Vi har tendens til å stole på våre egne rasjonelle krefter. Herren ønsker at vi skal være følsomme for Ånden, og han har gitt oss oppskriften:
«Og videre vil jeg gi dere et mønster i alle ting, så dere ikke blir ført vill, for Satan er på ferde rundt omkring i landet og er iferd med å forføre nasjonene.
Derfor, den som ber og har en angrende ånd, ham vil jeg motta hvis han adlyder mine ordinanser.
Den som taler med en angrende ånd og bruker et saktmodig og oppbyggende språk, han er av Gud hvis han adlyder mine ordinanser.»9
Hvorfor er det viktig at vi søker å kjenne sannheten?
Jesus, vår Forløser, ba like før han krysset Kedron-bekken og ble forrådt av Judas, sin vakre forbønn. Han ba til Faderen for oss. Han sa: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»10
Å kjenne Gud og hans Sønn er evig liv. Hvordan kan vi lære Gud å kjenne hvis vi er uvillige til å søke ham og gjøre hans vilje? Evig liv er noe vi skulle ønske mer enn noe annet i denne verden.
Man kan ikke studere Jesus Kristus og hans læresetninger uten å bli berørt og forandre seg til det gode. Når du utvikler et vitnesbyrd om Frelseren, vil du ønske å bli ham lik og følge ham, og derfor går du ned i dåpens vann og inngår en hellig pakt med ham.
Vår Frelser er opptatt av hver eneste en av oss:
«Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.
For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerter så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham.
Og han har stått opp fra de døde så han kunne bringe alle mennesker til seg på omvendelsens betingelser.
Og hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg!»11
På grunn av hans store kjærlighet til oss, guddommelig kjærlighet, ønsker han at vi skal erfare den glede som han selv har. Han sa: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.»12 Han vil velsigne oss med virkelig fred – psykisk, følelsesmessig, fysisk, åndelig og økonomisk – «ikke [en fred]som verden gir»13, men en «fred … som overgår all forstand».14
Når man føyer seg etter vår himmelske Faders vilje, vil det følge åndelig, intellektuell og følelsesmessig vekst og en visshet gjennom sannhetens Hellige Ånd. Forvissningen og gleden kan vokse til fullkommen kunnskap. Frelseren sa: «Hvis du ber, skal du motta åpenbaring på åpenbaring, kunnskap på kunnskap, så du kan kjenne mysteriene og det som gir fred, det som bringer glede, det som bringer evig liv.»15
Til de mindre aktive, til de ærlige av hjertet, til min venn og til jordens gode mennesker gir jeg oppfordringen å våkne opp av velbehag og tåpelig tilfredsstillelse og komme til Kristus og gjøre det som måtte være nødvendig for å søke oppriktig etter sannheten, å kjenne Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus. For «dette er veien, og det finnes ingen annen vei eller noe annet navn gitt under himmelen ved hvilket mennesket kan bli frelst i Guds rike».16
Jeg vitner om at hvis du gjør hans vilje, vil du føle deg nærmere ham og begynne å forstå hva evig glede er og at evig liv er oppnåelig. Du vil vite at han lever, at han er vår Fader som kjærlig åpenbarer til oss at forsoningen og oppstandelsen er reell og at dette store verk er guddommelig. Om dette bærer jeg mitt ydmyke vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.