Hold paktene
Det aller viktigste vi kan gjøre i dette liv, er å holde de løfter eller pakter vi har inngått med Herren.
Fra oldtid til nyere tid har Jesu Kristi sanne disipler forstått at det er viktig å holde pakter vi har inngått med Herren.
Ca. 64 år f.Kr. levde det nephittiske folk i en ekstremt farlig tid. På grunn av ugudelighet, splid og intriger befant de seg i ytterst farlige omstendigheter (se Alma 53:9). Landets styre var på randen av oppløsning. Krigen med lamanittene hadde pågått i mange år. Nephittiske utbrytere dro av sted for å slutte seg til fienden. Mange nephittiske byer var blitt angrepet og erobret.
I denne farlige og kaotiske situasjonen søkte man rettskafne menn til å lede nephittenes hærstyrker – menn som Moroni og Helaman. Disse nephittiske lederne forsto at landets forsvarsevne sto i direkte forhold til deres lydighet mot Herren. De strevde kontinuerlig for å motivere befolkningen til å huske Herren og holde hans bud.
På dette kritiske tidspunkt, etter at mange nephittiske byer var tapt og maktbalansen syntes å gå i lamanittenes favør, skjedde noe mirakuløst. En gruppe folk, som en gang var lamanitter, men som nå var kjent som ammonitter fordi de var omvendt til Jesu Kristi evangelium ved Ammons forkynnelse, kom og ønsket å ta til våpen for å forsvare sitt nye arveland og sin måte å leve på (se Alma 53:13).
Fedrene til disse ammonittiske familiene hadde tidligere avlagt ed for Herren om aldri mer å gripe til våpen. Helaman, den nephittiske profet, rådet disse mennene til å holde sitt løfte til Herren (se Alma 53:15). Helaman forteller hva som skjedde etter at han hadde gitt dette rådet:
«Men se, det skjedde at de hadde mange sønner som ikke hadde sluttet noen pakt om at de ikke ville gripe til våpen for å forsvare seg mot sine fiender. Derfor samlet de seg nå – alle som var istand til å føre våpen – og de kalte seg nephitter.
Og de sluttet en pakt om å kjempe for nephittenes frihet, ja, om å forsvare landet selv om de måtte bøte med livet. Ja, de sluttet en pakt om at de aldri ville gi avkall på sin frihet…
Og se, det var to tusen av disse unge menn som sluttet denne pakten og tok opp sine krigsvåpen for å forsvare sitt land…
Og de var alle unge menn, og de var overmåte tapre og modige og også fulle av styrke og virkelyst. Men se, dette var ikke alt, for de var menn som alltid var pålitelige i hva som helst de ble betrodd.
Ja, de var sannferdige og sindige menn, for de hadde blitt opplært til å holde Guds bud og vandre rettskaffent for ham.
Og nå skjedde det at Helaman marsjerte i spissen for sine to tusen unge soldater til forsterkning for folket» (Alma 53:16-18, 20-22).
Helaman og hans 2000 unge soldater kjempet tappert for å beskytte sine familier og sin frihet. Deres inntreden på slagmarken endret krigens utfall. Styrkeforholdet svingte tilbake i nephittenes favør.
I et brev til Moroni beskriver Helaman den tro og det mot disse unge mennene viste:
«Og nå forteller jeg deg, min elskede bror Moroni, at aldri har jeg sett så stort mot, nei, ikke blant noen nephitter…
Nå hadde de aldri kjempet før. Likevel fryktet de ikke døden, og de tenkte mer på sine fedres frihet enn på sitt eget liv, ja, deres mødre hadde lært dem at hvis de ikke tvilte, ville Gud befri dem» (Alma 56:45, 47).
Brødre og søstre, «de tvilte ikke [og] Gud befridde dem». I deres første store slag falt ikke en eneste av de 2000. Etter slaget sluttet ytterligere 60 unge ammonitter seg til den lille hærstyrken. Helaman forteller oss at «de adlød og passet på å utføre hver befaling helt nøyaktig. Ja, og det gikk dem ifølge deres tro» (Alma 57:21).
Det andre slaget den lille hærstyrken var med i, var enda voldsommere enn det første. I kjølvannet av dette skriver Helaman:
«Og det skjedde at det var to hundre av mine to tusen og seksti som hadde besvimt på grunn av blodtap. Ved Guds godhet … hadde likevel ikke en eneste én av dem omkommet…
Og hele vår hærstyrke var forbauset over at de var skånet, ja, … Og dette tilskriver vi med rette Guds mirakuløse kraft på grunn av deres overmåte store tro» (Alma 57:25-26).
Helaman og hans unge soldater forsto betydningen av å inngå pakter med Herren. De fikk også de velsignelser som kommer til dem som trofast holder sine pakter.
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har også vi påtatt oss hellige forpliktelser. Vi har gjort dette i dåpens vann og i Herrens templer. Vi kaller disse forpliktelsene for pakter. Pakter er løfter vi gir Herren. De er svært hellige. Det aller viktigste vi kan gjøre i dette liv, er å holde de løfter eller pakter vi har inngått med Herren. Når vi holder våre løfter til Herren, gir han oss mulighet til å vokse åndelig.
I de siste par årene har søster Maynes og jeg vært kalt til oppdrag på Filippinene. Vi har sett mange eksempler på filippinske familier og enkeltpersoner som forstår og holder de pakter de har inngått med Herren. La meg fortelle dere om en erfaring vi har hatt med en av disse familiene.
For noen måneder siden ble jeg gitt i oppdrag å presidere over Talisay Filippinene stavskonferanse. Under søndagens hovedmøte innledet jeg min tale med å takke forsamlingen for deres ærbødighet. Mens jeg snakket, kikket jeg ned til venstre og så en ganske stor familie som satt et par rader unna. Jeg følte meg tilskyndet til å bruke dem som eksempel på en familie som forsto og etterlevde prinsippet ærbødighet. Foreldrene satt der omgitt av mange, mange ærbødige barn.
Etter møtet fikk vi en fin anledning til å snakke med familien Abasanta. Jo mer jeg fikk vite om dem, dess mer gikk det opp for meg at de virkelig forsto hva det vil si å holde pakter og etterleve Jesu Kristi evangelium.
Bror Lani og søster Irenea Abasanta sluttet seg til Kirken for 22 år siden. De har fått 17 barn sammen. Av de 17 er det ett sett trillinger. Vi vet alle at det ikke er noen lett oppgave å oppdra barn noen steder i verden, og Filippinene er intet unntak. Familien Abasanta er et levende eksempel på at det kan gjøres, og det kan gjøres på den riktige måten.
At de har lykkes med å oppdra sine barn i Kirken, tilkjennegis på mange måter. At en familie på 19 sitter ærbødig på kirkemøtene, er bare ett eksempel.
Et annet eksempel illustreres ved deres harde arbeide og hvordan de samarbeider for å dekke sine daglige økonomiske behov. Bror Abasanta er elektriker. Søster Abasanta lager, med døtrenes hjelp, smykker og selger dem fra sitt hjem. Sammen har de klart å skaffe livets nødvendigheter til familien.
Enda viktigere enn deres eksempel med hensyn til å forsørge en stor familie økonomisk, er hvordan de lærer sine barn å etterleve Jesu Kristi evangelium. Deres faste familiens hjemmeaftener spiller en vesentlig rolle i undervisningen av barna. Om sine familiens hjemmeaftener forklarte bror Abasanta: «Først drøfter vi eventuelle problemer vi måtte ha i familien, og hvordan vi kan bli mer sammensveiset, deretter har vi en åndelig tanke eller leksjon, og så leker vi.»
På en familiens hjemmeaften nylig brukte bror Abasanta Liahona som et middel til å undervise sine barn om ikke å tilbringe så mye tid med å se på TV, men isteden bruke tiden til å gjøre noe mer verdifullt, f.eks. lekser eller lese i Skriftene. I årenes løp har barna på familiens hjemmeaften blitt lært å praktisere ærbødighet. Fordi barna har lært å være ærbødige hjemme, er det lettere for dem å vise ærbødighet i kirken på søndager.
Et annet eksempel på å etterleve evangeliet og holde sine pakter er den prioritet de har gitt å lære barna viktigheten av å betale en ærlig og full tiende. Bror Abasanta sa: «Vi lærer våre barn at den maten vi har, er et direkte resultat av at vi betaler tiende. Når barna selv får arbeid, passer vi på å fortelle dem at de må betale tiende. Det er hardt å forsørge så mange barn, men når jeg trofast og ærlig betaler min tiende, er det slett ikke vanskelig. Vi bare stoler ett hundre prosent på Herren – hvis vi betaler en ærlig tiende, vil vi ha mat hver dag.»
Husk at jeg nevnte at bror og søster Abasanta har 17 barn. La meg så fortelle dere om trillingene. De er tilfeldigvis gutter alle tre. De er 19 år gamle. De heter Ammon, Omni og Omner. Dere har nok gjettet det. Alle tre tjener Herren som trofaste, iherdige heltidsmisjonærer. Ammon virker i Filippinene Baguio misjon, Omni i Filippinene Davao misjon og Omner i Filippinene Manila misjon.
Nå vil jeg ikke at dere skal få det inntrykk at familien Abasanta er fullkommen. Ingen av oss er fullkommen. Men ved å forsøke etter beste evne å etterleve budene og holde sine pakter kan familien Abasanta nyte Herrens velsignelser.
Brødre og søstre, vi ser alle frem til den dagen vi kan vende hjem til vår himmelske Fader. For å kvalifisere oss til opphøyelse i det celestiale rike, må vi oppnå Herrens tillit her på jorden. Vi oppnår Herrens tillit ved å gjøre oss fortjent til den, og det gjør vi ved å virkelig etterleve hans evangelium og holde våre pakter. Med andre ord, vi oppnår Herrens tillit ved å gjøre hans vilje.
Husk Herrens advarsel til Joseph Smith angående dem som «holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg» (Joseph Smith – Historie 1:19).
Husk Jakobs formaning: «Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv» (Jakobs brev 1:22).
Handlinger taler i sannhet høyere enn ord. Faktisk betyr handling langt mer for Herren enn ord. Herren stadfester i Lære og pakter at: «Dersom du elsker meg, skal du tjene meg og holde alle mine bud» (L&P 42:29).
Helaman og hans unge soldater er en illustrasjon fra oldtiden på de velsignelser som blir dem til del som trofast holder sine løfter til Herren. Familien Abasanta er et eksempel fra vår tid på en familie som gjør sitt beste for å holde sine pakter og etterleve Jesu Kristi evangeliums prinsipper.
Alle medlemmer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har gitt Herren løfter. Vi har lovet å påta oss Jesu Kristi navn, alltid minnes ham og holde hans bud (se L&P 20:77). Trofaste medlemmer av Kirken holder disse løftene.
Det er min bønn i dag at vi på nytt må forplikte oss til å gjøre alt som står i vår makt for å fortjene Herrens tillit ved å gjøre hans vilje, etterleve hans evangelium og holde våre pakter, i Jesu Kristi navn, amen.