Velsignelsene knyttet til riktig faste
Jeg frykter … at for mange av oss enten ikke faster på fastedagen, eller at vi gjør det for tilfeldig.
Brødre, jeg håper dere la merke til at da president Hinckley i morges skulle kunngjøre navnene til de to nye apostlene, snakket han om faste og bønn for å få vite Herrens vilje.
Faste har alltid blitt praktisert blant Guds folk. I vår tid er dette et bud som Herren har gitt alle Kirkens medlemmer. I tillegg til at vi av og til faster av personlige eller familiære grunner, forventes det at vi faster en gang i måneden på den første søndagen. Vi har blitt fortalt at det er tre aspekter ved riktig faste: For det første, at vi avstår fra mat og drikke over to påfølgende måltider, eller med andre ord, i 24 timer, for det annet, at vi er tilstede på faste- og vitnesbyrdsmøtet, og for det tredje, at vi gir et generøst fasteoffer.
For familien Pratt har den regulære fasten alltid vært fra lørdag middag til søndag middag. På den måten avstår vi fra to måltider, lørdagens kveldsmåltid og søndagens frokost. Selv om Kirken ikke har fastsatt noen annen regel for faste enn at den skulle vare i 24 timer og to måltider, har vi funnet ut at det er en åndelig fordel å være tilstede på faste- og vitnesbyrdsmøtet når fasten snart skal avsluttes.
For dem som er fysisk i stand til det, er faste et bud. President Joseph F. Smith sa om vår månedlige fastedag: «Herren har innstiftet fasten på en rimelig og fornuftig basis… Det kreves av dem som kan gjøre dette, at de retter seg etter denne lov; … det er en plikt hvorfra de ikke kan unnslippe… Det er overlatt til folket, som en samvittighetssak, å utøve visdom og skjønnsomhet…
Men de som kan, skulle faste… Ingen er fritatt fra dette; det kreves av de hellige, gammel og ung, på ethvert sted i Kirken.» (Læresetninger i evangeliet, s. 211.)
Jeg frykter, brødre, at for mange av oss enten ikke faster på fastedagen, eller at vi ikke legger så mye i det. Hvis vi har et for tilfeldig forhold til fastedagen eller ganske enkelt faster søndag morgen istedenfor å avstå fra to fulle måltider – 24 timer – berøver vi oss selv og vår familie for de fine åndelige erfaringer og velsignelser som kan ledsage sann faste.
Hvis alt vi gjør er å avholde oss fra mat og drikke i 24 timer og betale vårt fasteoffer, har vi gått glipp av en strålende anledning til åndelig vekst. Hvis vi på den annen side har et spesielt formål med vår faste, vil den ha langt større betydning. Kanskje vi kan ta oss tid som familie før vi begynner å faste, til å snakke om hva vi håper å oppnå med denne fasten. Dette kan gjøres på en familiens hjemmeaften uken før fastesøndag eller ved et kort familiemøte når det er tid for familiebønn. Når vi faster med et formål, har vi noe å konsentrere oss om utenom sulten.
Vårt formål med fasten kan være svært personlig. Faste kan hjelpe oss å overvinne personlige feil og synder. Den kan hjelpe oss å overvinne våre svakheter – bidra til at de blir til styrke. Faste kan hjelpe oss å bli mer ydmyke, mindre stolte, mindre selviske og mer interessert i andres behov. Den kan bidra til at vi ser tydeligere våre egne feil og svakheter og hjelpe oss å bli mindre tilbøyelige til å kritisere andre. Vår faste kan fokusere på en utfordring i familien. Faste som familie kan bidra til større kjærlighet og verdsettelse blant familiemedlemmer og redusere strid i familien, eller vi kan faste som ektepar for å styrke vårt ekteskap. Et formål med vår faste som prestedømsbærere kan være å søke Herrens veiledning i våre kall, slik president Hinckley har vist oss, eller vi kan faste sammen med vår hjemmelærerledsager for å få vite hvordan vi kan hjelpe en av våre familier.
I Skriften anvendes ordet faste vanligvis sammen med bønn. «Dere skal vedbli i bønn og faste fra denne tid av» lyder Herrens råd (L&P 88:76). Å faste uten bønn er bare å være sulten i 24 timer. Men faste sammen med bønn gir større åndelig kraft.
Da disiplene var ute av stand til å helbrede en gutt som var besatt av en ond ånd, spurte de Frelseren: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» Jesus svarte: «Dette slag farer ikke ut uten ved bønn og faste» (Matteus 17:19, 21).
La oss begynne vår faste med bønn. Dette kan gjøres ved å knele ved bordet når vi avslutter måltidet før vi begynner fasten. Bønnen skulle være naturlig idet vi forteller vår himmelske Fader om hensikten med vår faste og ber ham inderlig om å hjelpe oss å oppnå våre mål. La oss likeledes avslutte vår faste med bønn. Det kan være på sin plass å knele ved bordet før vi setter oss ned for å innta det måltidet som vi avslutter fasten med. Vi takker Herren for hans hjelp gjennom fasten og for det vi har følt og lært av den.
I tillegg til at vi innleder og avslutter fasten med bønn, skulle vi søke Herren ofte i personlig bønn gjennom hele fasten.
Vi skulle ikke vente at våre små barn faster over de anbefalte to måltider. Men la oss lære dem prinsippene for faste. Hvis man drøfter og planlegger faste sammen som familie, vil små barn bli klar over at deres foreldre og eldre søsken faster, og de vil forstå fastens hensikt. De skulle delta i familiebønnen for å begynne og avslutte fasten. Når de blir gamle nok, vil de derfor være ivrige etter å faste sammen med resten av familien. I vår familie har vi gjort dette ved å oppfordre våre barn mellom 8 og 12 år til å avstå fra ett måltid. Når de så har blitt 12 og har mottatt Det aronske prestedømme eller har begynt i Unge kvinner, har vi oppfordret dem til å faste ved å avstå fra to hele måltider.
Etter å ha refset oldtidens Israel fordi de ikke fastet som de skulle, omtaler Herren, gjennom profeten Jesaja, riktig faste med vakkert og poetisk språk:
«Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?» (Jesaja 58:6).
Hvis vi faster og ber i den hensikt å omvende oss fra synder og overvinne personlige svakheter, søker vi i sannhet å «løse ugudelighetens lenker». Hvis hensikten med vår faste er å bli mer effektive når vi underviser i evangeliet og tjener andre i våre kall i Kirken, streber vi i sannhet etter å «sprenge åkets bånd» for andre. Hvis vi faster og ber om Herrens hjelp i vår misjonærinnsats, ønsker vi ikke da å «slippe undertrykte fri»? Hvis vårt formål med fasten er å styrke vår kjærlighet til våre medmennesker og overvinne vår egoisme, vår stolthet og det at vi henger fast ved det som hører denne verden til, søker vi i sannhet å «bryte hvert et åk».
Herren fortsetter sin beskrivelse av riktig faste:
«Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?» (Jesaja 58:7).
Det er virkelig fantastisk at vi ved hjelp av vårt fasteoffer kan gi de sultne mat, gi husly til hjemløse og kle de nakne.
Hvis vi faster riktig, lover Herren:
«Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din legedom snart spire frem. Din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, …
Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg…
Når du tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen.
Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, … Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter» (Jesaja 58:8-11).
Det er min bønn at vi kan forbedre vår faste, så vi kan glede oss over disse vakre, lovede velsignelser. Det er mitt vitnesbyrd at når vi «holder oss nær» til Herren gjennom faste og bønn, vil han «holde [seg] nær» til oss (se L&P 88:63). Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever, at han elsker oss og at han ønsker å holde seg nær til oss. I Jesu Kristi navn, amen.