Finn tro på Herren Jesus Kristus
Bare tro på den Herre Jesus Kristus og hans forsoning kan gi oss fred, håp og forståelse.
Tro på Frelseren og hans misjon er så vesentlig at det er evangeliets første prinsipp: «Tro på Herren Jesus Kristus.»1 Hva er tro? I sitt brev til Hebreerne i Det nye testamente forkynte apostelen Paulus at «tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser»2. Og hvordan tilegner vi oss tro? Hvordan får vi en overbevisning om vår Frelser som vi ikke har sett? Skriften sier:
«Til noen er det gitt å vite ved Den Hellige Ånd at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder.
Til andre er det gitt å tro på deres ord for at de også kan få evig liv hvis de fortsetter å være trofaste.»3
Fra tidens begynnelse har profetene visst at Jesus Kristus er Guds Sønn, om hans jordiske misjon og om hans forsoning for alle mennesker. Hellige opptegnelser gir oss profetier om tusener av år – ikke bare vår Frelsers første komme, men også det annet komme – en strålende dag som ganske visst vil komme.
Hvis vi hadde levd på de fordums profeters tid, ville vi ha trodd deres ord? Ville vi ha trodd at vår Frelser skulle komme?
I oldtidens Amerika profeterte lamanitten Samuel at den natten Frelseren skulle bli født, skulle det «være store lys på himmelen … så det skal se ut for menneskene som det var dag.»4
Mange trodde Samuel og gikk for å finne Nephi, bekjente sine synder, omvendte seg og ble døpt. «Og engler viste seg for [dem], og forkynte dem godt budskap om stor glede.»5
Men for det meste forherdet nephittene sine hjerter6 og ble blinde for tidenes «tegn og undere». Disse tegnene ble gitt «så de kunne vite at Kristus snart måtte komme».7 Men istedenfor å gi akt på dem, begynte nephittene «å stole på sin egen … visdom, og sa: Noe har de [troende] kanskje gjettet riktig … men … Det er ikke rimelig at et slikt vesen som Kristus skal komme».8
Den gang som nå var det noen motstandere, kalt antikrister, som overbeviste andre om at det ikke var behov for en Frelser og hans forsoning. Da Samuels profeti til slutt ble oppfylt og det var «en dag og en natt og en dag … som om det var en dag uten natt»9, kan dere tenke dere hvilken glede de må ha følt som hadde trodd på profetene! «Det skjedde at alle ting, ja, absolutt alt hadde skjedd ifølge profetenes ord. Og det skjedde også at en ny stjerne viste seg ifølge ordet.»10
De som trodde profetenes ord, erkjente Frelseren gjennom hele hans liv og virke og ble velsignet ved å følge ham. Men iblant ble troen til selv de mest hengivne prøvet. Etter korsfestelsen hørte Tomas sine brødre vitne om at Frelseren hadde oppstått fra graven. Men istedenfor å tro deres ord, erklærte Tomas: «Dersom jeg ikke får se … vil jeg ikke tro!»11 Senere fikk denne avholdte apostelen anledning til å berøre naglemerkene i Frelserens hender og bekjente: «Min Herre og min Gud!»12 Så lærte Frelseren kjærlig ham og oss alle hva det vil si å ha tro: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»13
Troende på det amerikanske kontinent møtte lignende prøver på tro. Som Samuel hadde profetert, var det voldsom «torden og lyn»,14 og mørket dekket landet «i et tidsrom av tre dager».15 Men de som «tok imot profetene og ikke stenet dem»16, behøvde ikke flykte i frykt. De forsto at dette var «tegnet [som] var gitt på [Frelserens] død»,17 og kom til templet og undret seg sammen. Og der viste han seg for dem og sa:
«Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden.
Jeg har drukket ut den bitre kalk som Faderen har gitt meg, og har forherliget Faderen ved å påta meg verdens synder…
Og det skjedde at da Jesus hadde talt disse ord, falt hele forsamlingen til jorden, for de husket at det hadde vært profetert blant dem at Kristus skulle vise seg for dem etter sin himmelfart.»18
Brødre og søstre, profetiene om Kristi første komme ble oppfylt, «i minste detalj». Derfor tror mange i hele verden at Frelseren virkelig kom og levde i tidenes midte. Men det er mange profetier som ennå ikke er oppfylt! På denne og andre konferanser hører vi levende profeter profetere og vitne om Kristi annet komme. De vitner også om tegnene og undrene rundt oss og forteller oss at Kristus skal komme igjen. Velger vi å tro deres ord? Eller venter vi, til tross for deres vitnesbyrd og advarsler, på beviser – er vi de som «vandrer i mørke ved høylys dag»19 og nekter å se i lyset av vår tids profetier og nekter for at Verdens lys skal vende tilbake for å regjere blant oss?
Gjennom hele mitt liv har jeg kjent mange gode og storsinnede mennesker som holder fast på kristne verdinormer. Imidlertid er det noen som ikke tror at han lever, at han er verdens Frelser og at hans kirke er gjenopprettet på jorden. Ettersom de ikke tror på profetenes ord, går de glipp av evangeliets glede og dets frelsende ordinanser.
Jeg har en god venn som en dag i et øyeblikk av broderlig ømhet spurte: «Eldste Hales, jeg ønsker å tro. Jeg har alltid ønsket å tro, men hvordan gjør jeg det?» I dag ønsker jeg å besvare dette spørsmålet.
Apostelen Paulus skrev til romerne: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører.»20 Det at du ser, lytter til eller leser disse konferansetalene betyr at du hører Guds ord. Første trinn til å finne tro på Herren Jesus Kristus er å la hans ord – uttalt av hans tjenere, profetene – røre ved ditt hjerte. Men det er ikke nok bare å la disse ordene strømme inn over seg, som om de alene kunne forvandle deg. Vi må gjøre vår del. Eller, som Frelseren selv sa: «Den som har ører, han høre!»21 Med andre ord krever det å høre en aktiv innsats. «Tro uten gjerninger er død.»22 Det vil si at vi må ta på alvor det som blir sagt, overveie det nøye og studere det ut i vårt sinn. Som profeten Enos lærte, betyr det å la andres vitnesbyrd om evangeliet synke dypt i vårt hjerte.23 La oss se på noen av elementene “i Enos’ intense, trosoppbyggende opplevelse:
For det første hørte Enos evangeliets sannheter av sin far, akkurat som dere hører dem i deres familier og på denne konferansen. For det annet lot han sin fars ord om «evig liv og de helliges glede»24 synke dypt i sitt hjerte. For det tredje ble han fylt med et ønske om selv å få vite om disse lærdommene var sanne, og hvor han selv sto i sin Skapers øyne. For å bruke Enos’ ord: «Min sjel hungret.»25 Ved denne åndelige hungeren kvalifiserte Enos seg til Frelserens løfte: «Og velsignet er alle de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes med Den Hellige Ånd.»26 For det fjerde adlød Enos Guds bud, og dette gjorde ham mottakelig for Den hellige ånd. For det femte skriver Enos: «Jeg knelte ned for min Skaper og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel. Og hele dagen lang påkalte jeg ham, ja, og da natten kom, hevet jeg fremdeles min røst så høyt at den nådde himlene.»27 Det var ikke lett. Troen kom ikke raskt. Faktisk beskrev Enos sin opplevelse med bønnen som en «kamp [han] hadde for Guds åsyn».28 Men troen kom. Ved Den hellige ånds kraft fikk han sitt eget vitnesbyrd.
Vi kan ikke finne tro som Enos uten vår egen kamp i bønn for Guds åsyn. Jeg vitner om at belønningen er verd anstrengelsen. Husk mønsteret: (1) Hør Guds ord, talt og skrevet av hans tjenere, (2) la dette ordet synke dypt i ditt hjerte, (3) la din sjel hungre etter rettferdighet og (4) følg lydig evangeliets lover, ordinanser og pakter, og (5) hev din røst i mektig bønn og påkallelse og be i tro om å få vite at Jesus Kristus er vår Frelser. Jeg lover at om dere gjør disse tingene oppriktig og uopphørlig, vil de ord Kristus talte til sine disipler bli oppfylt i deres liv: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.»29
Når vår tro på Jesus begynner å spire, vil vår himmelske Fader la vår tro bli styrket. Dette skjer på mange måter, også ved at vi møter motgang. En bekjent av meg skrev nylig:
«Vi mistet vårt to og et halvt år gamle barnebarn i leukemi… Mine barn har ennå ikke satt bort sengen hans idet det nærmer seg 7 år siden han døde. Det er vanskelig å ha tro. [Jeg] mistet en venn [som var] 69. [Han] hadde tre ulike krefttyper på 10 år som ble slått tilbake to ganger. Først fant de den i nyrene hans, så i hjernen [og] deretter i lungene. Han klarte ikke å kjempe lenger. [Han] prøvde alt som tenkes kunne, og for 6 år siden fant han tro … men ingen ekstra dag, så jeg antar det er vanskelig å tro.»
Denne henvendelsen til meg om tro ble besvart som følger: «Din familiehistorie om tapet av deres barnebarn i leukemi gjorde meg dypt beveget. Jeg håper du og dine barn vil finne fred når dere søker svar på livets hensikt. Vi tilegner oss vår tro gjennom bønn med et oppriktig ønske om å komme nærmere Gud og stole på at han vil bære våre byrder og gi oss svar på livets uforklarte mysterier rundt livets hensikt: Hvor kom vi fra? Hvorfor er vi her på jorden i dødeligheten? Og hvor går vi hen etter vårt opphold på jorden? Alt er vel med den lille ettersom han døde før ansvarsalderen som er 8 år, og han er i Guds nærvær. Søk tro, og måtte Guds velsignelser være med dere.»
Er det ikke interessant at den som lider, oppnår tro gjennom lidelsen og aksepterer Guds vilje: «Skje din vilje»,30 mens familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner kan ha vanskelig for å godta det tragiske utfallet og være i stand til å styrke sin tro gjennom det som skjer. Vi kan ikke måle tro ved «en ekstra dag».
Når jordelivets utfordringer kommer, og de kommer til oss alle, kan det virke vanskelig å ha tro. I slike stunder er det bare tro på Herren Jesus Kristus og hans forsoning som kan gi oss fred, håp og forståelse. Kun tro på at han led for vår skyld vil gi oss styrke til å holde ut til enden. Når vi får en slik tro, opplever vi en mektig forandring i hjertet, og i likhet med Enos blir vi sterkere og begynner å føle et ønske om våre brødre og søstres velferd. Vi ber for dem, at de også vil bli løftet og styrket gjennom tro på vår Frelser Jesu Kristi forsoning.
La oss se på noen av disse profetiske vitnesbyrdene om virkningene av forsoningen i våre liv. Mens vi gjør det, ber jeg dere om å la dem synke dypt i hjertet og tilfredsstille all hunger og tørste dere måtte ha i sjelen.
«Og på den dag falt Den Hellige Ånd, som vitner om Faderen og Sønnen, på Adam, idet den sa: Jeg er Faderens Enbårne fra begynnelsen av, … og fordi du har falt, kan du bli forløst».31
Og «da viste Herren seg for [Jareds bror] og sa: … Se, jeg er den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ble beredt til å forløse mitt folk…Ved meg skal hele menneskeheten ha liv, ja, evig liv vil komme til dem som tror på mitt navn.»32
Abinadi vitnet: «Jeg vil dere skal forstå at Gud selv skal komme ned blant menneskenes barn og skal forløse sitt folk … Ja, akkurat slik skal han føres bort, korsfestes og drepes, … [og dette] gir Sønnen makt til å gå i forbønn for menneskenes barn … [og dette] har forløst dem og tilfredsstilt rettferdighetens krav.»33
Og til sist, Joseph Smith. Som fjortenåring utøvde han urokkelig tro og fulgte profeten Jakobs rettledning om å «be til Gud».34 På grunn av Josephs profetiske kall viste Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus seg for ham og ga ham instruksjoner. Hvor strålende dette første syn til den første profet i denne siste evangelieutdeling var! Seksten år senere, i Kirtland tempel, kom igjen Frelseren til ham, og Joseph sa: «Vi så Herren… og hans stemme var som lyden av mektige fossefall, ja, endog Jehovas røst som sa: Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått ihjel, jeg er deres talsmann hos Faderen.»35
Min kjære venn og alle hvis sjel hungrer etter tro, jeg oppfordrer dere til å «søke denne Jesus som profetene og apostlene har skrevet om».36 La deres vitnesbyrd om at Frelseren ga sitt liv for dere synke dypt i deres hjerte. Søk et vitnesbyrd om sannheten gjennom Den hellige ånd i bønn, og opplev at deres tro blir styrket idet dere med glede møter dette jordelivets utfordringer og forbereder dere for evig liv.
Jesus Kristus kom virkelig. Han levde. Og han vil komme igjen. Dette vet jeg, og jeg gir mitt spesielle vitnesbyrd om dette i Jesu Kristi hellige navn, amen.