Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte
Vi lever virkelig i urolige tider. Ofte er fremtiden ukjent. Derfor er det nødvendig at vi forbereder oss på det uvisse.
Det er et privilegium å stå foran dere på denne Hjelpeforenings-konferansen på generalplan. Jeg vet at i tillegg til dere som er samlet her i Konferansesenteret, er det mange tusen som ser og lytter til det som foregår her, via satellittoverføring.
Når jeg taler til dere i kveld, er jeg klar over at jeg som mann er i mindretall og må være forsiktig med hva jeg sier. Jeg føler meg omtrent som den sjenerte fetteren fra landet som besøkte sine slektninger i en storby. Han hadde ikke besøkt slektningene på mange år og ble forbløffet da en ung gutt åpnet døren da han ringte på. Gutten ba ham komme inn, og da de hadde satt seg godt til rette, spurte han: «Hvem er du egentlig?»
Den besøkende svarte: «Jeg er en fetter på din fars side», hvoretter gutten svarte: «Min herre, i dette huset er du da på feil side!»
Jeg stoler på at jeg i dag, i dette huset, befinner meg på riktig side, ja, Herrens side.
For mange år siden så jeg et fotografi av en Søndagsskole-klasse i 6. menighet i Pioneer stav i Salt Lake City. Bildet var tatt i 1905. En søt pike, med håret samlet i musefletter, sto i første rekke. Hennes navn var Belle Smith. Senere, da hun var Belle Smith Spafford, Hjelpeforeningens generalpresident, skrev hun: «Kvinner har aldri hatt større innflytelse enn i dagens verden. Mulighetenes dører har aldri vært mer åpne for dem. Dette er en innbydende, spennende, utfordrende og krevende tid for kvinner. Det er en tid som er rik på belønninger hvis vi holder balansen, lærer livets sanne verdier og prioriterer med visdom.»1
Hjelpeforeningen har som organisasjon hatt som mål å bidra til å fjerne analfabetisme. Vi som kan lese og skrive, forstår ikke hva de som ikke kan lese og som ikke kan skrive, er berøvet for. De er innhyllet i en mørk sky som kveler deres fremgang, formørker deres intellekt og sløver deres håp. Søstre i Hjelpeforeningen, dere kan løfte bort denne fortvilelsens sky og ønske himmelens guddommelige lys velkommen når det skinner på deres søstre.
For noen år siden var jeg tilstede på en regionalkonferanse i Monroe i Louisiana. Det var en fin anledning. På flyplassen, da jeg var på vei hjem, kom en yndig afro-amerikansk kvinne – et medlem av Kirken – bort til meg og sa idet hun smilte bredt: «President Monson, før jeg sluttet meg til Kirken og ble medlem av Hjelpeforeningen, kunne jeg hverken lese eller skrive. Ingen i min familie kunne det. Du skjønner, vi var alle fattige leilendinger. President, mine hvite søstre i Hjelpeforeningen – de lærte meg å lese. De lærte meg å skrive. Nå hjelper jeg til med å lære mine hvite søstre å lese og skrive.» Jeg tenkte på hvilken overveldende glede hun må ha følt da hun åpnet sin bibel og for første gang leste disse Herrens ord:
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»2
Den dagen i Monroe i Louisiana fikk jeg en åndelig bekreftelse på Hjelpeforeningens store mål – å bidra til å fjerne analfabetisme.
Dikteren skrev:
Du har din rikdom, ditt gods og gull,
skinnende skatter, ja, favnen full.
Likevel er jeg rikere enn deg –
for min kjære mor, hun leste for meg.3
En annen tilføyde dette dypsindige verset:
Men tenk på en annen som er like snill,
som er kjærlig, ydmyk, god og mild.
Barnet det samme behovet har,
men lese kan hverken mor eller far.4
Foreldre overalt føler omsorg for sine barn og for deres evige lykke. Dette skildres i musikalen Spelemann på taket, en av de lengst spilte musikaler i teatrets historie.
Man ler når man iakttar den gammeldagse faren i en jødisk familie i Russland der han prøver å takle forandringene som hans vakre tenåringsdøtre ubønnhørlig forårsaker i hjemmet.
Den muntre dansen, musikkens rytme, skuespillernes utmerkede prestasjoner – alt blekner i betydning når Tevje uttaler det som for meg blir musikalens budskap. Han samler sine vakre døtre rundt seg, og i de enkle landsens omgivelser gir han dem råd da de tenker på sin fremtid. Husk, advarer Tevje, «i Anatevka … vet alle hvem vi er og hva Gud forventer av oss.»5
Dere, mine kjære søstre, vet hvem dere er og hva Gud venter at dere skal bli. Det er deres utfordring å gi alle som dere har ansvar for, kunnskap om denne sannheten. Hjelpeforeningen i denne Herrens kirke kan være et middel til å nå et slikt mål.
«Muligheten til å undervise i Kirken finnes først og fremst i hjemmet», sa president David O. McKay.6 «Et sant siste-dagers-hellig hjem er et hjem der Kristus gjerne ville bli værende for å hvile hvis han kom innom.»7
Hva gjør vi for å sikre oss at vårt hjem passer til denne beskrivelsen? Det er ikke nok at bare foreldrene har et sterkt vitnesbyrd. Det er begrenset hvor lenge barna kan flyte på foreldrenes overbevisning.
President Heber J. Grant sa: «Det er vår plikt å undervise våre barn mens de er små… Jeg kan vite at evangeliet er sant, og min hustru likeså, men jeg vil fortelle dere at våre barn ikke vil vite at evangeliet er sant med mindre de studerer det og selv får et vitnesbyrd.»8
Kjærlighet til Frelseren, ærbødighet for hans navn og ekte respekt for hverandre vil gi en fruktbar grobunn for et vitnesbyrd.
Å lære evangeliet, bære vitnesbyrd og lede en familie er sjelden, om noen gang, noen enkel prosess. Livets reise kjennetegnes ved dumper i veien, dønninger på havet – ja, også vår tids turbulens.
Da jeg for noen år siden besøkte medlemmene og misjonærene i Australia, ble jeg vitne til et enestående eksempel på hvordan et skattkammer av vitnesbyrd kan velsigne og helliggjøre et hjem. Misjonspresident Horace D. Ensign og jeg tok fly den lange veien fra Sydney til Darwin, der jeg skulle ta det første spadestikk til vårt første møtehus der i byen. Underveis landet vi som planlagt for å tanke opp i et avsidesliggende gruvesamfunn ved navn Mt. Isa. Da vi kom inn på den lille flyterminalen, kom en kvinne og hennes to små barn mot oss. Hun sa: «Jeg er Judith Louden og er medlem av Kirken, og disse er mine barn. Vi tenkte at dere kanskje var med dette flyet, så vi er kommet for å snakke med dere under den korte mellomlandingen.» Hun forklarte at hennes mann ikke var medlem av Kirken og at hun og barna faktisk var de eneste medlemmene i hele området. Vi utvekslet erfaringer og bar vitnesbyrd.
Tiden gikk. Da vi gjorde oss klar til å gå om bord igjen, så søster Louden så forlatt og alene ut. Hun bønnfalt oss: «Dere kan ikke dra ennå. Jeg har savnet Kirken så.» Plutselig ble det kunngjort over høyttalerne at flyet ville bli en halvtime forsinket av tekniske årsaker. Søster Louden hvisket: «Min bønn er nettopp blitt besvart.» Deretter spurte hun hvordan hun kunne påvirke sin mann til å vise interesse for evangeliet. Vi rådet henne til å ta ham med på Primærleksjonen i hjemmet hver uke og være et levende vitnesbyrd om evangeliet for ham. Jeg nevnte at vi ville ordne med et abonnement på The Children’s Friend til henne og sende flere hjelpemidler til undervisning av familien. Vi ba henne inntrengende om aldri å gi opp sin mann.
Vi reiste fra Mt. Isa, en by som jeg aldri har kommet tilbake til. Men jeg kommer alltid til å ha et kjært minne om denne gode moren og disse dyrebare barna som sto med tårer i øynene og vinket et takknemlig farvel.
Da jeg flere år senere talte på et prestedømmets lederskapsmøte i Brisbane i Australia, understreket jeg betydningen av å lære evangeliet i hjemmet og hvor viktig det er å etterleve evangeliet og være eksempler på sannheten. Jeg fortalte mennene som var samlet, beretningen om søster Louden og hvilket inntrykk hennes tro og besluttsomhet hadde gjort på meg. Til avslutning sa jeg: «Jeg antar at jeg aldri vil få vite om søster Loudens mann noen gang sluttet seg til Kirken, men han kunne ikke ha funnet noe bedre forbilde enn sin hustru.»
En av lederne rakte opp hånden, reiste seg og sa: «Bror Monson, jeg er Richard Louden. Kvinnen du taler om, er min hustru. Barna [røsten skalv] er våre barn. Vi er en evig familie nå, delvis takket være min kjære hustrus utholdenhet og tålmodighet. Hun gjorde alt sammen.» Ikke et ord ble sagt. Stillheten ble kun brutt av snufsing, og man kunne se tårer renne.
Vi lever virkelig i urolige tider. Ofte er fremtiden ukjent. Derfor er det nødvendig at vi forbereder oss på det uvisse. Statistikk viser at du på et eller annet tidspunkt, av mange ulike årsaker, kan bli nødt til å påta deg rollen som forsørger. Jeg ber dere innstendig om å fullføre deres utdannelse og tilegne dere nyttige ferdigheter, slik at dere kan forsørge familien hvis en slik situasjon oppstår.
Kvinnens rolle er unik. Den kjente amerikanske essayist, romanforfatter og historiker, Washington Irving, sa: «Det finnes én i verden som føler større smerte for den bedrøvede enn vedkommende føler selv. Det finnes én som føler større glede ved andres glede enn den som kommer direkte. Det finnes én som fryder seg mer over en annens heder enn sin egen. Det finnes én som bare fryder seg når en annen oppnår noe stort. Det finnes én som skjuler en annens skrøpeligheter mer trofast enn sine egne. Det finnes én som gir slipp på all selviskhet til fordel for vennlighet, ømhet og hengivenhet for andre. Denne ene er kvinne.»
President Gordon B. Hinckley har sagt: «Gud plantet i kvinner noe guddommelig som kommer til uttrykk i stillferdig styrke, i ynde, i fred, i godhet, i dyd, i sannhet, i kjærlighet. Og alle disse enestående egenskaper kommer best og mest givende til uttrykk i morsrollen.»9
Å være mor har aldri vært lett. Noen av verdens eldste skrifter formaner oss til ikke å forlate vår mors lære, lærer oss at en uforstandig sønn er sin mors sorg og ber oss om ikke å [forsømme] vår mor når hun er blitt gammel.10
Skriftene minner oss også på at det vi lærer av våre mødre, inneholder våre aller viktigste verdinormer, slik det var for Helamans 2000 unge sønner og soldater, hvis «mødre hadde lært dem at hvis de ikke tvilte, ville Gud befri dem».11 Og han gjorde det!
Mange medlemmer av Hjelpeforeningen har ingen ektemann. Død, skilsmisse eller manglende mulighet til å gifte seg har i mange tilfeller gjort det nødvendig for en kvinne å være alene. Dessuten er det de som nettopp har kommet over fra Unge kvinners program. Egentlig trenger ingen være alene, for en kjærlig himmelsk Fader vil være ved hennes side og gi henne veiledning i livet og sørge for fred og trygghet i de stille stunder da ensomheten merkes og det er behov for medfølelse. Det er også en viktig kjensgjerning at kvinnene i Hjelpeforeningen står sammen som søstre. Måtte dere alltid være der for å ha omsorg for hverandre og forstå hverandres behov. Måtte dere være følsomme for den enkeltes situasjon og innse at noen kvinner har spesielle utfordringer, men at enhver kvinne er en skattet datter av vår himmelske Fader.
Når jeg nå avslutter min tale, vil jeg gjerne fortelle dere om noe som fant sted for flere år siden og som viste hvilken styrke dere kjære søstre i Hjelpeforeningen har.
I 1980, da det var 150 år siden Kirken ble organisert, ble hvert medlem av Hjelpeforeningens generalutvalg bedt om å skrive et personlig brev til Kirkens søstre i år 2030 – 50 år fra da av. Følgende er et utdrag fra brevet som søster Helen Lee Goates skrev:
«Vår verden i 1980 er fylt av usikkerhet, men jeg er fast bestemt på å leve hver dag med tro og ikke frykt, å stole på Herren og følge den rettledning vår profet i dag gir. Jeg vet at Gud lever, og jeg elsker ham av hele min sjel. Jeg er så takknemlig for at evangeliet ble gjengitt til jorden for 150 år siden, og at jeg kan nyte godt av velsignelsene ved å være medlem av denne storartede kirke. Jeg er takknemlig for Guds prestedømme og har følt dets kraft hele mitt liv.
Jeg føler fred i min verden og ber om at dere må finne støtte i deres ved et fast vitnesbyrd og urokkelig overbevisning om Jesu Kristi evangelium.»12
Helen Lee Goates døde i april 2000. Kort tid før hun døde av kreft, snakket søster Monson og jeg med henne og hennes mann og familie. Hun så ut til å være rolig og ha fred. Hun fortalte oss at hun var klar til å dø og gledet seg til å se igjen sine foreldre og andre kjære som hadde gått foran henne. I sitt liv var søster Goates et eksempel på det edle i siste-dagers-hellige kvinner. Ved sin bortgang levendegjorde hun deres tema: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte.»13
Mine kjære søstre, jeg bærer mitt vitnesbyrd for dere om at vår himmelske Fader lever, at Jesus er Kristus og at vi i dag ledes av en profet for vår tid – ja, president Gordon B. Hinckley. God reise til dere mens dere ferdes på livets vei, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.