Den minste av disse
La ingen undervurdere troens kraft i en vanlig siste-dagers-hellig.
Det ligger et budskap til siste-dagers-hellige i en sjelden sitert åpenbaring til profeten Joseph Smith i 1838. «Jeg husker min tjener Oliver Granger, se, sannelig sier jeg til ham at hans navn skal holdes i hellig erindring fra generasjon til generasjon, evindelig og alltid, sier Herren» (L&P 117:12).
Oliver Granger var en helt vanlig mann. Han var nesten blind etter å ha «mistet synet på grunn av kulde og utmattelse» (History of the Church, 4:408). Det første presidentskap beskrev ham som «en mann med stor rettskaffenhet og høy moral, kort og godt en Guds mann» (History of the Church, 3:350).
Da de hellige ble fordrevet fra Kirtland, Ohio – en scene som skulle bli gjentatt i Independence, Far West og Nauvoo – ble Oliver etterlatt for å selge deres eiendommer for det han kunne få for dem. Det var ikke store sjanser for at han ville lykkes. Og det gjorde han heller ikke!
Men Herren sa: «La ham kjempe iherdig for å befri Det første presidentskap i min kirke, sier Herren, og når han faller, skal han reise seg igjen, for hans offer skal være mer hellig for meg enn hans timelige fremgang, sier Herren» (L&P 117:13).
Hva gjorde Oliver Granger siden hans navn skulle holdes i hellig erindring? Egentlig ikke så mye. Det var ikke så mye det han gjorde som det han var.
Når vi hedrer Oliver, skulle mye, kanskje det meste av æren tilfalle Lydia Dibble Granger, hans hustru.
Oliver og Lydia forlot omsider Kirtland for å slutte seg til de hellige i Far West, Missouri. De hadde bare kommet noen kilometer fra Kirtland da de ble drevet tilbake av en mobb. Først senere sluttet de seg til de hellige i Nauvoo.
Oliver døde 47 år gammel, og Lydia ble alene om å ta seg av deres barn.
Herren forventet ikke at Oliver skulle være fullkommen, kanskje heller ikke at han skulle lykkes. «Når han faller, skal han reise seg igjen, for hans offer skal være mer hellig for meg enn hans timelige fremgang, sier Herren» (L&P 117:13).
Vi kan ikke alltid vente at vi skal lykkes, men vi skulle gjøre det beste vi kan.
«For jeg, Herren, vil dømme alle mennesker etter deres gjerninger – etter deres hjerters ønsker» (L&P 137:9).
Herren sa til Kirken:
«Når jeg gir en befaling til noen av menneskenes barn om å gjøre et arbeide i mitt navn, og disse menneskene går frem med all sin styrke og med alt de har, for å utføre dette arbeide og ikke opphører med sin flid, og deres fiender overfaller dem og hindrer dem i å utføre dette arbeide, se, da ønsker jeg ikke lenger å kreve dette arbeide av disse menneskene, men å godta deres offer…
Dette gir jeg dere som et eksempel og til trøst for dere angående alle dem som er blitt befalt å utføre et arbeide og er blitt hindret av sine fienders hender og ved undertrykkelse, sier Herren deres Gud» (L&P 124:49, 53; se også Mosiah 4:27).
De få i Kirtland er nå blitt millioner av vanlige siste-dagers-hellige over hele verden. De snakker en rekke språk, men forenes i tro og forståelse ved Åndens språk.
Disse trofaste medlemmene inngår og holder pakter og bestreber seg på å være verdige til å gå i templet. De har tro på profetiene og oppholder menighetens og grenens ledere.
I likhet med Oliver oppholder de Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum og aksepterer det Herren sa: «Hvis mitt folk vil lytte til min røst og til røsten fra [disse menn] som jeg har utpekt til å lede mitt folk, se, sannelig sier jeg dere, skal de ikke bli flyttet fra sitt sted» (L&P 124:45).
I den åpenbaringen som er gitt som et forord til Lære og pakter, forklarte Herren hvem som skulle utføre hans verk. Hør godt etter mens jeg leser denne åpenbaringen, og tenk på hvilken tillit Herren har til oss:
«Derfor kalte jeg, Herren, som kjenner til den ulykke som skal komme over jordens innbyggere, på min tjener, Joseph Smith jr., og talte til ham fra himmelen og ga ham bud –
og jeg ga også bud til andre for at de skulle forkynne disse ting til verden, og alt dette for at det kunne bli oppfylt som var skrevet av profetene –
det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de mektige og sterke for at mennesket ikke skulle gi råd til sine medmennesker ei heller sette sin lit til kjøds arm.»
Det neste verset omhandler at prestedømmet skal overdras til vanlige, verdige menn og gutter:
«For at hvert menneske kunne tale i Gud Herrens, ja, i verdens Frelsers navn,…
for at fylden av mitt evangelium kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender og for konger og regenter.
Se, jeg er Gud og har talt det. Disse bud er av meg, og de ble gitt til mine tjenere i deres skrøpelighet etter deres talemåte så de kunne forstå det.
Og i den grad de begikk feil, kunne det bli gjort kjent,
og i den grad de søkte visdom, kunne de bli undervist,
og i den grad de syndet, kunne de bli refset så de kunne omvende seg,
og i den grad de var ydmyke, kunne de bli sterke og bli velsignet fra det høye og motta kunnskap fra tid til annen» (L&P 1:17-20, 23-28, uthevelse tilføyd).
Nå er en ny generasjon unge i ferd med å komme frem. Vi ser en styrke i dem utover det vi tidligere har sett. Drikking, narkotika og umoral hører ikke hjemme i deres liv. De samles for å studere evangeliet, til sosialt samvær og tjeneste.
De er ikke fullkomne. Ikke ennå. De gjør så godt de kan, og de er sterkere enn tidligere generasjoner.
Som Herren sa til Oliver Granger: «Når [de] faller, skal [de] reise seg igjen, for [deres] offer skal være mer hellig for meg enn [deres] timelige fremgang» (L&P 117:13).
Noen bekymrer seg i det uendelige over at de gikk glipp av misjon, eller at ekteskapet ikke holdt, at de ikke har fått barn, over barn som tilsynelatende er tapt, eller over uoppfylte drømmer, eller at alderen begrenser dem. Jeg tror ikke det behager Herren at vi er bekymret fordi vi aldri synes vi gjør nok eller at det vi gjør, aldri er bra nok.
Noen bærer unødig på en tung skyldbyrde som de kunne få fjernet ved bekjennelse og omvendelse.
Herren sa ikke om Oliver «[hvis] han faller,» men «når han faller, skal han reise seg igjen» (L&P 117:13, uthevelse tilføyd).
For noen år siden på Filippinene kom vi litt tidlig til en konferanse. På fortauskanten satt en far og mor med fire små barn, kledd i sin fineste søndagsstas. De hadde reist i flere timer med buss og inntok nå dagens første måltid. De spiste hver sin kokte, kalde maiskolbe. Prisen for bussturen til Manila måtte trolig gå av matbudsjettet.
Mens jeg betraktet denne familien, ble jeg dypt beveget. Der er Kirken. Der er kraften. Der er fremtiden. Som familier i mange land betaler de sin tiende, oppholder sine ledere og gjør sitt beste for å tjene.
I over 40 år har min hustru og jeg reist jorden rundt. Vi kjenner medlemmer av Kirken i kanskje hundre land. Vi har følt kraften i deres enkle tro. Deres individuelle vitnesbyrd og deres offer har hatt stor innvirkning på oss.
Jeg liker ikke å bli gjort ære på. Komplimenter gjør meg brydd, for det store arbeidet med å føre evangeliet frem har tidligere og er nå og vil i all fremtid være avhengig av vanlige mennesker.
Min hustru og jeg forventer ikke større belønning selv enn den våre egne barn og foreldre vil oppnå. Vi presser ikke og ønsker virkelig heller ikke at våre barn skal ha som mål å gjøre seg bemerket og synlige i verden, heller ikke i Kirken. Det har så uendelig lite med sjelens verdi å gjøre. De vil få sine drømmer oppfylt hvis de etterlever evangeliet og oppdrar sine barn i tro.
Som Johannes sa: «Større glede har [vi] ikke enn dette at [vi] hører [våre] barn vandrer i sannheten» (3. Joh. 1:4).
For noen år siden, som president for New England misjon, reiste jeg fra Fredericton, New Brunswick. Det var 40 minusgrader. Da flyet taxet bort fra den lille terminalen, så jeg to unge eldster stå utenfor og vinke farvel. Jeg tenkte: «Dumme gutter. Hvorfor går de ikke innenfor hvor det er varmt?»
Med ett kom det en sterk tilskyndelse til meg, en åpenbaring: Der, i disse to alminnelige unge misjonærene står Den allmektige Guds prestedømme. Jeg lente meg tilbake, tilfreds med å ha overlatt misjonærarbeidet i hele den canadiske provinsen i deres hender. Det var en lærdom jeg aldri har glemt.
For åtte uker siden holdt eldste William Walker i De sytti og jeg en sonekonferanse i Naha for 44 misjonærer på øya Okinawa. President Mills i Japan Fukuoka misjon var forhindret fra å være tilstede på grunn av en voldsom tyfon som nærmet seg. De unge sonelederne ledet møtet med like stor inspirasjon og verdighet som deres misjonspresident ville ha gjort. Vi reiste derfra neste morgen i full storm, tilfreds med å overlate misjonærene i deres varetekt.
Nylig i Osaka, Japan, hadde eldstene Russell Ballard og Henry Eyring i De tolv og jeg, sammen med president David Sorensen og andre i De sytti, et møte med 21 misjonspresidenter og 26 områdeautoritet-syttier. Blant områdeautoritet-syttiene var eldste Subandriyo fra Jakarta, Indonesia, eldste Chu-Jen-Chia fra Bejing, Kina, eldste Remus G. Villarete fra Filippinene, eldste Wong Yong Ko fra Korea og 22 andre – bare to var amerikanere. Det var en forening av nasjoner, tungemål og folk. Ingen av dem mottar lønn. De virker alle på frivillig basis, takknemlige for å være kalt til arbeidet.
Vi reorganiserte staver i Okazaki, Sapporo og Osaka, Japan. Alle de tre stavspresidentene og et utrolig antall av lederne hadde sluttet seg til Kirken som tenåringer. De fleste av dem hadde mistet sin far i krigen.
Eldste Yoshihiko Kikuchi i De sytti tilhører den generasjonen.
De ulykker som Herren forutså, skyller nå over en uomvendt verden. Samtidig vokser generasjon etter generasjon av unge frem. De gifter seg. De holder de pakter de inngår i Herrens hus. De får barn og lar ikke samfunnet sette begrensninger for familielivet.
I dag oppfyller vi profetien om «at [Oliver Grangers] navn skal holdes i hellig erindring fra generasjon til generasjon, evindelig og alltid» (L&P 117:12). Han var ikke en stor mann i verdens øyne. Ikke desto mindre sa Herren: «La ingen forakte min tjener, Oliver Granger, men la … velsignelser hvile over ham evindelig og alltid» (L&P 117:15).
La ingen undervurdere troens kraft i en vanlig siste-dagers-hellig. Husk at Herren sa: «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40).
Han lovet at «Den Hellige Ånd skal stadig være [deres] ledsager og [deres] septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer, og [deres] herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at det skal utøves noen tvang, skal det strømme til [dem] evindelig og alltid» (L&P 121:46).
Ingenting! Ingen makt kan stanse Herrens verks fremgang.
«Hvor lenge kan rennende vann forbli urent? Hvilken makt kan stanse himlene? Like gjerne kunne mennesket rekke ut sin svake arm for å stanse elven Missouri i dens fastsatte løp eller vende strømmen i motsatt retning, som å forsøke å hindre Den Allmektige i å utøse kunnskap fra himmelen over de siste-dagers-helliges hoder» (L&P 121:33).
Om dette bærer jeg et apostolisk vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.