2004
Tilhørighet er vår hellige fødselsrett
November 2004


Tilhørighet er vår hellige fødselsrett

Jeg vitner om at dere passer inn, at dere hører til i Hjelpeforeningen – den gode hyrdes hjord for kvinner.

Søstre, jeg fryder meg over at vi er sammen i kveld. Takk for deres utallige barmhjertighetsgjerninger, deres stadig sterkere vitnesbyrd og de uendelig mange måltider dere gir! Dere har stor betydning og er solskinn for sjelen!

I disse farefylte tider finner jeg trøst i løftet om at «hvis [vi] er beredt, skal [vi] ikke frykte».1 Hjelpeforeningen hjelper oss til å være beredt – ikke bare timelig, men også åndelig. Men Hjelpeforeningen kan ikke forberede oss uten vår deltakelse. Jeg er bekymret over at noen av dere føler at dere ikke passer i Hjelpeforeningen, at dere ikke hører til der! Enten dere føler dere for unge eller for gamle, for velstående eller for fattige, for intelligente eller har for lite utdannelse, er ingen av oss for annerledes til å høre til der! Hvis jeg kunne få mitt høyeste ønske oppfylt, ville det være at hver eneste en av dere må føle at dere passer inn, at dere hører til der. Jeg vitner om at dere passer inn, at dere hører til i Hjelpeforeningen – den gode hyrdes hjord for kvinner.

Jeg føler med president Joseph F. Smith som i 1907 sa: «I vår tid skjer det altfor ofte at våre unge, livskraftige, intelligente kvinner føler at Hjelpeforeningen bare er for de eldre kvinnene.» Så sa han: «Det er feil.»2

Jeg besøkte nylig Etiopia, der jeg møtte søster Jennifer Smith. Om en kvinne noen gang kunne si at hun ikke passet inn, var det søster Smith. Hun sa: «Jeg var så forskjellig fra alle andre [søstre] i grenen vår. Språk, klær, kultur, alt syntes å skape avstand [mellom oss. Men] når vi snakket om Frelseren … ble avstanden mindre. Når vi snakket om en kjærlig himmelsk Fader … var det ingen avstand.» Hun fortsatte: «Vi kan ikke forandre på eller fjerne byrdene til andre, men vi kan inkludere dem og høre sammen i kjærlighet.»3

Disse søstrene fant litt av Sion ved å bli «ett av hjerte og sinn».4 For «hvis dere ikke er ett,» sier Herren, «er dere ikke mine.»5 President Hinckley har sagt at hvis vi «vil være forenet og tale med én røst, vil [vår] styrke bli uoverskuelig».6 Hvordan blir vi ett som søstre i Sion? På samme måte som vi tilhører en ektefelle eller en familie: Vi gir av oss selv – våre følelser, våre tanker, av vårt hjerte.

I en menighet presenterer mødrene sine døtre for Hjelpeforeningen på et søndagsmøte når de fyller 18. En mor uttrykte kjærlig hvordan hennes søstre i Hjelpeforeningen hadde hjulpet henne helt fra hun var nygift: «De har kommet med måltider og klemmer når det har vært sorg, og latter og støtte når det har vært noe å feire. De har lært meg evangeliet ved å besøke meg og la meg besøke dem. De har latt meg begå feil på bekostning av deres tid.» Denne moren forklarte sin datter at margerittene i haven kom fra Carolyn, liljene fra Venice og nøkleblomstene fra Pauline. Datteren var forundret. Hennes mor sa: «Disse kvinnene er mine søstre på alle måter, og jeg er takknemlig for å bringe deg inn under deres omsorg.»

Det er mangfoldet i haven som gir den skjønnhet – vi trenger margeritter og liljer og nøkleblom, vi trenger gartnere som vanner, steller og tar vare på dem. Dessverre vet Satan at fellesskap forener våre søstre i hverdagen så vel som gjennom evigheten. Han vet at egoisme vil begynne å ødelegge fellesskapet, det igjen ødelegger enheten og derved ødelegges Sion. Søstre, vi kan ikke la Satan skille oss. Dere forstår, «fullkommen enhet vil frelse et folk,»7 sa Brigham Young, og jeg vil legge til at fullkommen enhet vil frelse vårt samfunn.

President Boyd K. Packer gir oss en påminnelse om at «altfor mange søstre tror Hjelpeforeningen bare er en klasse de går i… Søstre,» sier han, «dere må vokse fra det å tro at dere bare går i Hjelpeforeningen til å føle at dere tilhører den!»8 Følelsen av tilhørighet begynner på søndag når vi hører hverandres stemmer. Ingen lærer skulle gi sin leksjon til en gruppe tause søstre, for leksjonen er vår leksjon.

Å tilhøre vil si å være tiltrengt, elsket og savnet når man ikke er der, å tilhøre er å trenge, elske og savne dem som ikke er der. Det er forskjellen mellom å gå dit og å tilhøre der. Hjelpeforeningen er ikke bare en søndagsklasse, den er en guddommelig gave til oss kvinner.

Her er to grunner til hvorfor jeg føler at jeg tilhører Hjelpeforeningen – og det er ikke bare på grunn av mitt nåværende kall! Jeg følte meg deprimert da mine besøkende lærerinner kom forrige måned. Sue er skilt, og Cate er en av mine tidligere laurbærpiker. De ga meg budskapet og holdt en bønn. Men de viste meg også virkelig interesse. Jeg følte meg oppløftet og elsket.

En av mine søstre i Hjelpeforeningen holdt en bønn for ikke lenge siden og ba vår himmelske Fader hjelpe meg – ved navn – i mine ansvarsoppgaver. Hun var ikke kjent med mine konkrete behov, men hun kjente mitt hjerte.

Kanhende dine besøkende lærerinner ikke har vært hos deg nylig, eller kanskje du ikke er blitt bedt for ved navn. Jeg er lei meg hvis det er tilfelle. Men du behøver ikke å bli undervist ved besøk for å være en god besøkende lærerinne. Du behøver ikke å bli bedt for for å be. Uansett hvor ulike vi er, vil våre søstre, hvis vi gir generøst og oppriktig av oss selv, også gi. Vi vil kjenne hverandres hjerte, og samhørigheten vil bli sterk. Søster Smith og våre etiopiske søstre lærte at ulikheter ikke har noe å si, for samhørighet er kjærlighet, Kristi rene kjærlighet, i handling. Og kjærligheten svikter aldri.

Enten vi arbeider i Primær eller Unge kvinner, enten vi er aktive eller mindre aktive, enten vi er gift eller skilt, enten vi er ungpiker eller tilårskomne, tilhører vi alle til i Hjelpeforeningen. Jeg er tilårskommen, men føler meg som en ungpike! Vi trenger deres røst, deres følelser, deres hjertelag. Hjelpeforeningen trenger dere. Og vet dere hva? Dere trenger Hjelpeforeningen. Når dere ikke deltar, berøver dere dere selv, og dere berøver Hjelpeforeningen.

Søstre, vi kan ikke ha inndelinger i Hjelpeforeningen, alle «[medlemmer] skulle ha samme omsorg for hverandre».9 «Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med.»10 «Også legemet trenger ethvert lem for at alle kan bli oppbygget sammen, så legemet kan være fullkomment.»11

Ja, Hjelpeforeningen kan bli morsommere, mer gledesfylt, mer forenende. Våre byrder kan bli lettere, våre problemer mindre. Hjelpeforeningen er ikke fullkommen, for ingen av oss er det. Men vi kan jobbe med det, vil kan fullkommengjøre den sammen ved selv å ta et skritt fremover. Hvordan? Ved bare å forandre holdning. Måten vi omtaler Hjelpeforeningen på, vil ha mye å si for hvordan andre føler for Hjelpeforeningen – spesielt unge kvinner. Støtt presidentskapet og lærerne i Hjelpeforeningen – la dem lære på bekostning av vår tid (akkurat som vi vil lære på beskostning av deres tid). Vær mer tilgivende og mindre dømmende. Vær en omtenksom, trofast besøkende lærerinne. Vær entusiastisk tilstede på møtene for hjem, familie og personlig berikelse. Se etter det gode ved Hjelpeforeningen og bygg på det.

President Joseph F. Smith påla oss å «ta fatt på dette arbeidet [i Hjelpeforeningen] energisk, intelligent og forenet, til Sions oppbyggelse».12 Hvis vi tror at Herrens kirke er gjenopprettet – hvilket vi gjør – da må vi ha tro på at Hjelpeforeningen er en viktig del av hans organisasjons hjord. Vi må slutte å tvile på at vi passer inn der – for det gjør vi! Vi er ikke så forskjellige at vi ikke kan bygge Sion sammen!

For nesten et år siden, i Pasadena i California, var søster Janice Burgoyne dødssyk av kreft. Hun hadde gitt generøst av seg selv, og hun var høyt elsket. Søstrene i Hjelpeforeningen bragte henne måltider, gjorde rent i huset, tok seg av hennes to små sønner og hjalp hennes mann å planlegge begravelsen. Det var vanskelig for Janice å ta imot så mye hjelp, for hun visste at søstrene ville finne den gamle brødbiten bak sofaen. Hun var redd for at søstrene ville se mer enn hennes hjerte! Men fordi søstrene kjente hennes hjerte, spilte det ingen rolle. De ordnet med kjøring til barna, lekser, spilte på pianoet hennes, skiftet på sengene. Og de gjorde det dag etter dag etter dag, uten å klage, med uendelig kjærlighet. Dette samarbeidet forenet søstrene for alltid. Før hun døde, henvendte Janice seg til en Hjelpeforenings-søster og spurte med takknemlighet og ærefrykt: «Hvordan kan noen dø uten Hjelpeforeningen?»

Jeg spør dere, mine kjære søstre – og dere er mine søstre: «Hvordan kan noen leve uten Hjelpeforeningen?»

Tilhørighet er vår hellige fødselsrett Jeg har lyst til å samle dere opp i armene mine og gå til Hjelpeforeningen med dere. Jeg ville gjerne kjenne deres hjerte og la dere kjenne mitt. Ta med deres hjerte, deres nestekjærlige hjerte, til Hjelpeforeningen. Ta med deres talenter, deres gaver, deres personlighet så vi kan være ett.

Jeg vitner om at «den gode hyrde virkelig kaller på [oss] … [for å ] bringe [oss] inn i sin hjord».13 Vi har kanskje ikke alle svarene, men vi må stole på at Hjelpeforeningen er en viktig del av hans verk, for:

Om vår sti må føre oss over fjellene,

Han kjenner engene med føde…

Han kler liljene på marken,

Han før lammene i sin hjord,

og han vil lege den som setter sin lit til ham

og lutrer [vårt] hjerte som gull.14

I Jesu Kristi navn, amen.

Noter

  1. L&P 38:30.

  2. I Conference Report, apr. 1907, 6; uthevelse tilføyd.

  3. Privat korrespondanse.

  4. Moses 7:18.

  5. L&P 38:27.

  6. «Stå sterk og urokkelig», Verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, 10. januar 2004, 20.

  7. Læresetninger fra Kirkens presidenter Brigham Young (1997), 354.

  8. «Hjelpeforeningen», Lys over Norge, juli 1998, s. 74.

  9. 1. Korinterbrev 12:25.

  10. 1. Korinterbrev 12:26.

  11. L&P 84:110; uthevelse tilføyd.

  12. I Conference Report, apr. 1907, 6.

  13. Alma 5:60.

  14. Roger Hoffman, «Consider the Lilies».