Tro og nøkler
Vi må vite ved inspirasjon at prestedømmets nøkler innehas av dem som leder og tjener oss. Dette fordrer Åndens vitnesbyrd.
I et møtehus langt fra Salt Lake City, på et sted hvor et medlem av De tolvs quorum sjelden kommer, kom en far bort til meg. Han holdt sin unge sønn i hånden. Da de kom bort til meg, så han ned på gutten, kalte ham ved navn og sa, idet han nikket mot meg: «Dette er en apostel.» Jeg kunne høre på farens stemme at han håpet at sønnen skulle føle mer enn at han møtte en ærverdig gjest. Han håpet at hans sønn ville føle en overbevisning om at prestedømsnøkler var på jorden i Herrens kirke. Hans sønn vil trenge denne overbevisningen igjen og igjen. Han vil trenge den når han åpner et brev fra en fremtidig profet han aldri har sett som kaller ham på misjon. Han vil trenge den når han begraver et barn eller en hustru eller en mor eller far. Han vil trenge den for å ha mot til å følge rettledning om å tjene. Han vil trenge den for den betryggelse som kommer av å stole på en beseglingskraft som binder for evig.
Misjonærer vil invitere undersøkere til å møte en biskop eller grenspresident i dag med samme hensikt. De håper at undersøkerne vil føle noe langt mer enn at de har møtt en hyggelig eller til og med en stor mann. De vil be om at undersøkerne må føle en overbevisning om at denne tilsynelatende vanlige mannen har prestedømsnøkler i Herrens kirke. Undersøkerne vil trenge denne overbevisningen når de går ned i dåpens vann. De vil trenge den når de betaler tiende. De vil trenge denne overbevisningen når biskopen blir inspirert til å gi dem et kall. De vil trenge den når de ser ham presidere på nadverdsmøtet og når han gir dem åndelig næring ved å undervise i evangeliet.
Misjonærer og fedre og alle vi som tjener andre i den sanne kirke, ønsker å hjelpe dem vi er glade i, til å få et varig vitnesbyrd om at prestedømmets nøkler innehas av Herrens tjenere i hans kirke. Jeg taler i dag for å oppfordre alle som arbeider, til å fremme og styrke dette vitnesbyrdet.
Det vil hjelpe å skjønne visse ting. For det første fortsetter en storsinnet Gud å tilby velsignelsene av prestedømmets kraft til sine barn. For det annet må hans barn selv velge å kvalifisere seg for og motta disse velsignelsene. For det tredje har Satan, rettferdighetens fiende, fra begynnelsen av prøvd å undergrave den tro som trengs for å motta velsignelsene som muliggjøres av prestedømmets kraft.
Jeg lærte om disse realitetene av en klok lærer for nesten 25 år siden. Jeg talte i et gammelt teater i Efesus. Skarpt sollys flommet over stedet hvor apostelen Paulus hadde stått og forkynt. Mitt emne var Paulus, apostelen som ble kalt av Gud.
Publikum var hundrevis av siste-dagers-hellige. De satt på radene av stenbenker efeserne hadde sittet på over tusen år tidligere. Blant dem var to levende apostler, eldste Mark E. Petersen og eldste James E. Faust.
Som dere kan tenke dere, hadde jeg forberedt meg omhyggelig. Jeg hadde lest Apostlenes gjerninger og brevene, både Paulus’ brev og hans medapostlers. Jeg hadde lest og grunnet over Paulus’ brev til efeserne.
Jeg gjorde mitt beste for å gjøre ære på Paulus og hans embede. Etter talen fikk jeg mange positive kommentarer. Begge de levende apostlene var generøse med sine kommentarer. Men senere tok eldste Faust meg til side, og med et smil og mild stemme sa han: «Det var en god tale. Men du glemte det viktigste du kunne ha sagt.»
Jeg spurte hva det var. Flere uker senere gikk han med på å fortelle meg det. Hans svar har undervist meg siden.
Han sa at jeg kunne ha fortalt at hvis de hellige som hørte Paulus, hadde hatt et vitnesbyrd om verdien av og kraften i nøklene han hadde, ville kanskje ikke apostlene ha blitt borttatt fra jorden.
Det sendte meg tilbake til Paulus’ brev til efeserne. Jeg kunne se at Paulus ønsket at folket skulle føle verdien av kjeden av prestedømsnøkler som strakk seg fra Herren gjennom hans apostler til dem, medlemmene i Herrens kirke. Paulus prøvde å bygge opp et vitnesbyrd om disse nøklene.
Paulus vitnet for efeserne om at Kristus ledet sin kirke. Og han sa at Frelseren bygget sin kirke på en grunnvoll av apostler og profeter, som har alle prestedømmets nøkler.
Men til tross for klarheten og kraften i hans undervisning og hans eksempel visste Paulus at et frafall ville komme. Han visste at apostler og profeter ville bli borttatt fra jorden. Og han visste at de på en stor dag i fremtiden ville bli gitt tilbake. Han skrev til efeserne om den tiden og fortalte hva Herren ville gjøre: «Om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.»1
Paulus så frem til profeten Joseph Smiths tjenestegjerning, da himmelen igjen skulle åpnes. Det skjedde. Døperen Johannes kom og overdro til menneskene Arons prestedømme og nøklene til englers betjening og til dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.
Fordums apostler og profeter kom tilbake og overdro til Joseph de nøklene de hadde hatt i jordelivet. Jordiske mennesker ble ordinert til det hellige apostelembedet i februar 1835. Prestedømmets nøkler ble gitt til De tolv apostler i slutten av mars 1844.
Profeten Joseph Smith visste at hans død var nær forestående. Han visste at de kostelige prestedømsnøklene og apostelembedet ikke måtte og ikke ville gå tapt igjen.
En av apostlene, Wilford Woodruff, skrev ned sin beretning om hva som skjedde i Nauvoo da profeten talte til De tolv:
«Ved denne anledning reiste profeten Joseph seg og sa til oss: “Brødre, jeg har ønsket å leve lenge nok til å se dette tempel bli bygget. Jeg kommer ikke til å oppleve det, men dere vil. Jeg har beseglet på deres hoder alle nøklene til Guds rike. Jeg har beseglet på dere alle de nøkler, krefter og prinsipper som himmelens Gud har åpenbart til meg. Uansett hvor jeg måtte dra eller hva jeg måtte gjøre, så hviler nå riket på dere.”»2
Alle profetene som har fulgt Joseph, fra Brigham Young til president Hinckley, har vært i besittelse av og utøvd disse nøklene og har innehatt det hellige apostelembede.
Men akkurat som på Paulus’ tid krever kraften i disse prestedømsnøklene vår tro. Vi må vite ved inspirasjon at prestedømmets nøkler innehas av dem som leder og tjener oss. Dette fordrer Åndens vitnesbyrd.
Det er avhengig av vårt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus og at han lever og leder denne kirken. Vi må også selv vite at Herren har gjenopprettet sin kirke og gjengitt prestedømmets nøkler gjennom profeten Joseph Smith. Vi må dessuten få en forvissning gjennom Den hellige ånd, og den må fornyes ofte, om at disse nøklene uavbrutt har blitt overlevert til den levende profeten, og at Herren velsigner og veileder sitt folk gjennom nøklene i en prestedømslinje som strekker seg gjennom presidentene i stavene og distriktene og gjennom biskopene og grenspresidentene, til oss, uansett hvor vi er, uansett hvor langt vi er fra profeten og apostlene.
Det er ikke enkelt i dag. Det var ikke enkelt på Paulus’ tid. Det har alltid vært vanskelig å se Guds bemyndigede tjenere i feilbarlige mennesker. Paulus må ha virket som en vanlig mann for mange. Joseph Smiths muntre sinnelag ble av noen betraktet som upassende i forhold til deres forventninger til en Guds profet.
Satan vil alltid arbeide med Guds hellige for å prøve å undergrave deres tro på prestedømmets nøkler. En måte han gjør dette på er å påpeke menneskeligheten til dem som innehar dem. På denne måten kan han svekke vårt vitnesbyrd og dermed bryte vårt bånd til den prestedømslinjen Herren bruker for å knytte oss til ham og som kan føre oss og våre familier hjem til ham og til vår himmelske Fader.
Satan lyktes med å undergrave vitnesbyrdet til menn som sammen med Joseph Smith hadde sett himmelen åpen og hørt engler tale. De sikre bevisene av det de så og hørte, var ikke tilstrekkelig når de ikke lenger kunne føle vitnesbyrdet om at prestedømmets nøkler fortsatt var i Josephs besittelse.
Advarselen til oss er klar. Ser vi etter menneskelige svakheter i mennesker, vil vi alltid finne dem. Når vi fokuserer på å finne svakhetene til dem som innehar prestedømsnøkler, løper vi selv en risiko. Når vi snakker med andre om slike svakheter, setter vi dem i fare.
Vi lever i en verden hvor det å finne feil later til å være yndlingssporten. Det har lenge vært grunnlaget for politiske valgkampanjer. Det er tema for mange TV-programmer over hele verden. Det selger aviser. Når vi møter noen, er kanskje vår første, nesten ubevisste reaksjon å se etter feil.
For å holde oss solid forankret i Herrens kirke kan og må vi venne våre øyne til å se Herrens kraft i tjenestegjerningen til dem han har kalt. Vi må leve verdig til Den hellige ånds veiledning. Og vi må be Den hellige ånd hjelpe oss å se at de som leder oss, innehar denne kraften. For meg blir slike bønner som oftest besvart når jeg selv engasjerer meg fullt ut i Herrens tjeneste.
Det skjedde i kjølvannet av en katastrofe. En dam i Idaho brast en junidag. En vegg av vann slo mot tettstedene nedenfor den. Tusener, for det meste siste-dagers-hellige, flyktet fra sine hjem for å søke tilflukt.
Jeg var der da det veldige gjenoppbyggingsarbeidet begynte. Jeg så stavspresidenten samle sine biskoper for å lede folket. De første dagene var vi avskåret fra hjelp utenfra. Jeg var på de lokale ledernes møte da et medlem av den føderale katastrofegruppen kom.
Han prøvde å ta over møtet. Med stor kraft begynte han å ramse opp de tingene han mente måtte gjøres. Etter hvert som han leste opp punktene, sa stavspresidenten, som satt i nærheten av ham, rolig: «Vi har allerede gjort det.» Etter at det hadde pågått i fem eller ti minutter, tidde den føderale representanten og satte seg. Han lyttet stille mens stavspresidenten tok imot rapporter fra biskopene og ga rettledning.
Til møtet neste dag kom den føderale representanten tidlig. Han satte seg bakerst. Stavspresidenten innledet møtet. Han tok imot flere rapporter og ga instruksjoner. Etter noen få minutter sa den føderale representanten, som hadde stor myndighet og store ressurser i ryggen: «President Ricks, hva vil du at vi skal gjøre?»
Han erkjente hvor myndigheten lå. Jeg så mer. Jeg så nøkler og troen som frigjør deres kraft.
Det skjedde igjen da en mann og hans kone kom hjem til byen like etter at dammen brast. De gikk ikke hjem. De gikk først for å finne sin biskop. Han var full av gjørme idet han ledet sine medlemmer i å grave frem boliger. De spurte hva han ville at de skulle gjøre.
De tok fatt på arbeidet. Mye senere tok de noen minutter til å sjekke sitt eget hus. Det var borte. Så de gikk tilbake til arbeidet hvor enn biskopen ba dem om å hjelpe. De visste hvor de skulle gå for å få Herrens rettledning for tjeneste i hans kirke.
Jeg lærte da, som jeg også har lært siden, hvordan Sions staver blir steder hvor vi kan finne sikkerhet. De blir som en stor familie, idet de er samstemt og viser hverandre omsorg. Det kommer av enkel tro.
Ved tro blir de døpt og mottar Den hellige ånd. Når de fortsetter å holde budene, blir denne gaven bestandig. De kan se åndelige ting. Det blir lettere å se Guds kraft som virker gjennom de vanlige menneskene Gud kaller til å tjene og lede dem. Hjerter blir bløtgjort. Fremmede blir medborgere i Herrens rike, forenet av kjærlighetens bånd.
Denne lykkelige tilstanden vil ikke vare ved uten en konstant fornyelse av troen. Den biskopen vi er glad i, vil bli avløst, det samme vil stavspresidenten. De apostlene vi fulgte i tro vil bli tatt hjem til den Gud som kalte dem.
Med disse stadige forandringene kommer en stor mulighet. Vi kan kvalifisere oss for den åpenbaring som lar oss få vite at nøklene overdras av Gud fra den ene til den andre. Vi kan søke denne opplevelsen gang på gang. Og det må vi, om vi skal kunne motta de velsignelsene Gud har til oss og ønsker at vi skal tilby andre.
Svaret på din bønn blir kanskje ikke like dramatisk som det var da noen så Brigham Young, mens han talte, bli forvandlet så han så ut som den myrdede profeten Joseph. Men det kan være like sikkert. Og med denne åndelige forsikringen kommer fred og kraft. Du vil igjen få vite at dette er Herrens sanne og levende kirke, at han leder den gjennom sine ordinerte tjenere og at han bryr seg om oss.
Hvis tilstrekkelig mange av oss utøver tro og mottar den slags visshet, vil Gud løfte dem som leder oss, og derved velsigne oss og våre familier. Vi vil bli det Paulus så gjerne ønsket for dem han tjente: «…bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv».3
Jeg vitner om at jeg vet at Jesus Kristus er vår Frelser og at han lever. Jeg vet at han er klippen denne, hans sanne kirke, er grunnlagt på. I Jesu Kristi navn, amen.