Seniormisjonærer og evangeliet
Jeg takker for våre seniormisjonærer. De er unge av sinn, kloke og arbeidsvillige.
Det er med takknemlighet vi ønsker eldste Dieter F. Uchtdorf og eldste David A. Bednar velkommen til De tolv apostlers quorum. Ved bønn og enhet vil vi tjene den Herre Jesus Kristus.
Oppdrag har dette året ført meg til mange av jordens nasjoner. I noen av disse landene er Kirken relativt ny. Uansett hvor jeg kommer, møter jeg våre misjonærer. De er bemerkelsesverdig spenstige og alltid effektive. De er et synlig og følbart bevis på at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har blitt gjenopprettet i sin fylde. Herren sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen».1 Denne befalingen banker i hjertet til enhver misjonær som vitner om Jesus Kristus og forkynner hans budskap.
Når vi tenker på misjonærer, ser vi vanligvis for oss unge menn i skjorte og slips og unge kvinner i sømmelig antrekk. Men i tillegg til disse har vi fantastiske seniormisjonærer som har besvart profeters og apostlers bønn om flere misjonærektepar.2
Jeg takker for våre seniormisjonærer. De er unge av sinn, kloke og arbeidsvillige. De tåler til og med bemerkninger fra skøyeraktige barn som måtte forandre president Spencer W. Kimballs bønn om å «forlenge sine steg» til å «subbe litt fortere».3 Disse elskelige medlemmene er villige til å tjene og styrke andres liv.4 Selv om disse seniormisjonærene ikke kan det lokale språket, får de utrettet mye, og deres offervilje er høyt verdsatt.5
Eksempler på tjeneste for seniormisjonærer
Et eksempel er eldste Lloyd Poelman og hans hustru, søster Catherine Poelman. De har 9 voksne barn og 20 barnebarn og virker nå i et fjernt område av Chile, der de arbeider i en liten gren. De reiser ofte på besøk til mindre aktive medlemmer og familier som nylig har konvertert til Kirken. Disse besøkene gir ekteparet Poelman anledning til å lese med familien og bære vitnesbyrd om templets velsignelser. I sine misjonsgrener har de også gitt opplæring i dirigering og i å spille forenklede versjoner av salmene på et lite elektronisk orgel. Eldste og søster Poelman skrev nylig: «Dåp er bare det første steget i konverteringen. Når den første begeistringen legger seg og de nye konvertittene fortsatt må arbeide lange dager bare for å ha mat på bordet, trenger de andre som kan hjelpe dem og som de kan dele gleden over evangeliet med. Det er vår spesialitet. En del av arbeidet vårt er forebyggende – å ha nært forhold til nye konvertitter. Og andre som sjelden kommer til møtene, har ikke mistet sin overbevisning og mottar vårt budskap med takk. Når vi ser hvilke forandringer som har skjedd med dem vi besøker, føler vi at vi er velsignet som kan motta stadig undervisning og hjelp fra Herren i dette arbeidet, og samtidig vite at familien der hjemme indirekte er delaktig i vårt kall og disse spesielle velsignelsene.»6
Slike herlige ektepar er engasjert i arbeidet med å hente tilbake sjeler som tidligere har inngått pakter om å påta seg Jesu Kristi navn.
Andre misjonærektepar yter tjeneste i Kirkens hellige templer. Eldste Kenneth og søster Barbara Willits virker for eksempel i Accra Ghana tempel. De fattet spesiell kjærlighet til folket i Ghana da de var der som misjonærer for over tyve år siden. De har vært energiske og entusiastiske konvertitter i 50 år, har 3 barn, 16 barnebarn og 12 oldebarn. De utfører templets opphøyende ordinanser. Bror Willits er besegler. Ved flere anledninger har de blitt gledelig overrasket over å treffe medlemmer som de tidligere hadde møtt under sin første misjon. Eldste Willits beseglet nylig en mann og hustru som de hadde undervist i 1982, og til dette ekteparet beseglet han 4 av deres avdøde barn. Eldste og søster Willits skriver: «Vår villighet til å forlate familie og hjem er motivert av de tempelpakter vi har inngått og vårt inderlige ønske om å bli en evig familie. Familien gir sin fulle støtte til vår tjeneste, og de får del i mange velsignelser som vi har mottatt. Vi er ydmykt takknemlige for det privilegium å hjelpe andre til å motta sine tempelvelsignelser.»7
Modige og omsorgsfulle ektepar som eldste og søster Willits muliggjør og beriker det arbeid som utføres i mange av våre templer over hele jorden. Noen, som Accra Ghana tempel, er bygget på steder hvor de fleste lokale medlemmer tidligere ikke hadde anledning til å reise til et tempel. Ordinanser for disse medlemmene blir nå forøket av erfarne ektepar som arbeider som tempelmisjonærer. Også dem gir vi vår inderligste takk.
Tidligere i år var eldste Douglas L. Callister og jeg i Kiev, hovedstaden i Ukraina. Vi var der for å organisere den første staven i den tidligere Sovjetunionen. Det gledet oss å se at Kiev Ukraina distrikt var godt forberedt til å bli en stav – fullt ut organisert – og rede til å innta sin plass blant Sions staver. Vi hadde også møte med misjonærene, og blant dem var flere trofaste seniorektepar. Vi lyttet oppmerksomt til det de sa.
Vi minnes beretningen om eldste Rudi og søster Eva Hegewald, som vokste opp i det tidligere Øst-Tyskland. Med en aldri så liten, sjarmerende tysk aksent fortalte de om den vanskelige tiden under 2. verdenskrig og den påfølgende sovjetiske okkupasjonen. De snakket om alt de var berøvet for. At de fant Herrens sanne kirke og senere emigrerte til Amerika, så de som høyt skattede velsignelser. Etterfølgende år bragte dem fem friske barn og åndelig og økonomisk fremgang. De følte at misjon ville være en god måte å vise Herren sin takknemlighet på. De uttrykte sterkt ønske om å få virke i Øst-Europa. De ble kalt til å virke i Ukraina Kiev misjon. Eldste og søster Hegewald skriver: «Nå, mot slutten av vår misjon i våre tidligere fienders land, er vi takknemlige for anledningen til å undervise og bli glad i det ukrainske folk. Mens vi har tjent Herren, har vår sjel blitt leget og vår familie blitt mer forenet. Vi har virkelig hatt en betydningsfull og tilfredsstillende erfaring og opplevd mange små mirakler.»8
Legg merke til at alle de tre ekteparene skrev om sine velsignelser. Et annet ektepar forteller om velsignelser som følger misjonærarbeidet. De skrev: «Gode mennesker erstattet våre foreldrefunksjoner bedre enn oss… Hvis et familieproblem ikke har blitt løst ved bønn og faste, kan man vurdere misjon.»9
Ingen seniormisjonærer finner det beleilig å reise ut. Det gjorde heller ikke Joseph, Brigham, John eller Wilford. De hadde også barn og barnebarn. De elsket ikke sin familie det grann mindre, men de elsket også Herren og ønsket å tjene ham. En dag vil vi kanskje møte disse trofaste som hjalp til med å etablere vår evangelieutdeling. Da vil vi fryde oss over at vi ikke søkte inn i skyggen da kallet til misjonærtjeneste kom fra profeten, om så i vår livs høst.
På generalkonferansen i oktober 1925 utstedte president Heber J. Grant et utvetydig kall til «menn i moden alder og med sunn dømmekraft, som har erfaring med å forkynne evangeliet, … til å gå ut og arbeide på misjonsmarken».10
Behovet er fortsatt tilstede. I det siste opplæringsmøtet som ble overført til prestedømsledere over hele verden, ga president Gordon B. Hinckley et lignende kall. «Det er et konstant behov for flere misjonærektepar,» sa han. «De utfører et storartet arbeid over hele verden. Dere [ledere] trenger ikke vente på at ektepar skal melde seg frivillig. De ofre som er forbundet med å tjene Herren på heltid, vil gi rikelige velsignelser til ekteparene, deres familier og de menneskene de tjener.»11
Kvalifikasjoner for arbeidet
Biskoper trenger også å gi akt på det profetiske kallet og spørre slike medlemmer om de kan tjene. Anledningene for misjonærektepar er varierte og uendelige.12 Deres tjenestekall gis offisielt etter at det ved bønn og overveielse er tatt hensyn til deres yrkesbakgrunn, språkkunnskaper og personlige egenskaper.13 Av alle kvalifikasjoner for tjeneste kan et ønske om å tjene være det viktigste. Herren har erklært:
«Derfor, se til, dere som trer inn i Guds tjeneste, at dere tjener ham av hele deres hjerte, og av all makt, sinn og styrke, så dere kan stå ulastelige for Gud på den ytterste dag.
Derfor, hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet.»14
Mange ydmyke siste-dagers-hellige frykter at de ikke er kvalifisert for misjonærarbeid. Men til en slik vordende misjonær har Herren gitt denne forsikringen: «Tro, håp, kjærlighet og omsorg med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære, gjør ham skikket til arbeidet.»15
Begrensninger på grunn av alder og helse
Når jeg roser seniormisjonærs arbeid, er jeg klar over at det er mange som gjerne ville tjene, men som ikke er istand til det. Begrensninger på grunn av alder eller dårlig helse fortjener realistisk vurdering, det samme gjør viktige behov hos familiemedlemmer. Når man har et brennende ønske og slike begrensninger er tilstede, kan man yte tjeneste gjennom andre. De kan være dine armer og ben, og du kan sørge for nødvendige midler. Atter andre kan bidra med tid og talenter som misjonærer og bo i sitt eget hjem.16 Enhver tjeneste vil være Herren til behag og være prisverdig for ham.
Evangeliet
Vi kan alle forkynne evangeliet i ord og gjerning. Ordet evangelium betyr «godt nytt». Det som er godt nytt, er vår Herre Jesus Kristus og hans frelsende budskap.17 Jesus likestilte evangeliet med både sin misjon og sitt virke på jorden. I sin misjonserklæring sa Jesus:
«Dette er det evangelium som jeg har gitt dere – at jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.
Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset.»18
Frelserens jordiske misjon kjenner vi som forsoningen.
Frelserens jordiske virke omfatter alt annet han gjorde – hans læresetninger, uttrykk for kjærlighet, bevissthet på ordinanser, mønster for bønn, utholdenhet og mye mer. Han levde for å være vårt forbilde, som han også betraktet som likestilt med evangeliet i sin misjonserklæring. «Dette er mitt evangelium,» sa han, « …for de gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre.»19 Følgelig er tro, omvendelse, dåp ved vann, ild og Den hellige ånd, innsamlingen av de utvalgte og å holde ut til enden, alt en del av evangeliet.20 Vi kan alle ta etter Herrens eksempel uansett alder, posisjon eller sted.
Som et av de «spesielle vitner om Kristi navn i hele verden»21 erklærer jeg at han er den levende Guds Sønn, vår forsonende Frelser og Forløser. Dette er hans kirke, gjenopprettet i de siste dager for å oppfylle sin guddommelige bestemmelse. Hans profet i dag er president Gordon B. Hinckley. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.