Å sone, slik det er brukt i Skriftene, vil si å lide og ta straffen for en syndig handling og derved fjerne syndens virkninger fra den angrende synder og la ham få anledning til å bli forsonet med Gud. Jesus Kristus var den eneste som var istand til å gjennomføre en fullkommen forsoning for hele menneskeheten. Det kunne han gjøre fordi han ble utvalgt og forutbeskikket i Det store råd før verden ble grunnlagt (Ether 3:14; Moses 4:1–2; Abr 3:27), fordi han var sønn av Gud og levde et syndfritt liv. Hans forsoning innebar at han led for menneskehetens synder, at han utgjøt sitt blod, og at han døde og deretter oppsto fra graven (Jes 53:3–12; Luk 22:44; Mosiah 3:5–11; Alma 7:10–13; L&p 19:16–19). Som følge av forsoningen vil alle mennesker oppstå fra de døde med udødelige legemer (1 Kor 15:22). Forsoningen åpner også en utvei for oss så vi kan få tilgivelse for våre synder og kan leve sammen med Gud evindelig. Men en person som har nådd ansvarsalderen og har mottatt loven, kan bare motta disse velsignelser hvis han har tro på Jesus Kristus, omvender seg fra sine synder, mottar de frelsende ordinanser og er lydig mot Guds bud. De som ikke når ansvarsalderen, og de som dør uten loven, blir forløst gjennom forsoningen (Mosiah 15:24–25; Moroni 8:22). Av Skriftene fremgår det klart og tydelig at hvis Kristus ikke hadde sonet for våre synder, kunne ingen lov, ordinans eller noe offer tilfredsstille rettferdighetens krav, og mennesket kunne aldri mer komme tilbake i Guds nærhet (2 Ne 2; 9).