David

En konge i det gamle Israel i Det gamle testamente.

David var sønn av Isai av Juda stamme. Han var en modig ungdom som drepte en løve, en bjørn og filistrenes kjempe, Goliat (1 Sam 17). David ble utvalgt og salvet til å være konge i Israel. I likhet med Saul gjorde han seg som voksen skyldig i alvorlige overtredelser. Men i motsetning til Saul, angret han oppriktig. Derfor ble han tilgitt, bortsett fra mordet på Uria (L&p 132:39). Hans liv kan deles i fire deler: (1) Som gjetergutt i Betlehem (1 Sam 16–17), (2) ved Sauls hoff (1 Sam 18:1–19:18), (3) som flyktning (1 Sam 19:18–31:13; 2 Sam 1), (4) som konge over Juda i Hebron (2 Sam 2–4) og senere som konge over hele Israel (2 Sam 5–24; 1 Kong 1:1–2:11).

Davids synd da han bedrev hor med Batseba, ble etterfulgt av en rekke ulykksalige hendelser som skjemmet de siste tyve år av hans liv. Nasjonen som sådan hadde fremgang i hans regjeringstid, men David selv led under følgene av sine synder. Det var stadig familiefeider, og i tilfellet med Absalon og Adonja endte det i åpent opprør. Disse hendelsene er en oppfyllelse av profeten Natans utsagn til David på grunn av hans synd (2 Sam 12:7–13).

Men til tross for disse ulykkelige omstendigheter var Davids regjeringstid den mest strålende i israelittenes historie, for (1) han samlet stammene til én nasjon, (2) han sikret seg et uomtvistelig herredømme over landet, (3) han bygget styreformen på den sanne gudsdyrkelse slik at Guds vilje var Israels lov. Av disse grunner ble Davids regjeringstid senere ansett for å være nasjonens gullalder og et forbilde på den enda mer strålende tidsalder da Messias skulle komme (Jes 16:5; Jer 23:5; Esek 37:24–28).

Davids liv viser hvilket behov alle mennesker har for å holde ut til enden i rettferdighet. Som ungdom ble han sagt å være en mann etter Herrens hjerte (1 Sam 13:14), og som mann talte han ved Ånden og hadde mange åpenbaringer. Men han betalte en høy pris for sin ulydighet mot Guds bud (L&p 132:39).