Josef, sønn av Jakob

I Det gamle testamente, den førstefødte sønn av Jakob og Rakel (1M 30:22–24; 37:3).

Josef fikk førstefødselsretten i Israel fordi Ruben, som var den førstefødte sønn av Jakobs første hustru, mistet denne rettigheten ved overtredelse (1 Krøn 5:1–2). Fordi Josef var verdig, var han som førstefødte sønn av Jakobs andre hustru, den neste med rett til denne velsignelsen. Josef fikk også en velsignelse av sin far like før Jakob døde (1M 49:22–26).

Josef var en meget karakterfast mann og var også “vis og forstandig” (1M 41:39). Da han avviste Potifars hustru, er dette et eksempel på tro, kyskhet og personlig rettskaffenhet (1M 39:7–12). Da Josef i Egypt fortalte sine brødre hvem han virkelig var, takket han dem og klandret dem ikke for det de hadde gjort mot ham. Han mente at det de hadde gjort, hadde ført til at Guds vilje ble oppfylt (1M 45:4–15).

Åpenbaring i de siste dager forteller hvilken stor oppgave Josefs familie har i de siste dager (JSO, 1M 50:24–38 [Tillegg]; 2 Ne 3:3–24; 3 Ne 20:25–27).

Jakob elsket Josef meget høyt og ga ham en farverik kjortel, 1M 37:3.
På grunn av sjalusi ble Josef hatet av sine brødre som planla å drepe ham, men i stedet solgte de ham til kjøpmenn som var på vei til Egypt, 1M 37:5–36.
I Egypt sørget Herren for at det gikk vel med Josef, som ble hersker i Potifars hus, 1M 39:1–4.
Potifars hustru løy og sa at Josef hadde forsøkt å forføre henne. Josef ble urettmessig fordømt og kastet i fengsel, 1M 39:7–20.
Josef tydet drømmene til Faraos munnskjenk og baker, 1M 40.
Farao begynte å begunstige Josef fordi Josef hadde tydet en av Faraos drømmer, og han gjorde Josef til en hersker i Egypt, 1M 41:14–45.
Efra’im og Manasse ble født, 1M 41:50–52.
Josef ble gjenforent med sin far og sine brødre, 1M 45–46.
Josef døde i Egypt i en alder av 110 år, 1M 50:22–26.