Kapittel 17

Enos – Mormons ord

Innledning

Mens du studerer bøkene Enos, Jarom, Omni og Mormons ord, skulle du merke deg hvordan du kan motta veiledning fra Herren slik Enos gjorde. Historien om Enos viser Guds villighet til å velsigne og veilede oss som svar på personlig bønn. Beretningen om nephittene som flyktet fra Lehi-Nephis land, viser at Gud også veileder sitt folk gjennom profetiske råd og advarsler. Gjennom personlig bønn og ved å følge profeten, får vi et vitnesbyrd om Herrens uendelige kjærlighet og omsorg for oss.

Jakob og Enos

© 1999 Scott Snow

Kommentarer

Enos 1:1. “Herrens tukt og formaning”

• President Ezra Taft Benson (1899–1994) rådet fedre til å følge det mønster for undervisning som ble vist av rettferdige fedre i Mormons bok:

  “Hva lærte de rettferdige fedrene i Mormons bok sine sønner? De lærte dem mange ting, men det overordnede budskap var ‘den evige Guds store plan’ – fallet, gjenfødelsen, forsoningen, oppstandelsen, dommen, det evige liv. (Se Alma 34:9.) Enos sa han visste at hans far var en rettferdig mann, ‘for han underviste meg i sitt språk og også i Herrens tukt og formaning – og velsignet være min Guds navn for det’ (Enos 1:1).

  De i Mormons bok som ikke ble lært noe om det som angår Herren, men bare verdslig kunnskap, ble et utspekulert og ugudelig folk. (Se Mosiah 24:5, 7.)

  Alle sannheter har ikke samme verdi. De frelsende sannheter er av størst verdi. Disse sannhetene forkynte fedrene tydelig, ofte og med glød. Gjør vi fedre det samme?” (i Conference Report, okt. 1985, 47; eller Ensign, nov. 1985, 36).

Enos 1:2. En kamp for Guds åsyn

• Enos ber

  Robert Barrett, © IRI

  Enos kjempet ikke mot Gud. Opptegnelsen forteller at Enos kjempet for Guds åsyn i bønn. Her er det snakk om kampen for å finne og gi uttrykk for sine virkelige ønsker under inspirasjon av Den hellige ånd. Å be på denne måten fordrer at man eliminerer tomme, trivielle eller uoppriktige gjentagelser og isteden øser ut sine dypeste ønsker uttrykt i ord. Alt man sier, blir et uttrykk for en lengsel etter og et ønske om å gjøre Guds vilje. Slike bønner blir påvirket og veiledet av Den hellige ånd: “For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord” (Romerne 8:26).

  Enos 1:3–4

  Hvilke ord eller uttrykk viser Enos’ oppriktighet og tro mens han påkalte Gud?

Enos 1:3–15. Forberedelse til å motta svar på bønn

• Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum talte om den prosess Enos gjennomgikk som styrket hans tro og forberedte ham til å motta svaret på sin bønn:

  “For det første hørte Enos evangeliets sannheter av sin far, akkurat som dere hører dem i deres familier og på denne konferansen.

  For det annet lot han sin fars ord om ‘evig liv og de helliges glede’ [Enos 1:3] synke dypt i sitt hjerte.

  For det tredje ble han fylt med et ønske om selv å få vite om disse lærdommene var sanne, og hvor han selv sto i sin Skapers øyne. For å bruke Enos’ ord: ‘Min sjel hungret’ [Enos 1:4]. Fordi Enos hadde denne sterke åndelige lengselen, var han verdig til å motta Frelserens løfte: ‘Velsignet er alle de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes med Den Hellige Ånd’ [3 Nephi 12:6].

  For det fjerde adlød Enos Guds bud, og dette gjorde ham mottagelig for Den hellige ånd.

  For det femte skriver Enos: ‘Jeg knelte ned for min Skaper og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel. Og hele dagen lang påkalte jeg ham, ja, og da natten kom, hevet jeg fremdeles min røst så høyt at den nådde himlene’ [Enos 1:4]. Det var ikke lett. Troen kom ikke raskt. Faktisk beskrev Enos sin opplevelse med bønnen som en ‘kamp [han] hadde for Guds åsyn’ [Enos 1:2]. Men troen kom. Ved Den hellige ånds kraft fikk han sitt eget vitnesbyrd.

  Vi kan ikke finne tro som Enos uten vår egen kamp i bønn for Guds åsyn. Jeg vitner om at belønningen er verd anstrengelsen … Jeg lover at om dere gjør disse tingene oppriktig og uavbrutt, vil de ordene Kristus talte til sine disipler, bli oppfylt i deres liv: ‘Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det lukkes opp for dere.’ [Matteus 7:7]” (i Conference Report, okt. 2004, 73–74; eller Liahona, nov. 2004, 88).

• Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum sammenlignet det å motta svar på bønn med å åpne en kodelås. Det er en trinnvis prosess: “Gjennom bønn har jeg lært, gang på gang, at himmelens hvelv med alle dets velsignelser, bare kan åpnes som en kodelås. Én tilholder faller på plass når det finnes tro, en annen når det finnes personlig rettskaffenhet. Den tredje og siste tilholderen faller først på plass når det som ønskes, etter Guds vurdering – ikke vår egen – er riktig for oss. Iblant banker vi løs på hvelvdøren fordi vi ønsker noe veldig sterkt, og lurer på hvorfor døren ikke åpner seg. Vi ville ha vært svært bortskjemte barn om hvelvdøren åpnet seg noe lettere enn den gjør. Når jeg tenker tilbake, ser jeg tydelig at Gud elsker meg ved å se nærmere på de av mine bønner som han har avslått. Våre bønner som blir avslått, sier mye om oss selv, men også mye om vår ufeilbarlige Fader” (“Insights”, New Era, april 1978, 6).

Enos 1:5–8. “Enos, dine synder er deg forlatt”

• Pike i omvendelsesprosessen

  Del Parson, © 2000 IRI

  Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan fullstendig omvendelse kan rense oss gjennom Jesu Kristi forsoning: “Forløseren kan saldere din personlige konto med rettferdighet og gi tilgivelse på grunnlag av omvendelsens barmhjertige vei [se Alma 42:15]. Fullstendig omvendelse er absolutt nødvendig for at forsoningen skal kunne utrette sitt fulle mirakel for deg. Når du forstår forsoningen, vil du se at Gud ikke er en nidkjær Gud som gleder seg over å forfølge dem som feiler. Han er en absolutt fullkommen, barmhjertig, forståelsesfull, tålmodig og tilgivende Fader” (i Conference Report, april 1995, 101; eller Lys over Norge, juli 1995, 76).

Enos 1:9–14. Et ønske for andres velferd

• Etter selv å ha fått del i forsoningens velsignelser, ba Enos for sitt eget folk, nephittenes, velferd, og deretter for sine fiender, lamanittenes åndelige velferd. Eldste Robert D. Hales talte om den omtanke de som er omvendt, føler for andre: “Skriftene bekrefter at de som virkelig er omvendt, gjør mer enn bare å forsake verdens fristelser. De elsker Gud og sine medmennesker. Deres tanker og følelser dreier seg om Frelserens sonoffer. Fra det øyeblikk da Enos, Alma den yngre, Paulus og andre omvendte seg, gikk de helhjertet inn for oppgaven å bringe seg selv og sine medmennesker til Gud” (i Conference Report, okt. 2000, 6; eller Liahona, jan. 2001, 6). (Se også kommentarene til Mosiah 28:3 på side 163.)

  Enos 1:13–16

  Hva ønsket Enos av Herren i tilfelle nephittene ble utryddet? Hvordan viser dette hans kjærlighet til sine medmennesker?

Enos 1:10. “Herrens røst [kom] til mitt sinn”

• Åpenbaring eller inspirasjon kommer på flere måter, blant annet som tanker, inntrykk og følelser (se L&p 6:15; 8:2–3). President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte hvordan vi kan gjenkjenne Herrens røst:

  “Svar på bønn kommer på stillferdig vis. Skriftene beskriver denne inspirasjonsrøst som en stille hvisken …

  Jeg har etter hvert skjønt at inspirasjon kommer mer som en følelse enn som en lyd …

  La vanskelige tanker bli skjøvet i bakgrunnen, og gå videre med livet. Grunn på og be om dem stillferdig og uopphørlig.

  Svaret kommer kanskje ikke lik et lynnedslag. Det kan komme som litt inspirasjon her og litt der, ‘linje på linje og bud på bud’ (L&p 98:12).

  Noen svar vil komme når man leser i Skriftene, noen når man hører taler. Og av og til, når det er viktig, vil tilskyndelser komme som en meget direkte og kraftfull inspirasjon. Tilskyndelsene vil være klare og umiskjennelige” (i Conference Report, okt. 1979, 28, 30; eller Ensign, nov. 1979, 19–21).

• Profeten Joseph Smith (1805–44) ga følgende forklaring på hvordan Herren kommuniserer med oss: “Et menneske kan ha utbytte av å legge merke til den første tilskyndelse av åpenbaringens ånd: eksempelvis kan du når du føler at den rene intelligens tilflyter deg, få en plutselig innskytelse slik at du ved å legge merke til dette kan oppdage at bønnen går i oppfyllelse samme dag eller ganske snart, eller med andre ord at de ting som ble fremlagt av Guds ånd for ditt sinn, vil gå i oppfyllelse; og ved således å lære Guds ånd å kjenne og forstå den, kan du vokse inn i åpenbaringens prinsipp inntil du blir fullkommen i Kristus Jesus” (History of the Church, 3:381).

Enos 1:23; Mormons ord 1:17. Streng tale

• Kirkens ledere må noen ganger uttale seg skarpt og direkte for å advare Kirkens medlemmer mot noe som kan sette deres frelse i fare. President Spencer W. Kimball (1895–1985) kom inn på denne forpliktelsen i en tale til unge voksne: “Jeg er sikker på at Peter, Jakob og Paulus syntes det var ubehagelig til stadighet å kalle folket til omvendelse og advare dem mot farer, men de fortsatte uforferdet å gjøre det. Vi, som deres ledere, må også alltid gjøre det samme. Hvis de unge ikke forstår, kan det til dels være vår feil. Men hvis vi gjør den riktige vei tydelig for dere, kan vi ikke lastes” (Love versus Lust, Brigham Young University Speeches of the Year [5. jan. 1965], 6).

Enos 1:27. “Mitt hvilested”

• Profeten Joseph Smith sa følgende om evig hvile: “Gud har utpekt en tid eller avsatt en periode … når han vil bringe alle sine undersåtter som har vært lydige mot hans røst og holdt hans bud, inn til sin celestiale hvile. Denne hvilen er så fullkommen og herlig at mennesket trenger å forberede seg før det i henhold til dette rikes lover, kan komme inn i denne hvilen og nyte dens velsignelser … Gud har gitt bestemte lover til den menneskelige familie, som hvis de etterleves, er tilstrekkelige til å forberede dem til å arve denne hvilen” (History of the Church, 2:12).

Jarom 1:5. “De bannet ikke, heller ikke talte de bespottelig”

• President Gordon B. Hinckley (1910–2008) bekreftet behovet for å holde våre ord rene:

  “Jeg sier dette til guttene. Jeg sier det også til dem blant dere eldre menn som strir med et lignende problem. Jeg gjør dette i kjærlighet. Jeg vet at Herren er tilfreds når vi fører et rent og dydig språk, for han har vist oss dette ved sitt eksempel. Hans åpenbaringer er gitt oss i positive, oppløftende og oppmuntrende ordelag for at vi skal kunne gjøre det som er rett, og gå frem i sannhet og godhet.

  Ikke bann. Ikke bruk grovt språk. Styr unna såkalte grove vitser. Hold dere unna samtaler som er krydret med skitne uttrykk. Dere vil bli lykkeligere hvis dere gjør det, og deres eksempel vil gi styrke til andre” (i Conference Report, okt. 1987, 59; eller Lys over Norge, jan. 1988, 43).

Jarom 1:11. “Tro at han skal komme, som om han allerede hadde kommet”

• Sanne profeter som Jarom, som levde før Jesu Kristi fødsel, skrev om hans komme og hans forsoning som om det allerede hadde skjedd. Kong Benjamin sa: “Gud Herren har sendt sine hellige profeter blant alle menneskenes barn for å forkynne dette for alle slekter, nasjoner og tungemål, for at hver den som vil tro at Kristus skal komme, derved kan få forlatelse for sine synder og fryde seg med overmåte stor glede, som om han allerede var kommet blant dem” (Mosiah 3:13; uthevelse tilføyd). Abinadi sa: “Hvis Kristus ikke hadde kommet til verden – jeg taler nå om det som skal skje som om det allerede hadde skjedd – kunne det ikke ha vært noen forløsning” (Mosiah 16:6; uthevelse tilføyd).

Omni 1:12–17. Tre forskjellige sivilisasjoner i opptegnelsen

• I denne korte beretningen får vi høre om tre folkegrupper som Herren førte til det lovende land på den vestlige halvkule. Den første gruppen som omtales, er Lehis koloni. Det meste av Mormons bok handler om deres og deres etterkommeres historie.

  Mormons bok omtaler også en annen gruppe, kalt Zarahemlas folk, som var etterkommere av Mulek, og som sluttet seg til nephittene (se Mosiah 25:2). Mulek, en sønn av kong Sidkia, forlot Jerusalem og reiste til Amerika etter at Babylon hadde ødelagt Jerusalem rundt år 587 f.Kr. (se Omni 1:15). Uten en skriftlig opptegnelse var Zarahemlas folk levende vitner om det Ånden sa til Nephi om at en hel nasjon ville synke ned i vantro (se 1 Nephi 4:13). Mulekittene sluttet seg så til nephittene under kong Mosiahs regjering (se Omni 1:19).

  Den tredje gruppen var jaredittene, som kom til det lovede land i tiden etter “det store tårnet” som nevnes i 1 Mosebok 11. Den opprinnelige jaredittkolonien vokste til et stort folk. Til slutt utslettet de imidlertid seg selv i en stor borgerkrig en gang mellom år 600 og 300 f.Kr., og Coriantumr, deres siste konge, og Ether, en Herrens profet, var de eneste som overlevde (se Ether 15:29–34). Ether fullførte opptegnelsen, og Coriantumr vandret omkring til han fant Zarahemlas folk, hvor han bodde “i et tidsrom av ni nymåner” (Omni 1:21) før han døde. Vi vet lite om jaredittene, bortsett fra det Moroni skrev i Ethers bok.

Omni 1:23–25. Kong Benjamin mottok de mindre plater

• Fra og med 1 Nephi til og med Omni førte profetene de mindre plater, mens kongen førte de større plater (se Jarom 1:14). Så skjedde det en viktig forandring. Amaleki ga de mindre platene til kong Benjamin. De mindre platene var nå fulle (se Omni 1:30). Fra kong Benjamins tid og fremover ble religiøse og historiske opptegnelser ført på de større platene. De mindre platene ble ikke lagt til før etter år 130 f.Kr. Mosiah til og med 4 Nephi er Mormons forkortelse av de større platene.

  Omni 1:26

  Hva rådet Amaleki oss til å gjøre for å bli frelst?

Omni 1:26. “Ofre hele deres sjel som et offer til ham”

• Eldste Neal A. Maxwell forklarte betydningen av å ofre oss for Herren: “Virkelige, personlige ofre har aldri vært å legge et dyr på alteret. Isteden er det vilje til å legge dyret i oss på alteret og la det bli fortært!” (i Conference Report, april 1995, 91; eller Lys over Norge, juli 1995, 69).

  Om samme emne sa eldste Maxwell senere: “Når dere underkaster dere Guds vilje, gir dere ham det eneste dere faktisk kan gi ham som virkelig er deres eget” (i Conference Report, april 2004, 48; eller Liahona, mai 2004, 46).

Mormons ord. En bro mellom Nephis mindre og større plater

• Blant opptegnelsene som nephittene førte, var Nephis mindre og større plater (se 1 Nephi 9:2). De større platene inneholdt hovedsakelig folkets timelige historie, mens de mindre platene inneholdt det som var hellig (se 1 Nephi 9:2–4). Bøkene fra og med 1 Nephi til og med Omni ble ført på Nephis mindre plater. Bøkene Mosiah til og med 4 Nephi er Mormons forkortelse hentet fra de større platene (se kommentarene til 1 Nephi 9:1–5 på side 22).

Mormons ord 1:7. “Herren vet alle ting som skal skje”

• Nephi laget ikke de mindre platene før 30 år etter at Lehis koloni forlot Jerusalem (se 2 Nephi 5:28–31). Han forsto ikke hvorfor han ble befalt å lage et nytt sett med plater, men han hadde tro på at det var i “en vis hensikt” for Herren (1 Nephi 9:5). Nesten 1000 år senere brukte profeten Mormon de samme ord som Nephi da han vitnet om at han, i tillegg til sin forkortelse av de større platene, tok med Nephis mindre plater “i en vis hensikt” (Mormons ord 1:7).

  Joseph Smith startet oversettelsen av Mormons bok med Mormons forkortelse av Nephis større plater. Han var ferdig med 116 manuskriptsider da Martin Harris ba Joseph inntrengende om å la ham ta med seg manuskriptet for å vise det til familiemedlemmer. Joseph spurte Gud ved tre anledninger om Martin kunne ta med seg manuskriptet, og til slutt fikk han tillatelse. Manuskriptet falt i ugudelige menneskers hender (se L&p 10:8) og ble kjent som det tapte manuskript, eller de 116 tapte sidene.

  Tapet av manuskriptet viser tydelig hvorfor Herren befalte Nephi å skrive de mindre platene, og hvorfor Mormon ble inspirert til å ta dem med. Joseph Smith ble befalt å ikke oversette på nytt den delen han allerede hadde gjort ferdig, men å erstatte den ved å oversette Nephis mindre plater (se L&p 10:30, 38–45). Oversettelsen av de 116 sidene dekket år 600–130 f.Kr. – fra Lehis tid til kong Benjamins tid. De mindre platene dekket også år 600–130 f.Kr. – fra Lehi til kong Benjamin. Herren sørget i sin allvitenhet for at den andre opptegnelsen, de mindre platene, dekket nøyaktig den perioden som ble dekket av de stjålne 116 sidene. Dette gjorde det også mulig for Herren å holde sin pakt med Enos om at “han [ville] bevare opptegnelsene” (Enos 1:16).

• Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum bekreftet at den delen av Mormons bok som kommer fra de mindre platene, gir mer informasjon enn den som gikk tapt med de 116 sidene:

  “Minst seks ganger i Mormons bok ser vi uttrykket ’i en vis hensikt’ brukt om det å lage, skrive og bevare Nephis mindre plater (se 1 Nephi 9:5; Mormons ord 1:7; Alma 37:2, 12, 14, 18). Dere og jeg vet at den vise hensikten – den mest innlysende av dem – var å kompensere for tapet av de tidligere nevnte 116 manuskriptsidene.

  Det slår meg imidlertid at det finnes en enda visere hensikt … Nøkkelen til en slik visere hensikt finnes i vers 45 av Lære og pakter kapittel 10. Mens Herren underviser Joseph … sier han: ‘Se, det er mange ting gravert på Nephis [mindre] plater som kaster større lys over mitt evangelium’ (uthevelse tilføyd).

  Så dette var helt klart ikke … noe gi og ta, dette i bytte for det – gi meg 116 manuskriptsider, så skal jeg gi deg 142 sider med trykt tekst. Slik var det ikke. Vi fikk igjen mer enn vi mistet. Og det var kjent fra begynnelsen at det ville bli slik. Det var i en visere hensikt. Vi vet ikke nøyaktig hva vi gikk glipp av i de 116 sidene, men vi vet at det vi mottok fra de mindre platene, var personlige erklæringer fra tre store vitner [Nephi, Jakob og Jesaja], tre av Mormons boks største doktrinære røster, som vitnet om at Jesus er Kristus …

  Det kan faktisk virke ganske opplagt at den eneste hensikten med de mindre platene, var å gi disse tre vitnene en talerstol” (“A Standard unto My People” [Church Educational System symposium on the Book of Mormon, 9. aug. 1994], 9–10; se LDS.org under gospel library/additional addresses/CES addresses).

• Eldste Neal A. Maxwell vitnet om Guds forutkunnskap og hvordan den styrker vår tro på ham:

  “Få læresetninger, med unntak av dem som gjelder Guds eksistens, er mer grunnleggende enn den sannhet at Gud er allvitende …

  … Gud er fullkommen når det gjelder guddommelige egenskaper, og en av disse er kunnskap: ‘… uten kunnskap om alle ting, ville ikke Gud kunne frelse noen del av sine skapninger, for det er den kunnskap han har om alle ting, fra begynnelsen til enden, som gjør det mulig for ham å gi denne forståelse til sine skapninger så de kan få del i evig liv. Og hvis ikke den tanke at Gud har all kunnskap hadde vært i menneskenes forstand, ville det vært umulig for dem å utøve tro på ham.’ (Forelesning 4, avsnitt 11.) …

  Gud, som kjenner begynnelsen fra enden, vet derfor også alt imellom” (All These Things Shall Give Thee Experience [1979], 6–7).

Mormons ord 1:10–11. Amaleki leverte platene til kong Benjamin

• De platene Amaleki ga til kong Benjamin, var de mindre platene. På de større platene ble det gjort stadige tilføyelser, og de ble overlevert fra den ene opptegnelsesfører til den neste frem til år 385 e.Kr., da Mormon mottok de større platene og forkortet dem. Hans forkortelse ble skrevet på gullplatene, eller Mormons plater.

• Du kan se hvor mange sider av Mormons bok som er viet til forskjellige tidsrom, i oversikten “Nephittiske opptegnelsesførere” i tillegget (side 397).

Punkter å grunne på

• Hvorfor er bønn nødvendig for å kunne nyte forsoningens velsignelser?

• Språket til Zarahemlas folk hadde blitt forvansket fordi de ikke hadde noen opptegnelser. Hvordan hjelper opptegnelser og språk oss å vokse åndelig?

• Hvilke eksempler har du sett på Guds forutkunnskap i ditt liv? (se kommentarene til Mormons ord 1:7 på side 130).

Forslag til oppgaver

• Skriv litt om noen av de “kamper” du har hatt for Guds åsyn som har ført til åndelig vekst (se kommentarene til Enos 1:2 på side 126). Les om disse åndelige opplevelsene fra tid til annen for å bli minnet om hvordan Herren har veiledet deg.

• Studer og drøft med en venn hvilke “strenge” råd vi har fått fra profeter i vår tid som advarer oss mot åndelige farer (se kommentarene til Enos 1:23; Mormons ord 1:17 på side 128).

• Bruk historien om de 116 tapte sidene som eksempel, og forbered en kort leksjon om Guds allvitenhet og hans evne til å oppfylle sine hensikter.