Alma 23–29

Innledning

Anti-nephi-lehittene viste tydelig hvilken mektig forandring som kan finne sted hos personer som tar imot evangeliet og inngår pakter om å følge Jesus Kristus. De var et eksempel på en dyp og fullstendig omvendelse som kommer av oppriktig anstrengelse for å følge Frelseren på alle områder av livet. Sammen med de omvendte lamanittene viste Mosiahs sønner også den åndelige styrke som følger et kontinuerlig ønske om å omvende seg, holde pakter og tjene Herren gjennom misjonærarbeid og en rettferdig livsførsel. Mens du studerer Alma 23–29, skulle du se etter konkrete handlinger og holdninger som vil hjelpe deg å gjøre din personlige omvendelse enda dypere og sterkere. Se også på de mange beskrivelsene av fryd og glede over å være opptatt med å dele evangeliet med andre.

Kommentarer

Alma 23:1–5. “Så Guds ord ikke skulle møte noen hindring”

Lamanittenes konge opphevet restriksjoner som hadde hindret evangeliet i å bli forkynt blant hans folk, og misjonærene forkynte over hele landet. President Thomas S. Monson fortalte om en lignende hendelse da han beskrev omstendighetene rundt den avgjørelse som ble tatt av den østtyske regjering om å la misjonærene forkynne i landet etter mange år med begrensninger på Kirkens aktivitet:

“Vårt endelige mål var å søke tillatelse til å åpne døren for misjonærarbeid. Eldste Russell M. Nelson, eldste Hans B. Ringger og jeg, sammen med våre lokale ledere i Den tyske demokratiske republikk, med president Henry Burkhardt, president Frank Apel og president Manfred Schutze i spissen, hadde først et møte med religionsminister Kurt Löffler, mens han var vert for en deilig lunsj som ble holdt for oss. Han sa følgende til gruppen vår: ‘Vi ønsker å hjelpe dere. Vi har lagt merke til dere og deres folk i 20 år. Vi vet at dere er det dere hevder å være: ærlige menn og kvinner.’

Regjeringsmedlemmer og deres hustruer var tilstede ved innvielsen av et stavssenter i Dresden og et møtehus i Zwickau. Mens de hellige sang ‘Gud vær med deg til vi ses igjen’ – ‘Auf Wiedersehen, Auf Wiedersehen’ – mintes vi Ham, Fredsfyrsten, som døde på korset på Golgata. Jeg tenkte på vår Herre og Frelser, mens han gikk på smertens vei, tårenes sti, ja, rettferdighetens vei. Hans gjennomtrengende erklæring kom for meg: ‘Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!’ (Johannes 14:27).

Så var det tilbake til Berlin og de avgjørende møter med landets overhode, formann Erich Honecker.

… Vi ble kjørt til kontorene til myndighetenes øverste representanter.

Innenfor den meget vakre inngangen til bygningen ble vi hilst velkommen av formann Honecker. Vi overrakte ham statuetten Det første skritt, som forestiller en mor som hjelper sitt barn å ta sitt første skritt mot sin far. Han ble meget glad for gaven. Så førte han oss inn i sitt private rådsrom. Der ble vi plassert rundt et stort, rundt bord. Rundt bordet satt også formann Honecker og hans regjeringsrepresentanter.

Formann Honecker begynte: ‘Vi vet at deres kirkes medlemmer tror på arbeid. Det har dere bevist. Vi vet at dere tror på familien. Det har dere vist. Vi vet at dere er gode borgere i et hvilket som helst land som dere regner som deres hjem. Det har vi sett. Ordet er deres. Gjør deres ønsker kjent.’

Jeg begynte: ‘Formann Honecker, ved innvielsen av og det åpne hus for templet i Freiburg, sto 89 890 av Deres landsmenn i kø i opptil fire timer, av og til i regnvær, for å få se et Gud hus. Ved innvielsen av stavssentret i Leipzig var 12 000 mennesker tilstede ved åpent hus. I Dresden var det 29 000 besøkende, i Zwickau 5300. Og hver uke i året besøker 1500 til 1800 mennesker tempelområdet i Freiburg. De ønsker å vite hva vi tror på. Vi vil gjerne fortelle dem at vi tror at vi skal hedre, følge og oppholde landets lov. Vi vil gjerne forklare vårt ønske om å oppnå sterke familieenheter. Dette er bare to av våre trossetninger. Vi kan ikke besvare spørsmål, og vi kan ikke formidle våre følelser, for vi har ingen misjonærrepresentanter her, slik vi har i andre land. De unge menn og kvinner som vi gjerne vil skal komme til Deres land som misjonærrepresentanter, vil elske Deres land og Deres folk. Helt konkret vil de øve en innflytelse på Deres folk som vil være foredlende. Dernest vil vi gjerne se at unge menn og kvinner fra Deres land som er medlemmer av vår kirke, virker som misjonærrepresentanter i mange land, som f.eks. i Amerika, Canada og mange andre land. De vil komme tilbake bedre beredt til å påta seg ansvarsfulle stillinger i Deres land.’

Deretter talte formann Honecker kanskje en halvtime. Han beskrev sine mål og synspunkter og gikk i detalj om de fremskritt som var oppnådd i hans land. Til slutt smilte han og henvendte seg til meg og gruppen og sa: ‘Vi kjenner dere. Vi stoler på dere. Vi har hatt erfaringer med dere. Deres anmodning om misjonærer er godkjent.’

Min ånd formelig svevde ut av rommet. Møtet ble avsluttet. Da vi gikk ut av de vakre regjeringskontorene, snudde eldste Russell Nelson seg til meg og sa: ‘Legg merke til hvordan solskinnet trenger seg inn i denne salen. Det er nesten som om vår himmelske Fader sier: “Jeg er tilfreds.”’

Nattens sorte mørke hadde tatt slutt. Dagens klare lys hadde opprunnet. Jesu Kristi evangelium ville nå bli bragt ut til millioner av mennesker i dette landet. Deres spørsmål om Kirken vil bli besvart, og Guds rike vil gå fremover.

Mens jeg reflekterer over disse begivenhetene, går mine tanker til Mesterens ord: ‘Ved intet krenker menneskene Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting’ (L&p 59:21). Jeg erkjenner Guds hånd i de mirakuløse begivenheter i forbindelse med Kirken i Den tyske demokratiske republikk” (i Conference Report, april 1989, 68–69; eller Lys over Norge, juli 1989, 52–53).

Alma 23:6. De ble omvendt til Herren og falt aldri fra

Det er bemerkelsesverdig at ingen av anti-nephi-lehittene noensinne forlot Kirken eller ble mindre aktive (se Alma 27:27). President Gordon B. Hinckley (1910–2008) har gang på gang understreket viktigheten av å holde på nye konvertitter. Han sa at det ikke er noe poeng i å drive misjonærarbeid med mindre de omvendte holder seg aktive:

Del Parson, © 1982 IRI

“Når vi øker misjonærarbeidet over hele verden, må vi ha en lignende økning i arbeidet med å få alle konvertitter til å føle seg hjemme i sin menighet eller gren. Det vil komme mange nok medlemmer inn i Kirken i år til å utgjøre over 100 nye middels store staver. Men dessverre er det slik at når det blir så stor økning i antall konvertitter, forsømmer vi noen av disse nye medlemmene. Jeg håper at det vil komme en sterk innsats over hele Kirken, over hele verden, for å holde på alle konvertitter som kommer inn i Kirken.

Dette er en alvorlig sak. Det er ingen vits i å utføre misjonærarbeid hvis vi ikke tar vare på frukten av dette arbeidet. Disse to ting må gå hånd i hånd” (i Conference Report, okt. 1997, 69–70; eller Lys over Norge, jan. 1998, 50).

Alma 23:17. Hva betyr navnet anti-nephi-lehi?

Navnet anti-nephi-lehi kan si noe om sammenslutningen av Nephis etterkommere og de som fulgte ham, med Lehis andre etterkommere: “Navnet ‘Anti’ i ‘Anti-Nephi-Lehi’ kan komme av det egyptiske nty ‘han av, den av.’ Med andre ord, istedenfor betydningen ‘mot’, har det betydningen ‘den av Nephi og Lehi’” (Stephen D. Ricks: “Anti-Nephi-Lehi”, i Dennis L. Largey, red., Book of Mormon Reference Companion [2003], 67).

Alma 24:10. Skyld borttatt gjennom forsoningen

President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, vitnet om at vi kan anvende Jesu Kristi forsoning til å fjerne vår skyldfølelse:

“Av en eller annen grunn tror vi at Kristi forsoning bare kommer til anvendelse ved slutten av jordelivet til forløsning fra fallet, fra åndelig død. Den er langt mer enn som så. Den er en alltid eksisterende kraft som kan trekkes på i dagliglivet. Når vi pines og opprøres eller plages av skyld eller er tynget av sorg, kan Han helbrede oss. Selv om vi ikke fullt ut forstår hvordan Kristi forsoning ble utført, kan vi erfare ‘Guds fred, som overgår all forstand’ [Filipperne 4:7] …

Vi begår alle feil. Noen ganger skader vi oss selv og påfører andre alvorlig skade på måter vi ikke selv kan rette opp igjen. Vi knuser noe vi ikke kan reparere alene. Det er da naturlig for oss å føle skyld og ydmykelse og lidelse som vi selv ikke kan kurere. Det er da forsoningens helbredende kraft kommer til hjelp.

Herren sa: ‘For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg’ [L&p 19:16] …

Forsoningen har praktisk, personlig og daglig verdi, anvend den i ditt liv. Den kan aktiveres med en så enkel begynnelse som en bønn. Du vil ikke deretter være fri for vanskeligheter og feiltrinn, men du kan fjerne skyldfølelsen ved omvendelse og få fred” (i Conference Report, april 2001, 28–29; eller Liahona, juli 2001, 25).

Alma 24:11. “Alt vi kunne gjøre” for å omvende oss

Anti-nephi-lehittene gjorde “alt [de] kunne gjøre” for å omvende seg (Alma 24:11). I 2 Nephi 25:23 forklarte Nephi: “Det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan.” Anti-nephi-lehittenes konge lærer oss at en del av alt vi kan gjøre, er “å omvende oss fra alle våre synder”.

Alma 24:17–19. Vi må begrave våre våpen dypt

Ved å grave sine våpen dypt ned i jorden lovet anti-nephi-lehittene Herren at de aldri ville bruke dem igjen. Skriftene forteller at de var “standhaftige og ville heller lide døden enn å begå synd” (Alma 24:19). Deres handlinger viser at de fullstendig har oppgitt sine synder etter oppriktig omvendelse.

President Spencer W. Kimball (1895–1985) sa at det å oppgi våre synder ofte fordrer en endring i vår livsstil: “Når man skal avstå fra synd, kan man ikke bare ønske seg bedre tilstander, man må fremkalle dem. Man må etter hvert begynne å hate de tilsølte klær og avsky synden. Man må være sikker – ikke bare på at man har sluttet å synde, men at man også har forandret den situasjon som synden er omgitt av. Man skal unngå de steder, de forhold og de omstendigheter hvor synden fant sted, for alt dette kan meget raskt fremkalle den på ny. Man må holde seg borte fra de mennesker som synden ble begått med. Man behøver ikke å hate vedkommende som var innblandet, men man må unngå dem og alt som har tilknytning til synden … Man må eliminere alt som bringer gamle minner tilbake” (Tilgivelsens mirakel [1969], 158).

Alma 24:22–27. De rettferdiges eksempel førte til at mange ble omvendt

Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum sa at vår standhaftighet i å holde våre pakter kan føre til at andre blir omvendt:

“Anti-nephi-lehittenes konge befalte sitt folk å grave sine våpen dypt ned i jorden for at de ikke skulle bli fristet til å bruke dem når deres lamanittiske brødre kom for å krige mot dem. Folket fulgte sin konges instruksjoner, idet de så på sine handlinger som ‘et vitnesbyrd for Gud og også for mennesker om at de aldri mer ville bruke våpen for å utgyte menneskers blod’ (Alma 24:18). Da lamanittene gikk til angrep, ‘gikk [anti-nephi-lehittene] ut for å møte dem og la seg ned på jorden’ foran sine angripere (Alma 24:21). Lamanittene drepte 1005 anti-nephi-lehitter før nedslaktingen stoppet. Hvorfor stoppet nedslaktingen, og hva ble konsekvensene av den? Vi finner svarene på disse spørsmålene i Almas beretning: …

‘Da lamanittene så dette, sluttet de å drepe dem, og det var mange hvis hjerter ble beveget … for de angret det de hadde gjort …

… Flere enn de som var blitt drept sluttet seg til Guds folk den dagen, og de som var blitt drept, var rettferdige mennesker, derfor har vi ingen grunn til å tvile på at de ble frelst.’ (Alma 24:24–26) …

Selv om budskapet i beretningen ikke er å insistere på universell pasifisme, lærer vi at vi, ved å ikke gjengjelde andres aggresjon, kan øve stor innflytelse på dem. Vi kan bokstavelig talt forandre deres hjerte når vi følger Kristi eksempel og vender det annet kinn til. Vårt eksempel som Kristi fredelige etterfølgere motiverer andre til å følge ham” (Living with Enthusiasm [1996], 127–28).

Alma 24:30. Vi forlater den nøytrale grunn

De som faller fra Kirken etter å ha vært medlem, er ofte “i en verre tilstand enn om de aldri hadde kjent til disse ting” (Alma 24:30). Profeten Joseph Smith forklarte denne påstanden i en samtale med et annet medlem. En bror Isaac Behunin sa en gang til profeten Joseph Smith: “‘Om jeg skulle forlate denne Kirken ville jeg ikke ha gjort som de mennene har gjort. Jeg ville dra til et eller annet avsidesliggende sted hvor mormonismen var fullstendig ukjent, slå meg ned der, og ingen ville noensinne få vite at jeg visste noe om den.’

Den store seeren svarte umiddelbart: ’Bror Behunin, du vet ikke hva du ville ha gjort. Utvilsomt tenkte disse mennene en gang slik du gjør. Før du sluttet deg til denne kirken, sto du på nøytral grunn. Da evangeliet ble forkynt, ble det gode og det onde klarlagt for deg. Du kunne velge det ene eller det andre. Det var to herrer i opposisjon til hverandre som inviterte deg til å tjene dem. Da du sluttet deg til denne Kirken, sa du deg villig til å tjene Gud. Da du gjorde det, forlot du den nøytrale grunn, og du kan aldri gå tilbake til den. Skulle du forsake Mesteren du sa deg villig til å tjene, ville det være Satans fortjeneste, og du ville følge hans befalinger og bli hans tjener’” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 319).

Alma 25:1–12. Profetien oppfylles

Alma 25:1–12 forteller om oppfyllelsen av Abinadis profeti om kong Noahs ugudelige prester (se Mosiah 17:15–20). Legg merke til hvordan Mormon dokumenterte oppfyllelsen av Abinadis profetier for leseren. Overvei resultatene for dem som forkaster profetene, som Abinadi, og påstår at profeten har syndet. Nyere åpenbaring inneholder også en advarsel til dem som “løfter hælen mot mine salvede” (se L&p 121:16–22).

Alma 25:17. Herren “bekreftet sitt ord for dem til minste detalj”

En av de store lærdommene vi finner i denne delen av Almas bok, er at Gud alltid holder sine løfter. Herren fortalte kong Mosiah at mange ville tro på hans sønners forkynnelse og at han ville fri dem “ut av lamanittenes hender” (Mosiah 28:7). Oppfyllelsen av disse løftene er omtalt i Alma 17:4, 35–39; 19:22–23; 26:1–4. Dette er bare én av mange illustrasjoner i Skriftene som underbygger den doktrinære sannhet at Gud er forpliktet når vi gjør det han sier (se L&p 82:10).

Alma 26:5–7. Kornbånd

Kornbånd er en bunt kornstrå med aks som er bundet sammen. Når Ammon snakker om kornbånd i Alma 26:5, omtaler han konvertitter som bringes inn i Kirken av trofaste misjonærer som støter frem med sin sigd.

Alma 26:11–14

Hvilke tegn finner du på at Ammons glede skyldtes Frelserens kraft og barmhjertighet, ikke at han skrøt av seg selv?

Alma 26:15–16. “Hvem kan juble for mye i Herren?”

Akkurat som Ammon følte trang til å juble i Herren og synge lovsanger til ham, skulle vi også gjøre det. Da søster Sheri L. Dew var rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, sa hun følgende om den rolle Jesus Kristus spiller i vårt daglige liv:

“Er det mulig å være lykkelig når livet er vanskelig? Å føle fred til tross for usikkerhet og håp til tross for kynisme? Er det mulig å forandre seg, å legge av seg gamle vaner og bli ny igjen? Er det mulig å leve rettskaffent og rent i en verden som ikke lenger verdsetter de dyder som kjennetegner Kristi disipler?

Ja. Svaret er ja på grunn av Jesus Kristus, for hans forsoning sikrer at vi ikke må bære jordelivets byrder alene …

I likhet med dere har jeg opp gjennom årene opplevd belastninger og skuffelser som ville ha knust meg om jeg ikke hadde kunnet benytte en kilde til visdom og styrke som er langt større enn min egen. Han har aldri glemt eller avvist meg, og jeg har fått vite selv at Jesus er Kristus, og at dette er hans kirke. Jeg erklærer med Ammon: ‘[For] hvem kan juble for mye i Herren? Ja, hvem kan si for mye om hans store kraft og om hans barmhjertighet … ? Se … jeg kan på ingen måte gi uttrykk for hva jeg føler’ (Alma 26:16). Jeg vitner om at i denne skumringstime av tidenes fyldes evangelieutdeling da Lucifer jobber overtid for å sette vår hjemreise i fare og adskille oss fra Frelserens forsonende kraft, er det eneste svaret for oss alle Jesus Kristus” (i Conference Report, april 1999, 85–86; eller Liahona, juli 1999, 77).

Alma 26:27. Med utholdenhet vil vi lykkes

Den fremgang Mosiahs sønner opplevde blant lamanittene, overgikk deres forventninger (se Alma 26:30–31). Da de skulle ta fatt på sin misjon, lovet Herren: “Jeg vil gjøre dere til et redskap i mine hender til mange sjelers frelse” (Alma 17:11). Med dette løftet “tok [de] mot til seg og dro ut til lamanittene for å forkynne Guds ord til dem” (Alma 17:12). Fremgangen kom imidlertid ikke automatisk, selv om Herren hadde lovet det. I løpet av sin 14 år lange misjon opplevde de “alle slags lidelser” (Alma 26:30). Opptegnelsen forteller videre at de ble “nedstemte og … var nær ved å vende tilbake” (Alma 26:27). Men fordi de stolte på Herrens løfter, fortsatte de sitt arbeid. Slik han alltid gjør, holdt Herren sine løfter og belønnet deres utholdenhet.

Jerry Thompson, © IRI

Alma 26:27–30. Realitetene forbundet med misjonærtjeneste

Eldste F. Burton Howard i De sytti fortalte hvordan hans lesning av Alma 26 som ung misjonær hadde påvirket hans vitnesbyrd om Mormons boks sannhet:

“Jeg leste om igjen Alma kapittel 26 og beretningen om Ammons misjon. Jeg leste høyt, slik jeg noen ganger gjør, og prøvde å sette meg i de omtalte personenes sted, idet jeg forestilte meg at jeg uttalte eller hørte ordene, at jeg var der. Nok en gang gikk jeg gjennom rapporten, og med en klarhet som ikke kan beskrives og som vil være vanskelig å forstå for en som ikke har opplevd det, talte Ånden til min sjel og sa: La du merke til det? At alt som hendte med Ammon, hendte med deg?

Følelsen var fullstendig uventet. Dens omfang var forbløffende. Det var en tanke som aldri hadde slått meg før. Raskt leste jeg beretningen igjen. Ja, det hadde hendt at jeg hadde vært deprimert og hadde vurdert å dra hjem. Jeg hadde også reist til et fremmed land for å forkynne evangeliet for lamanittene. Jeg hadde gått ut blant dem, gjennomgått lidelser, sovet på gulvet, utholdt kulde og gått uten mat. Jeg hadde også gått fra hus til hus og banket på dører i flere måneder i strekk uten å bli invitert inn, helt avhengig av Guds barmhjertighet.

Andre ganger hadde vi kommet inn i husene og snakket med menneskene. Vi hadde undervist dem i deres gater og på deres høyder. Vi hadde til og med forkynt i andre kirker. Jeg husket den gangen jeg ble spyttet på. Jeg husket den gangen da jeg som ung distriktsleder hadde fått i oppdrag av misjonspresidenten å åpne en ny by, og sammen med tre andre eldster kom inn på hovedtorget i en by som aldri hadde hatt misjonærer tidligere. Vi gikk til parken og sang en salme, og en folkemengde samlet seg.

Så var det mitt ansvar, som distriktsleder, å forkynne. Jeg sto på en steinbenk og talte til menneskene. Jeg fortalte om evangeliets gjengivelse, om den unge Joseph som gikk inn i lunden og fikk se Faderen og Sønnen. Jeg husket godt en gruppe tenåringsgutter som kastet steiner på oss i skumringen. Jeg mintes min bekymring for at jeg skulle bli truffet eller skadet av dem som ikke ønsket å høre budskapet.

Jeg husket da jeg satt i fengsel, mens min juridiske rett til å være misjonær i et bestemt land ble vurdert av politimyndighetene. Jeg satt ikke lenge nok i fengsel til å sammenligne meg med Ammon, men jeg husker ennå den følelsen jeg hadde da døren ble lukket og jeg var langt hjemmefra, alene, og var helt avhengig av Herrens barmhjertighet for å bli utfridd. Jeg husket at jeg utholdt disse tingene i håp om at ‘vi kanskje kunne være et middel til å frelse en eller annen sjel’ (Alma 26:30).

Den dagen jeg leste dette, vitnet Ånden igjen for meg, og ordene står like klart for meg den dag i dag: Bare en misjonær kunne ha skrevet denne beretningen. Joseph Smith kunne aldri ha visst hvordan det var å være misjonær blant lamanittene, for ingen han kjente hadde noensinne gjort noe lignende” (“Ammon: Reflections on Faith and Testimony”, i Heroes from the Book of Mormon [1995], 124–25).

Alma 27:21–24. Vi skulle tilgi våre fiender

Alma hadde tidligere oppfordret Zarahemlas innbyggere til å forandre sitt hjerte (se Alma 5:6, 12–14, 26). Han erklærte også at Herren “innbyr alle mennesker” (Alma 5:33). Dette minner om en lignende innbydelse fra Herren gjennom Nephi, at Gud “viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne … Alle er like for Gud” (2 Nephi 26:33). Zarahemlas innbyggere tok til seg Almas budskap, og da det ble nødvendig å tilgi deres fiender, tilbød de Ammons folk land og beskyttelse.

President Howard W. Hunter (1907–95) formante oss alle til å tilgi våre fiender på lignende vis:

“Tenk for eksempel på den instruksjon Kristus ga sine disipler. Han sa: ‘Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere’ (Matteus 5:44).

Tenk dere hva denne formaningen alene kunne utrette i ditt og mitt nabolag, i det samfunn hvor du og dine barn lever, i de nasjoner som til sammen utgjør vår store globale familie. Jeg vet at denne lære reiser en betydelig utfordring, men det er da en mer behagelig utfordring enn de fryktelige oppgaver som påføres oss av all krig og fattigdom og smerte som verden stadig stilles overfor …

Vi har alle betydelig mulighet til å praktisere kristendom, og vi skulle prøve det ved enhver anledning. Vi kan alle for eksempel bli litt flinkere til å tilgi” (i Conference Report, okt. 1992, 22–23; eller Lys over Norge, jan. 1993, 16).

Alma 28:1–12. Håp følger de rettferdiges død

Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum fortalte følgende om noe han opplevde da en rettferdig prestedømsleder døde av en alvorlig sykdom:

“Min venn godtok ordene ‘din vilje skje’ da han selv måtte gjennomgå smerter og prøvelser. Som et trofast medlem av Kirken sto han nå overfor noen alvorlige overveielser. Spesielt gripende var hans spørsmål: ‘Har jeg gjort alt jeg trenger å gjøre for trofast å holde ut til enden?’ ‘Hvordan vil døden bli?’ ‘Vil min familie være beredt til å stå trofast og greie seg selv når jeg er borte?’

Vi fikk anledning til å samtale om alle tre spørsmålene. De besvares klart i vår Frelsers læresetninger til oss. Vi snakket om at han hadde vært trofast, gjort det Gud krevet av ham, vært ærlig i sin omgang med sine medmennesker og alle andre og tatt vare på og elsket sin familie. Er det ikke det som menes med å holde ut til enden? Vi snakket om det som skjer umiddelbart etter døden, om det Gud har lært oss om åndeverdenen. Det er et paradisets og lykkens sted for dem som har levd rettskaffent. Det er ikke noe å frykte.

Etter vår samtale sammenkalte han sin hustru og nære familie – barn og barnebarn – for å undervise dem på nytt i forsoningens læresetning om at alle skal oppstå. Alle forsto at selv om det vil bli sorg ved den midlertidige adskillelsen, er det ingen sorg for dem som dør i Herren, akkurat som Herren har sagt (se Johannes’ åpenbaring 14:13; L&p 42:46). Den velsignelsen han fikk, lovet ham at han skulle føle godt og han skulle bli forsikret om at alt ville bli bra, at han ikke skulle ha smerter, og at han ville få ytterligere tid til å forberede sin familie på sin bortgang – og også at han skulle få vite tidspunktet for sin bortgang. Familien fortalte meg at kvelden før han gikk bort, sa han at han ville gå bort dagen etter. Han avgikk fredfullt ved døden neste ettermiddag med hele sin familie ved sin side. Dette er den lindring og fred som kommer til oss når vi forstår evangeliets plan og vet at familier er evige.

La meg sammenligne denne erfaringen med en opplevelse jeg hadde da jeg var en ung mann tidlig i 20-årene. Mens jeg tjenestegjorde i Luftforsvaret, styrtet en av flygerne i min skvadron under et treningstokt og mistet livet. Jeg fikk i oppdrag å ledsage min falne kamerat på hans siste reise hjem for å bli begravet i Brooklyn. Jeg hadde den ære å stå ved hans families side under likskuet og begravelsen, og representerte vår regjering ved å overrekke flagget til hans sørgende enke ved graven. Begravelsesseremonien var mørk og trykkende. Intet ble sagt om hans gode egenskaper eller det han hadde utrettet. Navnet hans ble aldri nevnt. Da seremonien var over, vendte hans enke seg mot meg og spurte: ‘Bob, hva er det egentlig som kommer til å skje med Don?’

Da kunne jeg fortelle henne den herlige læren om oppstandelsen og det faktum at hvis de ble døpt og beseglet i templet for tid og all evighet, kunne de få være sammen for alltid. Presten som sto ved hennes side, sa: ‘Det er den vakreste lære jeg noen gang har hørt’” (i Conference Report, okt. 1996, 88–89; eller Lys over Norge, jan. 1997, 61).

Alma 29:4–5. Gud gir menneskene ifølge deres ønsker

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte at våre ønsker påvirker vår personlige utvikling og blir til sist avgjørende for våre evige velsignelser:

“Ønsker blir … bestemmende faktorer, selv i de tilfeller hvor vi naivt nok egentlig ikke ønsker følgene av våre ønsker …

Følgelig er det hva vi bevisst ønsker over tid som vil avgjøre hva vi til sist vil bli og hva vi vil motta i evigheten …

Rettferdige ønsker må stadig holdes ved like. President Brigham Young sa derfor: ‘De menn og kvinner som ønsker seg en plass i det celestiale rike, vil oppdage at de må kjempe hver dag’ (i Journal of Discourses, 11:14). Sanne kristne soldater er derfor noe mer enn helgestridsmenn …

… Husk, brødre og søstre, at det er våre egne ønsker som avgjør hvilket omfang forskjellige fristelser skal ha og hvor attraktive de skal være. Vi stiller inn termostaten hva fristelser angår.

Derfor vil det å kultivere og videreutvikle våre ønsker klart kreve forståelse av evangeliets sannheter, selv om enda mer er involvert. President Brigham Young bekreftet dette da han sa: ‘Det er tydelig at mange som forstår sannheten, ikke lar seg rettlede av den. Uansett hvor sann og vakker sannheten er, må du derfor ta folkets følelser og forme dem så de er i harmoni med Guds lov’ (i Journal of Discourses, 7:55) …

… President Joseph F. Smith erklærte derfor følgende: ‘Kultiveringen av våre ønsker er således av vidtrekkende betydning for vår lykke i livet’ (Læresetninger i evangeliet, 5. utg. [1939], 254). Slik kultivering kan føre til helliggjørelse, sa president Brigham Young, ‘inntil hellige ønsker frembringer tilsvarende ytre gjerninger’ (i Journal of Discourses, 6:170). Kun ved å kultivere og videreutvikle våre ønsker kan de bli våre allierte istedenfor våre fiender!” (i Conference Report, okt. 1996, 26–28; eller Lys over Norge, jan. 1996, 20).

Punkter å grunne på

Hvordan kan anti-nephi-lehittenes eksempel hjelpe deg å gjøre din egen omvendelse enda dypere og sterkere?
Akkurat som anti-nephi-lehittene gravde ned sine våpen i en pakt med Gud (se Alma 24:17–18), hva gjør du regelmessig for å vise for Herren at du også har omvendt deg fullt ut?
Hvordan kan Almas misjonærarbeid blant nephittene (se Alma 4–15) ha forberedt ham til å motta de omvendte lamanittene som hadde blitt undervist av Mosiahs sønner?

Forslag til oppgaver

Akkurat som lamanittene gravde ned sine krigsvåpen for at de aldri mer skulle bruke dem, må vi kvitte oss med synder eller svakheter som hindrer oss i å komme til Gud. Utpek en synd eller svakhet i ditt eget liv som du ønsker å kvitte deg med. Legg en plan for hvordan du kan overvinne den, og iverksett planen.
Les Alma 26 og 28 for å finne grunnene som Ammon og Alma oppga for sin glede. Skriv ned disse grunnene, og velg en eller flere som du ønsker å gjøre til en større del av ditt eget liv.