Kapittel 29

Alma 30–31

Innledning

Kapittel 30–31 i Alma handler om personer og oppfatninger som er i strid med Jesus Kristus. President Ezra Taft Benson (1899–1994) sa:

“Mormons bok fører menneskene til Kristus på to vesentlige måter. For det første forteller den på en enkel måte om Kristus og hans evangelium …

For det annet avslører Mormons bok Kristi fiender. Den tilintetgjør falsk lære og avskaffer strid. (Se 2 Ne 3:12.) Den styrker Kristi ydmyke disipler i kampen mot djevelens onde planer, metoder og dogmer i vår tid. De frafalne i Mormons bok har mye til felles med de frafalne i dag. I sin uendelige forutviten formet Gud Mormons bok slik at vi skal kunne se det feilaktige og vite hvordan vi skal bekjempe falske pedagogiske, politiske, religiøse og filosofiske begreper i vår tid” (i Conference Report, april 1975, 94–95; eller Ensign, mai 1975, 64).

Ved å studere hvordan Korihor forsøkte å ødelegge nephittenes tro, vil du lettere kunne gjenkjenne de samme destruktive argumentene i vår egen tid. Ved å studere Almas svar til Korihor, vil du bli bedre forberedt til å forsvare deg selv og andre mot dem som ønsker å ødelegge deres tro.

Kommentarer

Alma 30. Korihorer i vår tid

• Eldste Gerald N. Lund, som tidligere var medlem av De sytti, forklarte at det finnes mange motstykker til Korihor i vår tid:

  “I dag er verden gjennomsyret av filosofier som minner om dem Korihor forkynte. Vi leser om dem i bøker, ser dem forfektet i filmer og på TV, og vi hører dem bli fremsatt i klasserom og noen ganger i vår tids kirkesamfunn …

  … Vi ser klare beviser på Mormons inspirasjon, til å gi oss en fullstendig beretning om Korihor og hans læresetninger. Korihors læresetninger er gamle, men likevel er tankene like moderne som dagens hurtige trykkpresser og parabolantenner” (“Countering Korihor’s Philosophy”, Ensign, juli 1992, 20).

Alma 30:6. Antikrister

• Ifølge Veiledning til Skriftene er en antikrist “alt og alle som forfalsker evangeliets sanne frelsesplan og som åpenlyst eller i det skjulte går imot Kristus. Den store antikrist er Lucifer, men han har mange medhjelpere, både ånder og dødelige mennesker” (“Antikrist” 8).

  Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum sa også: “En antikrist er en motstander av Kristus. Han er en som motarbeider det sanne evangelium, den sanne kirke og den sanne frelsesplan. (1 Johannes 2:19; 4:4–6.) Han er en som tilbyr menneskene frelse på andre betingelser enn dem som er fastsatt av Kristus. Sherem (Jakobs bok 7:1–23), Nehor (Alma 1:2–16) og Korihor (Alma 30:6–60) var antikrister som spredte sine vrangforestillinger blant nephittene” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 39–40).

Alma 30:7 11. “Ingen lov mot et menneskes tro”

• Hvis det var “ingen lov mot et menneskes tro”, vil kanskje noen spørre hvorfor Korihor ble arrestert. Kong Mosiah hadde utstedt en proklamasjon om at det var imot nephittenes lov at en “vantro skulle forfølge noen av dem som tilhørte Guds kirke” (Mosiah 27:2).

  Korihor hadde helt klart rett til å tro hva han ville, men når han forsøkte å ødelegge Kirken, brøt han med kong Mosiahs proklamasjon. Det er interessant å merke seg at mens det var mange i Zarahemla som tok imot Korihor og hans læresetninger, ga Ammons folk, som mesteparten av sitt liv hadde hatt mange av de samme trosoppfatningene som Korihor, “beskjed om at han skulle vises ut av landet” (Alma 30:21; se også vers 18–20). De forsto farene forbundet med Korihors læresetninger.

Alma 30:12–18

Hvordan stemmer Korihors læresetninger overens med de argumenter som brukes til å angripe vår tro i dag?

Alma 30:12–18. Korihors metoder

• 

  Scott Snow, © 1982 IRI

  En religionsforsker forklarte hvor nær opptil Korihors filosofi mange av vår tids filosofier er : “Korihor fastholdt en strengt fornuftsmessig og vitenskapelig måte å angripe alle problemer på, alt annet var bare ‘følgen av et forvirret sinn’ (Alma 30:13–16). Han gikk til felts mot tyranniet under gamle tradisjoner og primitiv overtro, som fikk folk til å tro ting som ikke er sanne (se Alma 30:16), og etterlyste en frigjøring fra ‘deres fedres enfoldige tradisjoner’ (Alma 30:31). Han etterlyste en ny moral samtidig som man skulle legge bort gamle hemninger (Alma 30:17–18, 25). Han etterlyste økonomisk frigjøring fra prestenes utbytting (Alma 30:27), og krevde at alle skulle ha frihet til å ‘gjøre bruk av det som er deres eget’ (Alma 30:28). Han forkynte en streng uforfalsket naturalisme: ‘Når et menneske døde, så var det ikke noe mer’ (Alma 30:18), og dets naturlige følge, som var en streng materialisme: ‘Det gikk hvert menneske i dette liv i forhold til dets vandel’ (Alma 30:17). Av dette fulgte en klar la-det-skure-holdning: ‘Derfor utviklet hvert menneske seg i forhold til sine evner, og … hvert menneske seiret i forhold til sin styrke,’ og rett og galt ble kun målt etter naturens jernstyre med suksess og fiasko: ‘Og uansett hva et menneske gjorde, så var det ingen forbrytelse’ (Alma 30:17). Det var den sterkestes overlevelse anvendt på menneskelig fremferd, og fjerningen av gamle moralske og følelsesmessige hemninger var gode nyheter for mange mennesker, og ‘fikk dem til å løfte sine hoder i ugudelighet, ja, villedet mange … til å bedrive hor’ (Alma 30:18). Sammen med sin frigjøringsholdning dyrket Korihor en korstogsiver og intoleranse overfor enhver motstand som har vært absolutt karakteristisk for hans tankeskole i nyere tid, som kaller all opposisjon ‘tåpelig’ (Alma 30:13–14), ‘enfoldig’ (Alma 30:31) og indikasjon på et vanvittig og forvirret sinn (Alma 30:16). Og mens et fritt samfunn for Alma var et samfunn der alle kunne tenke og si hva de ville (Alma 30:7–12), var det eneste frie samfunn for Korihor et samfunn der alle tenkte nøyaktig slik som han tenkte (Alma 30:24)” (Hugh W. Nibley: Since Cumorah, 2. utg. [1988], 379–80).

Alma 30:15–16. Korihors falske lære

• Korihors lære om at “dere kan ikke vite noe som dere ikke ser”, er filosofien som sier at alle ideer og all kunnskap kommer av og kan prøves ved erfaring, og at vi bare kan vite det som vi opplever gjennom våre sanser: syn, luktesans, berøring, hørsel eller smak. Ettersom åndelige opplevelser som omfatter åpenbaring fra Gud, sjelden kommer gjennom sansene syn, luktesans, berøring, hørsel eller smak, anser de som støtter seg til Korihors filosofi, dem som meningsløse.

  President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, beskrev en opplevelse han hadde som illustrerer at åndelige ting som regel ikke omfatter våre vanlige fem sanser:

  “Jeg vil fortelle dere om noe jeg opplevde før jeg ble generalautoritet som har hatt dyp innvirkning på meg. Jeg satt i et fly ved siden av en mann som hevdet å være ateist, og som så sterkt ga uttrykk for sin manglende tro på Gud at jeg bar mitt vitnesbyrd for ham. ‘Du tar feil,’ sa jeg. ‘Det finnes en Gud. Jeg vet at han lever.’

  Han protesterte: ‘Du kan ikke vite. Ingen vet det! Du kan ikke vite det.’ Da jeg ikke ville gi meg, stilte ateisten, som var advokat, det som må kunne sies å være det avgjørende spørsmål om temaet vitnesbyrd. ‘Nåvel,’ sa han fnysende og litt nedlatende, ‘du sier at du vet. Fortell meg hvordan du vet det.’

  Da jeg gjorde forsøk på å svare, var jeg, tross min høye akademiske utdannelse, hjelpeløs.

  Noen ganger blir dere unge, dere unge misjonærer, forlegne når kynikeren eller skeptikeren ser på dere med forakt fordi dere ikke umiddelbart kan svare på alle spørsmål. I møte med den slags latterliggjøring, er det noen som vender seg bort i skam. (Husker dere jernstangen, den rommelige bygningen og spottingen? Se 1 Ne 8:28.)

  Når jeg brukte ord som Ånd og vitne, svarte ateisten: ‘Jeg aner ikke hva du snakker om.’ Ordene bønn, skjelne og tro ga like lite mening for ham. ‘Der ser du,’ sa han. ‘Du vet det egentlig ikke. Hvis du gjorde det, ville du kunne fortelle meg hvordan du vet det.’

  Jeg tenkte at jeg kanskje hadde vært litt uklok da jeg bar mitt vitnesbyrd for ham, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre videre. Men så kom erfaringen! Jeg fikk en innskytelse. Og jeg nevner her en uttalelse av profeten Joseph Smith: ‘Et menneske kan ha utbytte av å legge merke til den første tilskyndelse ved åpenbaringens ånd. For eksempel når du føler at ren intelligens tilflyter deg, kan du få en plutselig innskytelse … og ved slik å lære Guds ånd og forstå den kan du vokse i åpenbaringens prinsipp inntil du blir fullkommen i Jesus Kristus.’ (Profeten Joseph Smiths læresetninger, red. Joseph Fielding Smith, Salt Lake City: Deseret Book Co., 1977], s. 110.)

  En slik tilskyndelse kom til mitt sinn, og jeg sa til ateisten: ‘La meg spørre om du vet hvordan salt smaker.’

  ‘Naturligvis gjør jeg det,’ lød svaret.

  ‘Når smakte du sist salt?’

  ‘Jeg spiste nettopp middag på flyet.’

  ‘Du tror du vet hvordan salt smaker,’ sa jeg.

  Han insisterte: ‘Jeg vet hvordan salt smaker, like sikkert som jeg vet noe som helst.’

  ‘Om jeg ga deg en kopp salt og en kopp sukker og lot deg smake på begge, kunne du kjenne forskjell på saltet og sukkeret?’

  ‘Nå begynner du å bli barnslig,’ var svaret hans. ’Selvfølgelig ville jeg kjent forskjell. Jeg vet hvordan salt smaker. Det er noe jeg opplever hver dag – jeg vet det like godt som noe annet.’

  ‘Hvis vi da antar at jeg aldri har smakt salt,’ sa jeg, ‘forklar meg nøyaktig hvordan det smaker.’

  Etter å ha tenkt seg om, sa han: ‘Tja, det er ikke søtt, og det er ikke surt.’

  ‘Du har fortalt meg hva det ikke smaker, ikke hva det smaker.’

  Selv etter flere forsøk klarte han det ikke. Han kunne ikke bare med ord formidle hvordan noe så ordinært som salt smaker. Jeg bar mitt vitnesbyrd for ham enda en gang og sa: ‘Jeg vet at det finnes en Gud. Du latterliggjorde dette vitnesbyrdet og sa at hvis jeg visste det, ville jeg kunne fortelle deg eksakt hvordan jeg vet det. Min venn, åndelig sett har jeg smakt salt. Jeg er ikke mer i stand til å formidle med ord hvordan den kunnskapen har kommet, enn du kan fortelle meg hvordan salt smaker. Men jeg forteller deg nok en gang at det finnes en Gud! Han lever! Og fordi om du ikke vet det, må du ikke prøve å fortelle meg at jeg ikke vet det, for det gjør jeg!’

  Da vi skiltes, hørte jeg ham mumle: ‘Jeg trenger ikke religionen din å støtte meg til! Jeg trenger den ikke.’

  Fra da av har jeg aldri vært forlegen eller skammet meg over at jeg ikke har kunnet forklare med ord alene alt jeg vet åndelig” (“The Candle of the Lord”, Ensign, jan. 1983, 51–52).

Alma 30:17. Korihor forkynte at “uansett hva et menneske gjorde”, så var det ingen synd

• Uansett hva noen mennesker i verden tror, lærer evangeliet oss at det ikke finnes noe slikt som relative verdinormer. Noen kulturer synes å tillate eller til og med oppmuntre til denne verdinøytrale tilnærmingen til livet, oppmuntre til underfundige former for uærlighet innen offentlig administrasjon, forretningslivet eller i vår personlige omgang med andre. Mormons bok lærer oss imidlertid at det finnes rett og galt, og gir oss nøkkelen til å se forskjellen (se Moroni 7:16–17).

• Korihors filosofi om at hver enkelt utvikler seg “i forhold til sine evner, og hvert menneske [seirer] i forhold til sin styrke”, utelukker behovet for Gud i vårt liv. Hans filosofi om at “uansett hva et menneske gjorde, så var det ingen forbrytelse”, ville ha dannet grunnlag for selvsentrerte og relative verdinormer.

• Eldste Neal A. Maxwell (1926 2004) i De tolv apostlers quorum avslørte egoismen i Korihors læresetninger:

  “Noen egoister har den misoppfatning at det ikke er noen gudgitt lov, så derfor er det heller ingen synd (se 2 Nephi 2:13). Den egenkjærlige oppretter derfor sine egne etiske, situasjonsbetingede normer. Når det derfor gjelder hvordan man skal styre seg selv, kan man seire ved sine evner og sin styrke, for det eksisterer egentlig ingen forbrytelse uansett (se Alma 30:17).

  Det er derfor ikke overraskende at egenkjærlighet fører til fryktelige tabber i form av misoppfatning og adferd. Kain, som var fordervet av sin streben etter makt, sa f.eks. etter å ha slått Abel i hjel: ‘Jeg er fri’ (Moses 5:33; se også Moses 6:15).

  En av de verste konsekvenser av alvorlig egenkjærlighet er derfor et enormt tap av proporsjoner (se Matteus 23:24; se også Joseph Smiths oversettelse, Matteus 23:21, fotnote 24a). Nå for tiden er det f.eks. folk som avsiler forskjellig mygg, men sluker praksisen med abort ved nesten fullgått svangerskap. Det er derfor ikke overraskende at egenkjærlighet gjør en gryte velling til et herremåltid og får 30 sølvpenger til å fortone seg som en stor formue” (i Conference Report, april 1999, 29; eller Liahona, juli 1999, 26).

Alma 30:20–23. Kirkelige lederes læresetninger

• Høypresten Giddonah konfronterte Korihor og spurte ham hvorfor han motsatte seg profetene og at det fantes en Jesus Kristus. Korihor svarte ikke på spørsmålet og gikk isteden til verbalt angrep på de troende og deres ledere. Han prøvde å få det til å virke tåpelig for enhver å følge sine kirkelige ledere. President Henry B. Eyring i Det første presidentskap argumenterte for det motsatte:

  “Korihor hevdet, slik menn og kvinner feilaktig har hevdet fra tidens begynnelse, at det å ta imot råd fra Guds tjenere er å gi avkall på sin gudgitte rett til uavhengighet. Men argumentet er feil, for det gir et feilaktig bilde av virkeligheten. Når vi forkaster de råd som kommer fra Gud, velger vi ikke å være uavhengige av ytre påvirkning. Vi velger en annen påvirkning. Vi forkaster beskyttelsen til en fullkomment kjærlig, allmektig, allvitende Fader i himmelen, hvis eneste hensikt er, og som hans elskede Sønns hensikt er, å gi oss evig liv, å gi oss alt han har og bringe oss hjem igjen i familier til hans kjærlige armer. Når vi forkaster hans råd, velger vi innflytelse fra en annen makt, hvis hensikt er å gjøre oss ulykkelige og hvis motiv er hat. Vi har moralsk handlefrihet som en gave fra Gud. Istedenfor retten til å velge å være fri for påvirkning, er det den uavhendelige rett til å underkaste oss hvilken som helst av disse krefter som vi velger.

  En annen villfarelse er å tro at valget å godta eller ikke godta profetenes råd ikke er noe mer enn å avgjøre om vi vil ta imot gode råd og dra nytte av dem, eller bli stående der vi er. Men valget å ikke ta imot profeters råd forandrer selve grunnen vi står på. Den blir farligere. Tar vi ikke imot profetens råd, svekker det vår evne til å ta imot inspirerte råd i fremtiden. Det beste tidspunktet å bestemme seg for å hjelpe Noah å bygge arken, ville vært første gang han spurte. Hver gang han spurte etter det, ville hvert avslag svekke følsomheten for Ånden. Hver gang ville hans spørsmål derfor virke mer tåpelig, helt til regnet kom. Og da var det for sent” (i Conference Report, april 1997, 33; eller Lys over Norge, juli 1997, 24).

  

  © 2000 Steve Bunderson

Alma 30:25. Antikrister benytter ofte halvsannheter

• En metode som ofte benyttes av dem som prøver å ødelegge tro, er å bruke et såkalt “stråmannsargument”. Dette gjøres ved å skape et falskt bilde – en stråmann – av sannheten, og så angripe det falske bildet for å overbevise andre om at det sanne bildet er falskt. Et enkelt eksempel på dette er et barn som beskylder sine foreldre som ikke vil la ham leke før han har gjort oppgavene sine, for ikke å ønske at han skal ha det moro. Dette er et feilaktig resonnement, men det brukes ofte for å villede andre.

  Noen ganger påstår andre at siste-dagers-hellige tror noe vi ikke tror. De påstår at den falske troen er falsk, og viser så at den er falsk. Det har ingenting med hva vi egentlig tror på, men det er et forsøk på å få det til å se ut som om vi tar feil. Korihor gjorde dette mot Giddonah: “Dette argumentet kalles en stråmann. Med andre ord, han tilskrev Giddonah noe som Giddonah ikke tror på – nemlig at barn arver skyld på grunn av Adams overtredelse. Korihor vet at han ikke kan kjempe mot sannheten på rettferdig vis og vinne, så han tilskriver Giddonah dårlig lære, en stråmann som han kan gi en real verbal omgang” (Joseph Fielding McConkie og Robert L. Millet: Sustaining and Defending the Faith [1985], 90).

Alma 30:29. Unngå krangling og ordstrid

• Profeten Joseph Smith (1805–44) sa at vi skulle unngå ordstrid: “Eldstene må være ytterst forsiktige med å uroe eller opprøre folkets følelser når det ikke er nødvendig. Husk at deres oppgave er å forkynne evangeliet i all ydmykhet og saktmodighet og formane syndere til å omvende seg og komme til Kristus. Unngå ordstrid og fåfengte konflikter med mennesker med et fordervet sinn, som ikke ønsker å kjenne sannheten. Husk at ‘dette er en advarsels dag, og ikke en dag for mange ord’.Dersom de ikke tar imot deres vitnesbyrd på ett sted, dra videre til det neste, og husk å ikke prøve å fordele skyld eller komme med bitre uttalelser. Hvis dere gjør deres plikt, vil det være like vel med dere som om alle hadde tatt imot evangeliet” (History of the Church, 1:468).

Alma 30:37–44

Nevn minst tre fremgangsmåter Alma brukte for å imøtegå Korihors angrep på den sanne kirke. Hvordan kan vi bli like beredt til å forsvare sannheten?

Alma 30:39. Kraften i et personlig vitnesbyrd

• Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte én måte å svare en antikrist på:

  “Korihor gjorde narr av de ‘tåpelige … [og] enfoldige tradisjoner’ som han mente det var å tro at det skulle komme en Kristus.

  Korihors argumenter høres veldig samtidige ut for dagens leser, men Alma brukte et tidløst og ubestridelig våpen som svar – kraften i et personlig vitnesbyrd. Alma, som var sint fordi Korihor og hans tilhengere i bunn og grunn motarbeidet lykke, spurte: ‘Hvorfor lærer du dette folk at det ikke skal komme noen Kristus, og tar bort deres glede?’ [Alma 30:22] ‘Jeg vet at det finnes en Gud’” (Christ and the New Covenant [1997], 121).

Alma 30:40. “Hvilke bevis har du for at det ikke finnes noen Gud?”

• Eldste Gerald N. Lund forklarte at det er umulig å bevise at det ikke finnes noen Gud:

  “På spørsmål nekter Korihor kategorisk for at han tror det finnes en Gud. Alma spør så: ‘Hvilke bevis har du for at det ikke finnes noen Gud eller at Kristus ikke kommer? Jeg sier deg at du har ingen – ingen unntatt ditt eget ord.’ (Alma 30:40.)

  Dette er inspirert skarpsindighet fra Almas side. Korihor er ikke konsekvent i sin egen tankegang. Hvis vi virkelig ikke kan vite noe annet enn det vi har empiriske beviser for, kan vi ikke si at det ikke finnes en Gud med mindre vi kan bevise denne oppfatningen. Men Korihor har ingen beviser.

  Korihor vil bare ta hensyn til beviser som kan innhentes via sansene. I et slikt system er det mye lettere å bevise at det finnes en Gud enn å bevise at det ikke finnes en Gud. For å bevise at det finnes en Gud trengs det bare én person som ser, hører eller på annen måte har en erfaring med Gud, og deretter kan ikke Guds eksistens motbevises. Her er imidlertid det som skal til for å bevise at det ikke finnes en Gud: Ettersom Gud ikke er begrenset til denne jorden, ville vi måtte lete gjennom hele universet etter ham. Vi antar at Gud er i stand til å forflytte seg, så det vil ikke være tilstrekkelig å starte ved punkt A i universet for så å lete seg gjennom til punkt Å. Hva om Gud, etter at vi forlater punkt A, drar dit og blir der under resten av søket?

  Med andre ord, hvis Korihor skal kunne si at det ikke finnes en Gud, basert på nettopp de kriterier han selv har fastsatt, vil han måtte være i stand til å se hver eneste kubikkmeter av universet på samme tid. Dette skaper et paradoks: Hvis Korihor skal kunne bevise at det ikke finnes noen Gud, må han selv være en gud! Følgelig, når han erklærer at det ikke finnes noen Gud, handler han basert på ‘tro’, nøyaktig det samme som han latterliggjør de religiøse lederne for!” (“Countering Korihor’s Philosophy”, Ensign, juli 1992, 21).

Alma 30:41. “Jeg har alle ting til vitnesbyrd om at disse ting er sanne”

• President Gordon B. Hinckley (1910–2008) talte om hvilken evne Guds skaperverk har til å styrke vitnesbyrd, da han sa:

  “Kan noen som har vandret under nattehimmelen, kan noen som har sett vårens første berøring av naturen, tvile på den guddommelige hånd i skapelsen? Når man slik ser naturens skjønnhet, føler man trang til å utbryte som Salmisten: ‘Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk. Den ene dag lar sin tale strømme fram til den andre, og den ene natt forkynner den andre sin kunnskap.’ (Salmene19:1–2.)

  Alt det vakre på vår jord bærer preg av Mesterskaperens hånd” (i Conference Report, april 1978, 90; eller Ensign, mai 1978, 59).

Alma 30:48. De som søker tegn

• Profeten Joseph Smith sa: “Hver gang dere ser et menneske som søker etter tegn, kan dere ta det for gitt at han er en ond og utro person” (History of the Church, 3:385).

  Senere sa profeten: “En gang jeg preket i Philadelphia, ba en kveker om et tegn. Jeg ba ham tie. Etter prekenen ba han igjen om et tegn. Jeg fortalte forsamlingen at mannen var utro, at en ond og utro slekt søker etter tegn og at Herren hadde sagt meg i en åpenbaring at enhver som krever tegn, er utro. ‘Det stemmer,’ ropte noen, ‘for jeg tok ham på fersk gjerning,’ noe mannen siden tilsto da han ble døpt” (History of the Church, 5:268).

• President Joseph F. Smith (1838–1918) forklarte også hvor farlig det er å være avhengige av mirakler for vår tro: “Vis meg siste-dagers-hellige som trenger mirakler, tegn og syner for å holde seg trofaste i Kirken, og jeg vil vise dere medlemmer av Kirken som ikke har sitt liv i orden i Gud øyne, og som befinner seg på skråplanet” (Læresetninger i evangeliet, 5. utg. [1939], 17).

Alma 30:52. Løgner og konsekvens av å lyve

• For bedre å forstå farene ved å lyve, forklarte Robert J. Matthews, tidligere dekanus ved BYU’s religionsfakultet, at “farene ved å lyve måles ikke bare i den skade eller smerte som påføres den som blir bedratt. Løgn har også en katastrofal virkning på gjerningsmannen. Den fratar løgneren hans selvrespekt, og den sløver hans evne til å se forskjell på sannhet og villfarelse. Når en løgn blir fortalt ofte nok, kan til og med den som bevisst spredte den, begynne å tro på den. Dette var tilfellet med antikristen Korihor i Mormons bok (se Alma 30:52–53)” (“Thou Shalt Not Bear False Witness” Ensign, okt. 1994, 56).

• Profeten Joseph Smith talte om det tragiske ved personer som Korihor: “Intet er mer skadelig for menneskenes barn enn å være under innflytelse av en falsk ånd når de tror de er ledet av Guds ånd” (History of the Church, 4:573).

Alma 30:53. Djevelens bedrag og det kjødelige sinn

• Å være kjødeligsinnet er å fokusere på fysisk nytelse eller materielle ting fremfor det som hører Ånden til. Det er vanskelig for kjødeligsinnede å oppleve det som hører Ånden til. Eldste Neal A. Maxwell sa at de er “‘følelsesløse,’ etter å ha blitt sløvet av å behage det kjødelige sinn” (i Conference Report, april 1999, 29; eller Liahona, juli 1999, 26).

Alma 31:3, 8–29. Zoramittenes falske teologi

• Selv om zoramittene drepte Korihor, synes de å ha tilegnet seg en lignende tro. Legg merke til følgende uttalelser fra Alma 31 som beskriver zoramittenes tro:

  

  Jerry Thompson, © IRI

  “De hadde kommet i stor villfarelse” (vers 9).

  De hadde forkastet tradisjoner som de mente var “overlevert … på grunn av deres fedres troskyldighet” (vers 16).

  De ønsket ikke å “bli villedet av [sine] brødres tåpelige tradisjoner, som tvinger dem til å tro på Kristus” (vers 17).

  De nektet “å tro på de tilkommende ting som de ikke visste noe om” (vers 22).

• Eldste Jeffrey R. Holland kommenterte Korihors innflytelse på zoramittenes falske læresetninger:

  “[Korihors] læresetninger fikk uunngåelig innflytelse på noen av de mindre trofaste som, i likhet med sine naboer zoramittene, allerede var tilbøyelige til å ‘forvrenge Herrens veier.’

  Zoram og hans tilhengere er en av de mest minneverdige apostatgrupper som er nevnt i Mormons bok, hovedsakelig fordi de så på seg selv som uvanlig rettferdige … En gang i uken sto de på toppen av et tårn de kalte Rameumptom og, alltid med ‘nøyaktig den samme bønn’, takket de Gud for at de var bedre enn alle andre, ‘et utvalgt og et hellig folk’, ‘utvalgt’ av Gud til å bli frelst, mens alle andre omkring dem var like ‘utvalgt’ til å bli kastet ned til helvete. I den betryggende boblen de befant seg i, var de også spart for slike ‘tåpelige tradisjoner’ (tegn på Korihors innflytelse) som tro på en Frelser, for det hadde blitt ‘gjort kjent’ for dem at det ikke skulle komme noen Kristus …

  Alma ventet ikke lenge med å imøtegå denne vanhellige bønnen og dens like vanhellige teologi, med sin egen bønn om guddommelig hjelp mot denne formen for egosentrisk ugudelighet som gjorde ham bokstavelig talt syk i hjertet” (Christ and the New Covenant, 121–22).

  Alma 31:5

  Hvorfor er ordets forkynnelse, ifølge Alma, så virkningsfullt? Hvordan kan dette bidra til å forklare hvorfor daglig skriftstudium er så viktig?

Alma 31:5. Ordets kraft

• Virkningen av eller kraften i Guds ord kan delvis forklares ved det faktum at det blir ledsaget av Åndens vitnesbyrd. Herren har sagt at når hans ord blir formidlet ved hans Ånd, er de hans røst (se 18:34–36). Alma vurderte å ty til å forkynne ordet for de frafalne zoramittene, selv om de allerede hadde hørt det og forkastet det (se Alma 31:8–9).

  President Boyd K. Packer forklarte én grunn til at vi må lære rikets læresetninger:

  “Sann lære som forstås, forandrer ens holdninger og adferd.

  Studiet av evangeliets læresetninger vil endre adferd raskere enn et studium av adferd vil forbedre adferden. … Det er grunnen til at vi legger så stor vekt på at alle skal studere evangeliet” (i Conference Report, okt 1986, 20; eller Lys over Norge, jan. 1987, 12).

• President Spencer W. Kimball (1895–1985) talte om Skriftenes evne til å hjelpe oss å komme nærmere Gud: “Jeg oppdager at når mitt forhold til Guddommen blir tilfeldig, og når det synes som om intet guddommelig øre hører og ingen guddommelig røst taler, er jeg langt, langt borte. Hvis jeg da fordyper meg i Skriftene, blir avstanden mindre og åndeligheten vender tilbake. Jeg oppdager at jeg elsker høyere dem som jeg må elske av hele mitt hjerte og mitt sinn og min styrke, og når jeg elsker dem høyere, er det lettere å følge deres veiledning” (“What I Hope You Will Teach My Grandchildren and All Others of the Youth of Zion” [tale til Kirkens skoleverk, 11. juli 1966], 4).

• President Ezra Taft Benson forklarte hvordan Skriftene på en effektiv måte kan velsigne oss og besvare livets vanskelige spørsmål: “Ofte gjøre vi store anstrengelser for å øke aktivitetsnivået i våre staver. Vi arbeider flittig for å heve det prosentvise fremmøtet på nadverdsmøtene. Vi arbeider for å få en høyere prosent av unge menn som reiser på misjon. Vi strever for å få flere til å gifte seg i templet. Alt dette er prisverdige anstrengelser som er viktige for rikets vekst. Men når de enkelte medlemmer og familier fordyper seg i Skriftene regelmessig og vedvarende, vil disse andre aktivitetsområdene følge automatisk. Vitnesbyrdene vil vokse. Forpliktelser vil styrkes. Familier vil forsterkes. Personlig åpenbaring vil komme i rikelig monn” (“Ordets makt”, Lys over Norge, nr. 6 1986, 81).

Alma 31:9–11. Unngå årsakene til frafall

• I Antionum kom Alma og hans misjonærledsagere over en gruppe frafalne nephitter kjent som zoramittene. Mormon skrev ikke bare at zoramittene tidligere hadde fått Guds ord forkynt for seg, men han fortalte også grunnen til deres frafall: De ville ikke holde budene, de kom ikke lenger daglig til Herren i bønn, de forvrengte Herrens veier, og de bønnene de oppsendte til Herren, var tomme og meningsløse. De ignorerte det grunnleggende, som den daglige vanen med meningsfylt bønn og skriftstudium.

  Eldste Donald L. Staheli i De sytti understreket viktigheten av at vi daglig er konsekvente når det gjelder evangeliets grunnprinsipper:

  “Daglige, inderlige bønner for å søke tilgivelse og spesiell hjelp og veiledning er en nødvendighet i vårt liv og næring for vårt vitnesbyrd. Når vi blir travle, gjentar oss selv, blir likegyldige eller glemmer våre bønner, er vi tilbøyelige til å miste den Åndens nærhet som er så nødvendig for den stadige veiledning vi trenger for å takle dagliglivets utfordringer. Familiebønn hver morgen og kveld gir ytterligere velsignelser og kraft til våre personlige bønner og til vårt vitnesbyrd.

  Å engasjere seg oppriktig og personlig i skriftstudium gir tro, håp og løsninger på våre daglige utfordringer. Hyppig lesing, fordypelse og anvendelse av Skriftenes læresetninger, kombinert med bønn, blir en uerstattelig del av å tilegne seg og fastholde et sterkt og levende vitnesbyrd” (i Conference Report, okt. 2004, 40; eller Liahona, nov. 2004, 39).

Alma 31:6–38. Frafalne zoramitter

• Alma 30:59 antyder at zoramittene hadde skilt seg ut fra nephittene under ledelse av en mann som het Zoram. Her får du et sammendrag av det vi vet om deres frafalne tro og praksis:

  De holdt ikke Moseloven (se Alma 31:9).

  De hadde sluttet å holde daglig bønn (se vers 10).

  De forvrengte Herrens veier (vers 11).

  De bygget synagoger for der å dyrke Gud én dag i uken (se vers 12).

  Det finnes dem i dag som har falt inn i lignende falsk praksis. Med mindre vi virkelig er på vakt mot dem, kan vi også falle i noen av de samme fellene med rutinepregede bønner, bare dyrke Gud de tre timene vi er i kirken én gang i uken og ikke tenke mer på Gud i løpet av uken, bare be på en bestemt plass eller å bli materialistiske og stolte.

Alma 31:26–35

Les Almas bønn på vegne av zoramittene. Hva lærer vi om hva en Kristi disippel skulle føle overfor sine medmennesker?

Alma 31:26–35. Almas bønn på vegne av zoramittene

• Alma visste at de frafalne zoramittenes sjeler var dyrebare for Gud. Derfor ba Alma om styrke og visdom til å kunne bringe dem tilbake til Herren. Almas bønn viser den holdning alle medlemmer og misjonærer må utvikle. Alle mennesker er av stor verdi, og ved hjelp av Guds kraft kan de bli bragt tilbake til ham.

  Mens han var medlem av De sytti, sa eldste Carlos E. Asay (1926–99) at alle mennesker er dyrebare for Gud, og skulle også være det for oss:

  “Våre brødre og søstres sjeler som kan virke svakere og mindre hederlige, er dyrebare. Kirken trenger dem. Vi skulle gjøre ethvert forsøk på å bli kjent med dem og hjelpe dem å gjøre krav på alle velsignelser og gleder som følger Jesu Kristi evangelium. Våre bønner skulle være som Almas: ‘Gi oss derfor kraft og visdom, O Herre, så vi kan bringe disse våre brødre tilbake til deg.’ (Se Alma 31:35.)

  Vi må huske at vår frelse henger nøye sammen med andres frelse. Vi må bry oss mer om dem som later til å bry seg mindre om sin tro” (“Nurturing the Less Active”, Ensign, okt. 1986, 15).

Alma 31:31–33. Trøst i forbindelse med lidelser

• President Lorenzo Snow (1814–1901) talte om velsignelsene ved prøvelser:

  “Jeg antar jeg taler til noen som har opplevd bekymringer og vanskeligheter, stor sorg og forfølgelse, og til tider tenkt at de aldri hadde forventet å måtte utholde riktig så mye. Men for alle de lidelser dere har hatt, for alt som har skjedd dere som dere syntes var et onde på det tidspunktet, vil dere få firefoldig igjen, og lidelsen vil ha gjort dere bedre og sterkere og dere har følt at dere har blitt velsignet. Når dere ser tilbake på deres erfaringer, vil dere se at dere har kommet langt og klatret flere trinn oppover stigen til opphøyelse og herlighet …

  Enten det gjelder oss som enkeltpersoner eller som gruppe, har vi lidd og kommer til å lide igjen – og hvorfor? Fordi Herren krever det av oss for vår egen helliggjørelse” (The Teachings of Lorenzo Snow, red. Clyde J. Williams [1984], 117–18).

Punkter å grunne på

• Hvorfor kan Korihors læresetninger virke tiltrekkende for noen? Kan du nevne noen eksempler på slike læresetninger i dag?

• Alma lot til å være motivert til å gjenvinne zoramittene av kjærlighet til Gud og kjærlighet til zoramittene. Hvordan kan vi utvikle en slik kjærlighet?

• Hvordan var Almas bønn forskjellig fra zoramittenes bønn? På hvilke måter kan våre bønner ligne på zoramittenes bønner? (se Alma 31:15–18). Hvordan kan de ligne på Almas bønner? (se Alma 31:30–35).

Forslag til oppgaver

• Kan du nevne noen av Korihors falske læresetninger? Forklar for en venn hvorfor slike argumenter til slutt vil mislykkes (se Alma 30:13–18).

• Da Korihor ba om tegn på at det fantes en Gud, hvilke tegn fremsatte Alma som bevis på at Gud lever? (se Alma 30:44). Hvordan har disse bevisene styrket din tro? Skriv noen linjer som kort forklarer hvordan universets utforming og orden er bevis på at Gud finnes.