Kapittel 34

Alma 52–63

Innledning

President Ezra Taft Benson (1899–1994) sa: “Mormons bok lærer oss hvordan Kristi disipler lever i krigstid” (i Conference Report, okt. 1986, 5; eller Lys over Norge, jan. 1987, 3). Mormon hadde en hensikt med å ta med en rekke krigsberetninger i Mormons bok. Disse beretningene lærer oss om nødvendigheten av å bevare friheten for å opprettholde religiøse rettigheter, hvilke skader forrædere kan påføre oss, verdien av selv noen få rettferdige ungdommer, krigens etiske berettigelse og strategier for å bekjempe ondskap samtidig som vi stoler på Guds makt til å gripe inn.

Kommentarer

Alma 52–53. Krig og blodsutgytelse

• Alma 52–53 bekrefter Frelserens uttalelse om at “alle som griper til sverd, skal falle for sverd” (Matteus 26:52). Anført av ugudelige og frafalne nephitter (Ammoron og andre), søkte lamanittene med vold å erobre og ta kontrollen over nephittiske byer. Prisen for å ta hver enkelt by var imidlertid høy: “De hadde ikke inntatt noen byer uten at de hadde mistet mye blod” (Alma 52:4). Kaptein Moroni nølte alltid med å ta opp sverdet og var langt ivrigere etter å legge det ned for fredens skyld (se Alma 52:37). Han visste at selv når nephittene seiret, kostet det tusenvis av liv på begge sider.

  Krig ville aldri ha forekommet dersom alle mennesker etterlevde Jesu Kristi evangelium. Han er Fredsfyrsten, og de som følger ham, er fredsutsendinger.

Alma 53:9

Hva var årsaken til at nephittene havnet i farlige situasjoner? Hva kunne de ha gjort for å unngå slike situasjoner?

Alma 53:9. Synd – den egentlige årsaken til konflikter

• En kommentator forklarte hvordan ytre prøvelser som de nephittene opplevde, noen ganger kan komme av indre behov: “Så det var tross alt en velsignelse for nephittene å ha lamanittene i nærheten for å ‘vekke dem til erindring’ – ‘Salig er det menneske som Gud refser’ (Job 5:17). Uansett hvor ugudelige, blodtørstige og fordervede lamanittene var (og det var de!), uansett hvor tallmessig overlegne de var over nephittene, idet de nærmet seg i mørket fra alle kanter, uansett hvor snedig de spionerte og konspirerte og infiltrerte og klekket ut sine djevelske planer og kom med sine morderiske trusler og gjennomførte sine formidable forberedelser for total krig, var ikke de nephittenes problem. De var der ganske enkelt for å minne nephittene på deres egentlige problem, nemlig å vandre rettskaffent for Herren” (Hugh Nibley, Since Cumorah, 2. utg. [1988], 339–40).

Alma 53:10–18. Viktigheten av pakter

• Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan vi får styrke ved å holde våre pakter: “Av og til fristes vi til å la vårt liv styres mer av hva som er beleilig enn av pakten. Det er ikke alltid beleilig å etterleve evangeliets normer, forsvare sannheten og vitne om gjenopprettelsen … Men det finnes ingen åndelig styrke i å leve av bekvemmelighet. Styrken kommer når vi holder våre pakter” (i Conference Report, april 1999, 113; eller Liahona, juli 1999, 101).

• President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte at det å holde våre pakter beskytter oss:

  “Hold paktene, og du vil være trygg. Bryt dem, og du er det ikke lenger …

  … Vi kan ikke fritt bryte våre pakter og samtidig unnslippe følgene” (i Conference Report, okt. 1990, 107–8; eller Lys over Norge, jan. 1991, 78).

Alma 53:16–21. De unge krigernes eksempel

• De unge krigerne som dro ut i krig istedenfor sine fedre, var rettferdige unge menn. De var fast bestemt på å forsvare sitt land (se Alma 56:5). De var fryktløse i møte med døden og tapre i strid (se Alma 56:45–49, 56). Gud belønnet deres tro med fantastisk styrke og beskyttelse. Ikke én av dem døde i strid (se Alma 57:25–26). Dette er ikke alltid tilfelle med rettferdige unge menn i militærtjeneste. Noen ganger er det også rettferdige som “dør i Herren” (L&p 63:49). Disse unge mennene ble imidlertid gitt guddommelig beskyttelse så deres jordiske liv ble bevart i strid. De viste den slags mandighet som alle Guds sønner skulle prøve å tilegne seg, og sto som vitner for den nephittiske nasjon om at Gud ville utfri dem hvis de var trofaste.

  

  © Clark Kelley Price

Alma 53:20–21. Gode eksempler i militærtjeneste

• I nyere tid har Det første presidentskap gitt følgende råd til Kirkens medlemmer i militærtjeneste: “Til våre unge menn som drar i militærtjeneste, uansett hvem de tjenestegjør under eller hvor, sier vi: Lev rent, hold Herrens bud, be stadig til Ham om at han må bevare dere i sannhet og rettferdighet, lev slik som dere ber, og hva som enn hender dere, vil Herren være med dere og ingenting vil skje som ikke vil bli til Guds heder og herlighet og deres frelse og opphøyelse. Når dere lever så rent som dere ber om, vil dere i deres hjerte føle en glede som dere ikke vil være i stand til å uttrykke eller forstå. Herren vil alltid være dere nær. Han vil trøste dere. Dere vil føle hans nærhet i den verste trengsel. Han vil vokte og beskytte dere i fullt mål i overensstemmelse med sin allvise hensikt. Deretter, når konflikten er over og dere vender tilbake til deres hjem og dere har levd et rettferdig liv, hvor stor vil da ikke deres lykke være – enten dere er blant de seirende eller de beseirede – for at dere har levd etter Herrens bud. Dere vil vende tilbake så disiplinert i rettferdighet at tross all Satans krigslist og knep vil dere være uberørte. Deres tro og vitnesbyrd vil være sterke og ubrytelige. Dere vil bli sett opp til og aktet og æret fordi dere har gått igjennom prøvelsens og fristelsens fryktelige ildovn og kommet ut uskadet. Deres brødre vil se hen til dere for å få råd, støtte og veiledning. Dere vil bli ankerfestene som Sions ungdom deretter vil fortøye sin tro på mennesket til” (Heber J. Grant, J. Reuben Clark jr. og David O. McKay, i Conference Report, april 1942, 96).

Alma 53:20–21. Alltid pålitelige

• Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum utredet hva det vil si å alltid være pålitelig:

  “Ordet tro innebærer lojalitet, integritet, utholdenhet og mot. Det minner oss om Mormons boks beskrivelse av de 2000 unge krigerne:

  [Alma 53:20–21.]

  I samme ånd som denne beskrivelsen sier jeg til våre hjemvendte misjonærer – menn og kvinner som har inngått pakt om å tjene Herren og allerede har tjent ham i det store arbeidet med å forkynne evangeliet og fullkommengjøre de hellige – er dere tro mot pakten? Har dere den tro og vedvarende lojalitet som skal til for stadig å la evangeliets prinsipper komme til uttrykk i deres liv? Dere har tjent vel, men har dere, i likhet med pionerene, det mot og den fasthet som skal til for å være tro mot pakten og holde ut til enden?” (i Conference Report, okt. 1997, 101–2; eller Lys over Norge, jan. 1998, 74; uthevelse tilføyd).

Alma 56:45–48. “Vi tviler ikke på at våre mødre visste det”

• Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte at foreldre bare kan gi det de selv allerede har:

  “Når foreldrenes undervisning og hjelp er godt utført, og når det er mottakelige barn som tar imot budskapet, opplever vi slike fantastiske situasjoner som den med de unge mennene i Mormons bok som hadde blitt så godt undervist av sine mødre [Alma 56:47–48] …

  Disse unge mennenes tillit til sine mødre er naturligvis rørende og inderlig, men mødrene måtte først vite ‘det’ på en slik måte at de unge mennene, ved omhyggelig iakttakelse og ved å høre dem (noe som alltid er tilfelle når barn iakttar foreldre), ikke tvilte på at deres mødre visste at ‘det’ var sant” (That My Family Should Partake [1974], 58–59).

• Søster Julie B. Beck, Hjelpeforeningens generalpresident, talte om behovet for at kvinner er mer årvåkne, og beskrev paktskvinner som vet hvem de er:

  “I Mormons bok leser vi om 2000 eksemplariske unge menn som var overmåte tapre, fryktløse og sterke. ‘Ja, de var sannferdige og sindige menn, for de hadde blitt opplært til å holde Guds bud og vandre rettskaffent for ham’ (Alma 53:21). Disse trofaste unge mennene hyllet sine mødre. De sa: ‘Våre mødre visste det’ (Alma 56:48) …

  Det ansvar mødre i dag har, har aldri fordret større årvåkenhet. I større grad enn noen gang i verdens historie trenger vi mødre som vet … Når mødre vet hvem de er og hvem Gud er og har inngått pakter med ham, vil de ha stor påvirkningskraft til det gode på sine barn” (i Conference Report, okt. 2007, 80; eller Liahona, nov. 2007, 76).

Alma 57:19–21. “Urokkelig og uforferdet”

• President Gordon B. Hinckley (1910–2008) forklarte viktigheten av å holde seg urokkelig og uforferdet:

  “‘Dere gjenspeiler denne Kirke i alt dere tenker, i alt dere sier og i alt dere gjør,’ fortalte president Hinckley ungdommene. ‘Vær lojale mot Kirken og Guds rike’ …

  President Hinckley fortalte ungdommene at de er ‘der ute som Helamans sønner i en verden som er full av nedbrytende innflytelser … Men hvis dere setter deres litt til Den allmektige og følger denne Kirkes læresetninger og klamrer dere til den på tross av deres sår, vil dere bli bevart, velsignet, foredlet og lykkelige.’

  Om den verden de lever i, sa president Hinckley til ungdommene: ‘Dere er midt i Babylon. Den onde forårsaker store ødeleggelser. Hev dere over det, dere av den edle fødselsrett. Hev dere over det’” (“Prophet Grateful for Gospel, Testimony”, Church News, sept. 21, 1996, 4).

Alma 58. Retten til å kjempe for frihet

• For ytterligere innsikt i å kjempe for frihet, selv ved blodsutgytelse, se kommentarene til Alma 43:45–47 på side 243.

Alma 58:10–11. Herren talte “fred til vår sjel”

• Som medlem av De sytti forklarte eldste Dennis E. Simmons at Guds fred ikke er avhengig av ytre omstendigheter:

  “Selv om verden faller sammen rundt oss, vil den lovede Trøster gi Hans fred fordi vi er sanne disipler … Vi kan ha hans fred med oss uten hensyn til problemene i verden. Hans fred er den fred, den sinnsro, den trøst som Trøsteren, Den hellige ånd, taler til vårt hjerte og sinn mens vi gjør vårt ytterste for å følge Ham og holde hans bud …

  På samme måte som Helaman oppdaget midt i kampen at ‘han talte fred til våre sjeler’ (Alma 58:11) … kan alle som søker oppriktig, få den samme fred. Denne fred kommer av forsikringer uttalt av en stille hvisken” (i Conference Report, april 1997, 41–42; eller Lys over Norge, juli 1997, 30).

  Alma 58:10–11

  Hva førte nephittenes bønn i tro til? Hvordan kan disse svarene være relevante for vår kamp for utfrielse?

Alma 58:34–37. Vi ønsker ikke å knurre

• Eldste Neal A. Maxwell ga oss større innsikt i årsaken til knurring: “I en lykkelig fremtid skal ‘de som knurrer … ta imot lærdom’ (Jesaja 29:24; 2 Nephi 27:35). Dette kan tyde på at doktrinær uvitenhet er en viktig årsak til knurring blant Kirkens medlemmer” (“A Choice Seer”, i Brigham Young University 1985–86 Devotional and Fireside Speeches [1986], 115).

Alma 59:9. Lettere å hindre at en by faller

• Mormon skriver at det er mye lettere å hindre at en by faller enn å gjenerobre den (Alma 59:9). Det er med mennesker som med byer. Det er mye vanskeligere og farligere å gjenvinne noen som har falt, enn å hjelpe dem å unngå å falle. President Ezra Taft Benson (1899–1994) sa: “Det er bedre å forberede og forebygge enn å reparere og omvende seg” (The Teachings of Ezra Taft Benson [1988], 285).

  

  Minerva K. Teichert, gjengitt med tillatelse fra BYUs kunstmuseum

Alma 59:11–12. Byer falt på grunn av ugudelighet

• Tapet av byen Nephihah viser den sterke sammenhengen mellom nephittenes ugudelighet og deres manglende evne til å overvinne sine fiender i “Herrens styrke” (se Mosiah 9:16; 10:10–11; Alma 60:16). Nephittenes militære ledere var ofte menn som “hadde åpenbaringens og også profetiens ånd” (3 Nephi 3:19). Disse rettferdige militære lederne tilskrev ikke lamanittene nephittenes nederlag , men nephittenes ugudelighet. Til sammenligning klarte trofaste nephitter som regel å forsvare seg og gjenerobre falne byer, ofte med minimalt tap av liv (se Alma 52:19; 56:53–56; 57:7–12; 58:25–28; 62:22–26). Herren har gjentatte ganger sagt at selv om vi møter vanskeligheter og alvorlige problemer, kan vi alltid, hvis vi er rettferdige og setter vår lit til ham, føle oss trygge på at han vil være med oss og at hans verk til slutt vil seire (se L&p 6:34; 10:69; 33:13).

Alma 60:10–14. De rettferdige blir drept

• Moroni skrev at Herren tillater at de rettferdige blir drept “så hans rettferdighet og dom kan komme over de ugudelige. Derfor behøver dere ikke tro at de rettferdige er tapt fordi de er drept, men se, de går inn til Herren sin Guds hvile” (Alma 60:13).

  Like etter utbruddet av 2. verdenskrig uttalte Kirkens første presidentskap: “I denne fryktelige krigen som nå føres, er tusener av våre rettferdige unge menn i mange land og alle deler av verden underlagt plikt til militærtjeneste av sine egne land. Noen av disse i slik tjeneste, er allerede kalt tilbake til sitt himmelske hjem. Andre vil med stor sannsynlighet bli kalt til å følge. Men ‘se’, som Moroni sa, de rettferdige blant dem som tjener og blir drept, ‘går inn til Herren sin Guds hvile’ [Alma 60:13], og Herren har sagt om disse at ‘de som dør i meg, ikke skal smake døden, for den skal være søt for dem’ (L&p 42:46). Deres frelse og opphøyelse i den fremtidige verden er trygg. At de i ødeleggelsens arbeid vil slå til mot sine brødre, vil ikke bli holdt imot dem. Den synd, som Moroni sa i fordums tid, fordømmer dem som sitter ‘på deres troner i en tankeløs sløvhetstilstand’, de herskende i verden som i en tilstand av hat og lyst etter urettferdig makt og myndighet over sine medmennesker, har satt i gang evige krefter de hverken forstår eller kan kontrollere. Gud vil i sin betimelige tid dømme dem og straffe dem” (Heber J. Grant, J. Reuben Clark Jr. og David O. McKay, i Conference Report, april 1942, 95–96).

Alma 60:19–36. Moronis brev til Pahoran

• Pahoran kunne ha valgt å bli fornærmet av brevene Moroni sendte, men det ble han ikke. Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum beskrev det faktum at vi, i likhet med Pahoran, kan velge å ikke bli fornærmet:

  “Når vi tror eller sier at vi har blitt fornærmet, mener vi vanligvis støtt, urettferdig behandlet, avvist eller ikke respektert. Og det forekommer helt klart klønete, pinlige, samvittighetsløse og ondsinnede ting i vår omgang med andre mennesker som vi kan ta anstøt av. Imidlertid er det i bunn og grunn umulig for en annen å fornærme deg eller meg. Det å tro at en annen har fornærmet oss, er prinsipielt feil. Å bli fornærmet er et valg vi tar. Det er ikke en tilstand som påføres eller pålegges oss av noen eller noe …

  Gjennom Jesu Kristi forsonings styrkende kraft kan dere og jeg bli velsignet så vi kan unngå å ta anstøt. ‘Stor fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem’ (Salmene 119:165) …

  … Som eldste Neal A. Maxwell beskrev det, er ikke Kirken ‘et godt forsynt hvilehjem for dem som allerede er fullkomne’ (i Conference Report, april 1982, 57; eller Ensign, mai 1982, 38). Kirken er snarere et laboratorium for læring og en arbeidsgruppe hvor vi kan få erfaring ved at vi øver på hverandre i den stadige prosessen å ‘fullkommengjøre de hellige’.

  Eldste Maxwell forklarte også svært innsiktsfullt at i dette siste-dagers laboratoriet for læring vi kjenner som den gjenopprettede Kirke, er medlemmene ‘det kliniske materialet’ (se ‘Jesus the Perfect Mentor’, Ensign, feb. 2001, 13) som er nødvendig for vekst og utvikling …

  Dere og jeg kan ikke kontrollere andres intensjoner eller oppførsel. Vi avgjør imidlertid selv hva vi vil gjøre. Husk at dere og jeg har handlefrihet, og vi kan velge å ikke ta anstøt” (i Conference Report, okt. 2006, 95–97; eller Liahona, nov. 2006, 90–91).

Alma 60:23. Rens karet innvendig

• President Ezra Taft Benson etterlot lite rom for tvil om at disse advarslene gjelder oss. Han erklærte: “Alt er ikke vel i Sion. Som Moroni sa, må vi rense karet innvendig (se Alma 60:23), og vi må begynne med oss selv, deretter med våre familier, og til sist må vi rense Kirken” (i Conference Report, april 1986, 3; eller Lys over Norge, nr. 6 1986, 3).

  Alma 60:23

  Marker gjerne dette verset. Deretter spør du deg selv hva du må gjøre for å rense ditt kar innvendig.

Alma 61. Reaksjon på uberettiget irettesettelse

• Eldste Neal A. Maxwell forklarte hvordan uenighet kan oppstå til og med mellom trofaste medlemmer: “I en fullkommen kirke med ufullkomne mennesker vil det oppstå misforståelser fra tid til annen. Et bemerkelsesverdig eksempel fant sted i oldtidens amerikanske Israel. Moroni skrev to ganger til Pahoran og klaget over forsømmelse fordi sårt tiltrengte forsterkninger ikke kom. Moroni brukte skarpe ord, idet han beskyldte landets guvernør, Pahoran, for å sitte på sin trone i en ‘tankeløs sløvhetstilstand.’ (Alma 60:7.) Pahoran ga snart et svært patriotisk svar, hvor han forklarte hvorfor han ikke kunne gjøre det Moroni ønsket. Selv om han hadde blitt refset, var ikke Pahoran sint. Han roste til og med Moroni for ‘ditt hjertes storhet.’ (Alma 61:9.) På grunn av disiplers intense gjensidige hengivenhet, vil diskusjoner om hvordan man best fremmer Herrens verk, ganske sikkert føre til taktiske meningsforskjeller nå og da. Akkurat som i denne hendelsen, kan det forekomme irettesettelser som senere viser seg å være uberettigede” (All These Things Shall Give Thee Experience [1979], 119).

Alma 62:41. Virkningene av motgang

• Eldste Dallin H. Oaks forklarte at vi velger hvordan vi skal bli påvirket av motgang:

  “Disse store motganger er visselig ikke uten en eller annen evig hensikt eller virkning. De kan vende vårt hjerte til Gud … Selv når motgang påfører oss jordiske lidelser, kan de også være et middel til å lede menn og kvinner til evige velsignelser.

  Motgang i stor skala, som naturkatastrofer og krig, later til å være en naturlig del av jordelivet. Vi kan ikke fullt ut forhindre dem, men vi kan bestemme oss for hvordan vi skal reagere på dem. Den motgang som forårsakes av krig og militærtjeneste, har for eksempel ført til noens åndelige undergang og andres åndelige oppvåkning. Mormons bok beskriver denne kontrasten:

  ‘Men se, fordi krigen mellom nephitter og lamanitter hadde vært så overmåte langvarig, ja, fordi krigen hadde vart så overmåte lenge, hadde mange blitt forherdet. Og mange ble bløtgjort på grunn av sine lidelser så de ydmyket seg for Gud i den dypeste ydmykhet’ (Alma 62:41).

  Jeg leste om en lignende kontrast etter den voldsomme orkanen som ødela tusenvis av hjem i Florida for noen år siden. En nyhetsreportasje siterte to forskjellige personer som hadde opplevd den samme tragedien og mottatt den samme velsignelsen: Begge hadde fått sitt hjem fullstendig ødelagt, men alle deres familiemedlemmer hadde blitt spart for død eller skade. Den ene sa at denne tragedien hadde knust hans tro. Hvordan kunne Gud la dette skje? spurte han. Den andre sa at erfaringen hadde styrket hans tro. Gud hadde vært god mot ham, sa han. Selv om familiens hjem og eiendeler var borte, hadde deres liv blitt spart, og de kunne gjenoppbygge hjemmet. For den ene var glasset halvtomt. For den andre var glasset halvfullt. Handlefrihetens gave gjør oss alle i stand til å velge hva vi vil gjøre når vi opplever motgang” (“Adversity”, Ensign, juli 1998, 7–8).

Alma 63:4–10. Reisen til landet i nord

• “Til en gruppe hellige i Sydhavet sa president [Spencer W.] Kimball: ‘President Joseph F. Smith, Kirkens president, sa: “Dere brødre og søstre fra New Zealand, dere skal vite at dere er av Hagoths folk.” For medlemmene på New Zealand sto det klart. En Herrens profet hadde talt … Det er rimelig å konkludere med at Hagoth og hans medhjelpere var på øyene i ca. 1900 år, fra ca. 55 f.Kr. til 1854 før evangeliet begynte å nå dem. De hadde mistet alle de klare og meget verdifulle tingene Frelseren hadde bragt til jorden, for de var trolig på øyene da Kristus ble født i Jerusalem.’ (Temple View Area Conference Report, februar 1976, s. 3.)” (Joseph Fielding McConkie og Robert L. Millet: Doctrinal Commentary on the Book of Mormon, 4 bind. [1987–91] 3:329).

  

  Minerva K. Teichert, gjengitt med tillatelse fra BYUs kunstmuseum

  President David O. McKay (1873–1970) bekreftet hva som skjedde med noen av Hagoths folk da han uttalte følgende i innvielsesbønnen for New Zealand tempel: “Vi uttrykker vår takknemlighet for at du ledet disse etterkommerne av fader Lehi til disse fruktbare øyene, og har latt dem blomstre” (“Dedicatory Prayer Delivered by Pres. David O. McKay at New Zealand Temple”, Church News, 10. mai 1958, 2).

Punkter å grunne på

• Hva kan du gjøre for å gjøre ære på, støtte og forsvare ditt land?

• Hva kan vi lære av både Moronis og Pahorans brev som kan være til hjelp i vårt eget liv? (se Alma 60–61).

• Hvilken sammenheng er det mellom rettferdighet og frihet?

• Etter å ha lest Alma 52–63, kan du nevne noen av de viktigste prinsippene for krig som du kan lære en annen?

Forslag til oppgaver

• Skriv i dagboken din om hvordan du kan anvende Moronis forsvarstaktikker i din egen kamp for rettferdighet.

• Det kan være lurt å skrive ned det du lærer om hvordan du kan forsvare deg mot fiendene av din tro.

• Skriv et utkast til en leksjon på familiens hjemmeaften om ett eller flere av emnene som er oppført nedenfor:

  1. Hvordan gjøre bruk av de midler Herren har gitt oss (se Alma 60:21)

  2. Rense karet innvendig (se Alma 60:23)

  3. Søke å forherlige Gud fremfor verdens ære (se Alma 60:36)

  4. Ikke ta anstøt (se Alma 61:9)