Kapittel 20

Mosiah 9–17

Innledning

Mosiah 9–24 forteller historien om en koloni som Zeniff ledet ut av Zarahemlas land og til Lehi-Nephis land. Opptegnelsen dekker en periode på nesten 80 år, fra cirka 200 f.Kr. til de vendte tilbake til Zarahemlas land cirka 121 f.Kr. Dette var omtrent samme tidsrom som kong Mosiah¹, kong Benjamin og Mosiah²) regjerte i Zarahemlas land, og Zeniff, Noah og Limhi regjerte i Lehi-Nephis land.

Under kong Noahs regjerningstid kalte profeten Abinadi folket til omvendelse. Han profeterte også om forestående ødeleggelser fordi de hadde vendt seg bort fra Gud. Abinadis læresetninger viste også Frelserens guddommelighet, hans enhet med Faderen og det store offer Frelseren skulle gjøre i forsoningsprosessen. Ved å studere Abinadis ord kan du føle fornyet takknemlighet for Frelserens offer og få en dypere forståelse av forsoningen.

Abinadis martyrdød viser hans store mot. Abinadis vitnesbyrd førte til Almas omvendelse, men kostet ham selv livet. Mens du fordyper deg i Abinadis tjenestegjerning, skulle du overveie hvilken innflytelse denne ene rettferdige mannen fikk på fremtidige generasjoner. Gjennom hans eneste kjente konvertitt – Alma – kom de syv neste generasjoner av profeter som forberedte folket for Jesu Kristi komme. I likhet med Abinadi kan du også øve stor innflytelse på din familie og andre du kjenner, ved å vitne om sannheten og leve rettskaffent.

Kommentarer

Innlegget før Mosiah 9

• Den innskutte overskriften før kapittelsammendraget til Mosiah 9 er en del av den originale opptegnelsen som ble overlevert til profeten Joseph Smith (se kommentarene til Nephis første bok: Hans regjering og tjenestegjerning på side 11). Ordene “Omfatter kapittel 9 til og med 22” ble tilføyd da Mormons bok ble utgitt i kapittelformat i 1879-utgaven.

Mosiah 9. Zeniffs opptegnelse

• Mosiah 9:1–4 og Omni 1:27–29 forteller begge historien om Zeniffs første ekspedisjon for igjen å kolonisere Nephi-Lehis land. Mosiah 9:1–2 viser imidlertid hvorfor den første ekspedisjonen utkjempet en borgerkrig og ble tvunget til å returnere til Zarahemlas land. Zeniff var ikke stridslysten, og ønsket å leve i fred blant lamanittene. Mosiah 9–10 ble skrevet av Zeniff, uten at Mormon forkortet eller kommenterte det. Legg merke til at tidsangivelsen for Mosiah 8 er 121 f.Kr. Tidsangivelsen for Mosiah 9 er 200 f.Kr. Opptegnelsen gikk 80 år tilbake i tid for å fortelle hva som skjedde i Lehi-Nephis land i samme tidsrom som Benjamin og Mosiah regjerte i Zarahemla.

Mosiah 9:16–18; 10:10–11, 19. “I Herrens styrke”

• Zeniff skrev at de kjempet “i Herrens styrke” mot lamanittene (se Mosiah 9:16–18; 10:10–11, 19). Selv om Zeniffs folk var tallmessig meget underlegne, overvant de sine lamanittiske angripere og hadde relativt lave tapstall. Deres medgang skyldtes deres trofasthet mot Gud. Herren hørte deres rop og velsignet dem med styrke. Gjennom hele Mormons bok ser vi at det å gi sitt folk styrke, er én side av Guds milde barmhjertighet. Benjamins folk i Zarahemla seiret over lamanittene fordi de kjempet “i Herrens styrke” (Mormons ord 1:14).

  I Almas bok kan de nephittiske hærstyrkers medgang tilskrives deres evne til å sette sin lit til Guds hjelp og ikke til deres tallmessige styrke (se Alma 2:27–31;43:49–51; 56:56). Selv om vi kanskje ikke utkjemper slag i en fysisk krig, lærer uttrykket “i Herrens styrke” oss at vi også kan be Gud om hjelp og styrke til å overvinne våre fiender.

Mosiah 9–22. Historien om Zeniff og hans folk

• Mosiahs bok er ofte forvirrende på grunn av de forskjellige historielinjene og historiske tilbakeblikkene som er en del av boken (se oversikten “Tilbakeblikk fra Omni til og med Mosiah” i tillegget, side 402). Historien i Mosiah kapittel 9–22 hopper cirka 80 år tilbake til tiden da Zeniff og en liten gruppe tilhengere forlot Zarahemlas land for å reise tilbake til Nephis land. Opptegnelsen inneholder historien om kongene Zeniff, Noah og Limhi. Tilbakeblikket bringer leseren tilbake til historien om da Zeniffs gruppe blir gjenforent med Zarahemlas folk i Mosiah 25.

Mosiah 10:11–17. Falske tradisjoner

• Lamanittene trodde etter hvert på en forvrengt versjon av det som foregikk på deres opprinnelige reise fra Jerusalem. Disse falske tradisjonene ble overlevert fra generasjon til generasjon, noe som skapte sterke fordommer og et “evig hat” blant lamanittene mot nephittene (Mosiah 10:17). I nyere åpenbaring har Herren minnet om at Satan bruker falske tradisjoner til å ta “bort lys og sannhet” (L&p 93:39; se også L&p 123:7–8). På grunn av disse tradisjonene følte lamanittene seg berettiget til å myrde, rane og forsøke å ødelegge eller slavebinde nephittene (se Mosiah 10:17).

• Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum forklarte hva vi skulle gjøre når en tradisjon i familien eller kulturen er i strid med Guds plan eller normer. Han rådet oss til å ransake vårt liv omhyggelig for å finne ut hvilke tradisjoner som ikke stemmer overens med Herrens læresetninger:

  “Din himmelske Fader bestemte at du skulle fødes i en spesiell slektslinje, hvorfra du har fått din arv gjennom rase, kultur og tradisjoner. Den slektslinjen kan gi en rik arv og gode grunner til å fryde seg. Likevel har du ansvar for å finne ut om det er noen del av denne arven som må forkastes fordi den strider mot Herrens plan for lykke.

  Du vil kanskje spørre hvordan man kan finne ut om en tradisjon strider mot Herrens læresetninger og bør gis avkall på. Det er ikke så lett. Jeg har oppdaget hvor vanskelig det er ved at jeg arbeider med å overvinne noen av mine egne feilaktige tradisjoner … Skikker og tradisjoner blir en del av vår natur. Det er ikke lett å se objektivt på dem. Studer Skriftene og profetenes råd omhyggelig for å forstå hvordan Herren ønsker at du skal leve. Vurder så alle sider av ditt liv og foreta de justeringer som må til. Søk hjelp fra en annen som du respekterer og som har klart å avlegge noen dypt rotfestede overbevisninger eller tradisjoner som ikke er i harmoni med Herrens plan …

  Er det i din kultur slik at ektemannen har en dominerende, autoritær rolle og tar alle viktige avgjørelser på vegne av familien? Det er et mønster som trenger å bli lempet på, slik at både mann og hustru handler som likeverdige partnere og tar avgjørelser i fellesskap på egne og familiens vegne …

  Det finnes også andre tradisjoner som bør avlegges – ethvert element i en tradisjon:

  Som er et brudd på Visdomsordet.

  Som er basert på å tvinge andre til å bøye seg for den maktstatus som ofte bestemmes av herkomst.

  Som oppmuntrer til etablering av kastesystemer.

  Som avler strid med andre kulturer” (i Conference Report, april 1998, 112–13; eller Lys over Norge, juli 1998, 87).

Mosiah 11:2–19, 27. Noah vandret “etter sitt eget hjertes ønsker”

• Du finner informasjon om medhustruer i kommentarene til Jakobs bok 1:15 på side 111.

• Mormon ga en levende beskrivelse av kong Noahs ugudelighet (se Mosiah 11:2–19, 27). Senere brukte Mosiah kong Noahs eksempel som hovedbegrunnelse til å avskaffe monarkiet: “Hvor mange synder kan ikke én ugudelig konge være årsak til, ja, og hvilke store ødeleggelser! Ja, husk kong Noah” (Mosiah 29:17–18). Kong Noahs fullstendige egoisme når det gjaldt å søke kjødets lyster, står som et skrekkens eksempel for lesere i vår tid på hvordan det går med slike mennesker.

Mosiah 11:20. Profeten Abinadi

• Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum fremhevet Abinadis mot og villighet til å adlyde Herren: “Abinadi gjorde den ugudelige kong Noah rasende med sitt tapre vitnesbyrd om den herre Jesus Kristus. Til slutt gjorde denne store misjonæren det største offer for sitt vitnesbyrd og sin tro, men ikke før hans rene vitnesbyrd hadde rørt ved ett troende hjerte. Alma, en av kong Noahs prester, ‘omvendte seg fra sine synder … [aksepterte Jesus som Kristus] og gikk omkring blant folket i all hemmelighet og begynte å undervise i Abinadis ord’ (Mosiah 18:1). Mange ble omvendt til Jesu Kristi evangelium som et direkte resultat av Abinadis kraftfulle vitnesbyrd om Frelseren, som ble trodd av én sjel – Alma” (i Conference Report, okt. 2004, 43; eller Liahona, nov. 2004, 40).

  

• Mens han var medlem av De sytti, talte eldste Cree-L Kofford om Abinadis innflytelse og eksempel: “Hva er det som er så spesielt med Abinadi? Kanskje var det hans fullstendige lydighet da han vandret, antageligvis alene, blant dem han må ha visst ville ta hans liv, for å gi dem Herrens ord og rope omvendelse til folket. Kanskje var det det at vi vet så lite om ham, eller kanskje det bare var hvordan han møtte den motgang som ble ham til del, på en så likefrem og uforferdet måte. Uansett grunn, så var og er Abinadi spesiell. Hans livsførsel for så lenge siden har fremdeles makt til å stimulere sinnet og få pulsen til å stige” (“Abinadi,” i Heroes from the Book of Mormon [1995], 69–70). Vi vet at Abinadi var en mann som kom fra folket, ikke fra et sted utenfor deres samfunn. Han var helt klart en rettferdig mann som ble kalt til å varsle sitt eget folk om at hvis de ikke ville omvende seg, ville trelldom og ødeleggelse bli resultatet.

Mosiah 11:21; 12:1–2, 8. Abinadis advarsler

• Ettersom Noahs folk ikke brydde seg om Abinadis første advarsel (se Mosiah 11:21), fikk de en enda strengere advarsel da han kom tilbake to år senere. Konsekvensen ble at de ville bli bragt i trelldom, og hvis de fremdeles nektet å omvende seg, ville de bli tilintetgjort (se Mosiah 12:1–2 8). Slik er det ofte i livet – når vi utsetter å være lydige eller følge profeten, bringer vi enda alvorlige konsekvenser over oss selv.

Mosiah 12:15–24. “[Han] som kommer med gledesbud”

• En av kong Noahs ugudelige prester utfordret Abinadi: “Hva betyr de ord … som lyder slik: Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap”? (Mosiah 12:20–21). Mens du leser Mosiah 12–15, skulle du merke deg hvor grundig Abinadi svarte på dette spørsmålet.

  Mosiah 12:25, 27

  Hvorfor var ikke prestene i stand til å forstå Skriftene? Hvordan kan vi unngå å gjøre den samme feilen?

Mosiah 12:34–36; 13:11–26. De ti bud

• President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa at De ti bud (se 2 Mosebok 20:3–17) er en viktig del av Jesu Kristi evangelium i enhver generasjon: “De ti bud … var skrevet av Jehovas finger på stentavler til frelse og sikkerhet, for at Israels barn skulle være trygge og lykkelige. Det samme gjelder for alle generasjoner som skulle komme etter dem” (i Conference Report, okt. 1991, 71; eller Ensign, nov. 1991, 51).

Mosiah 13:28. “Frelse [kommer ikke] ved loven alene”

• Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum vitnet om det absolutte behov for Jesus Kristus, selv om vi lever rettskaffent: “Menn og kvinner har utvilsomt imponerende evner og kan utrette store ting. Men selv med all vår lydighet og våre gode gjerninger, kan vi ikke bli frelst fra døden eller konsekvensene av våre egne synder uten den nåde som gis oss i og ved Jesu Kristi forsoning. Mormons bok gjør dette helt klart. Den lærer oss at ‘frelse ikke kommer ved loven alene’ (Mosiah 13:28). Med andre ord oppnås ikke frelse bare ved å holde budene. ‘Intet kjød er rettferdiggjort ved loven’ (2 Nephi 2:5). Selv de som prøver å adlyde og tjene Gud av hele sitt hjerte og sinn og all sin styrke, er ‘unyttige tjenere’ (Mosiah 2:21). Et menneske kan ikke gjøre seg fortjent til sin egen frelse” (“Another Testament of Jesus Christ”, Ensign, mars 1994, 67).

Mosiah 13:34. “Gud selv skulle komme ned”

• Benevnelsen Gud brukes som regel om vår himmelske Fader, og det er i siste instans Ham vi tilber. Men det er også riktig at Jesus Kristus er Gud. De hellige på gammeltestamentlig tid kjente ham som Jehova, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Eldste James E. Talmage (1862-1933) i De tolv apostlers quorum sa at Skriftene hjelper oss å forstå Jesu Kristi guddommelighet og hans rolle som en Gud: “Vi mener at Skriftene gir grunnlag for å hevde at Jesus Kristus var og er den Gud som var Skaperen, den Gud som åpenbarte seg for Adam, Enok og alle patriarker og profeter frem til og med Noah; Abrahams, Isaks og Jakobs Gud; et forenet Israels Gud, og Efra’ims og Judas Gud etter den hebraiske nasjons undergang; den Gud som ga seg til kjenne for profetene fra Moses til Malaki; Det gamle testamentes Gud og nephittenes Gud. Vi erklærer at Jesus Kristus var og er Jehova, Den evige” (Jesus the Christ, 3. utg. [1916], 32).

Mosiah 13:27–35. Moseloven og Jesus Kristus

• Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan Moseloven forholder seg til Jesu Kristi evangelium:

  “Dagens leser skulle ikke se på Moseloven – hverken i oldtiden eller i nyere tid – bare som et omstendelig knippe ritualer som slavisk (og noen ganger militant) ble fulgt av et hårdnakket folk som ikke aksepterte Kristus og hans evangelium. Denne historiske pakt, som ble gitt ved Guds egen hånd … var … en rettesnor for åndelighet, en vei til Kristus …

  … Det er avgjørende å forstå at Moseloven ble lagt over, og derfor innbefattet, mange grunnleggende deler av Jesu Kristi evangelium som hadde eksistert før den. Den var aldri ment som noe adskilt fra, og absolutt ikke i motsetning til, Jesu Kristi evangelium … Dens hensikt var aldri å være annerledes enn den høyere lov. Begge skulle lede folk til Kristus” (Christ and the New Covenant,[1997], 136–37, 147).

  Mosiah 14:2–5

  Hva lærer vi om Frelseren?

Mosiah 14:1–12. Jesajas profeti om Messias

• For å undervise effektivt om betydningen av forsoningen, siterte Abinadi Jesajas skrifter. Eldste Jeffrey R. Holland forklarte betydningen av Jesaja 53 (Mosiah 14) som et vitne om Frelserens rolle: “Den mest opphøyde, den lengste og den mest lyriske erklæring om vår Herre Jesu Kristi liv, død og sonoffer, er uten tvil den som finnes i Jesaja 53, og som siteres i sin helhet i Mormons bok av Abinadi når han står i lenker foran kong Noah” (Christ and the New Covenant, 89).

Mosiah 14:5. “Ved hans sår har vi fått legedom”

• Eldste M. Russell Ballard sa følgende om Jesu Kristi lidelse under forsoningen og dens helbredende kraft:

  “Hvilken fred, hvilken trøst denne store gave er som kommer til oss på grunn av den kjærlighet og nåde Jesus Kristus, hele menneskehetens Frelser og Forløser, har …

  … Selv om hans liv var rent og syndfritt, betalte han den maksimale straff for synd – for dine, mine og for syndene til alle som har levd. Hans mentale, følelsesmessige og åndelige kval var så stor at han blødde fra hver pore (se Lukas 22:44; L&p 19:18). Likevel led Jesus villig for at vi alle kan få anledning til å bli vasket rene – ved vår tro på ham … Uten Herrens forsoning ville ingen av disse velsignelser vært tilgjengelige for oss, og vi kunne ikke blitt verdige og beredt til å vende tilbake for å bo i Guds nærhet” (i Conference Report, april 2004, 86–87; eller Liahona, mai 2004, 84–85).

Mosiah 15:1–7. Hvordan Kristus er både Faderen og Sønnen

• Noen ganger bruker Skriftene tittelen “Fader” på Jesus Kristus. Eldste M. Russell Ballard forklarte hvorfor Jesus Kristus noen ganger kalles både Faderen og Sønnen:

  “Hvordan kan Jesus Kristus være både Faderen og Sønnen? Det er egentlig ikke så vanskelig som det høres ut. Selv om han er Guds Sønn, er han Kirkens overhode, og Kirken er en familie av troende. Når vi blir åndelig født på ny, blir vi adoptert inn i hans familie. Han blir vår Fader, eller leder …

  Denne læren nedvurderer på ingen måte Gud Faderens rolle. Vi mener derimot at den øker vår forståelse av Gud Sønnen, vår Frelser Jesu Kristi rolle. Gud vår himmelske Fader er våre ånders Far. Vi omtaler Gud Sønnen som de rettferdiges Far. Han regnes som ’Faderen’ på grunn av forholdet mellom ham og dem som tar imot hans evangelium, og derved blir arvinger til evig liv. Det tredje medlem av Guddommen, Gud Den hellige ånd, har den særskilte oppgave å forklare og vitne om sannheten slik den gjelder både Gud Faderens og Gud Sønnens guddommelighet” (“Building Bridges of Understanding”, Ensign, juni 1998, 66–67).

• 30. juni 1916, under ledelse av president Joseph F. Smith, utstedte Brødrene en detaljert erklæring om Faderen og Sønnen med tittelen “Faderen og Sønnen: En doktrinær redegjørelse av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum.” En del av denne redegjørelsen forklarer hvordan Skriftene identifiserer Jesus Kristus som både “Sønnen” og noen ganger som “Faderen”:

  “‘Fader’ som Skaper … Skriftsteder som viser til Gud på noen måte som himmelens og jordens Fader, forstås slik at Gud er Opphavsmannen, Organisatoren, Skaperen av himmel og jord.

  I denne betydning, som sammenhengen i hvert tilfelle viser, blir Jehova, som er Jesus Kristus, Sønn av Elohim, kalt ‘Fader’ og også ‘himmelens og jordens Evige Fader’ [se Ether 4:7; Alma 11:38–39; Mosiah 15:4; 16:15] …

  Jesus Kristus er ‘Far’ til dem som etterlever hans evangelium. [En annen] sammenheng der Jesus Kristus regnes som ‘Faderen’, er forholdet mellom ham og dem som tar imot hans evangelium og derved blir arvinger til evig liv …

  Til sine trofaste tjenere i denne evangelieutdeling har Herren sagt: ‘Frykt ikke, små barn, for dere er mine, og jeg har overvunnet verden, og dere er av dem som min Fader har gitt meg’ (L&p 50:41) …

  Jesus Kristus er ‘Faderen’ i kraft av den myndighet som er gitt ham av Gud … Jesus Sønnen har representert og representerer ennå Elohim sin Fader i makt og myndighet … Således satte Faderen sitt navn på Sønnen, og Jesus Kristus talte og forrettet i og ved Faderens navn, og når det gjelder makt, myndighet og guddom, var og er hans ord og handlinger Faderens” (“The Father and The Son”, Ensign, april 2002, 14–15, 17).

Mosiah 15:10–13. Kristi ætt

• Eldste Dallin H. Oaks forklarte hvordan man blir en Jesu Kristi sønn eller datter: “I disse skriftstedene i Mormons bok lærer vi at de som kvalifiserer seg til det ved tro, omvendelse og etterlevelse av evangeliets lover og ordinanser, vil få sine synder båret av Herren, Jesus Kristus. På en åndelig og billedlig måte vil de bli Kristi sønner og døtre, arvinger til hans rike. Dette er de som vil bli kalt ved hans navn på den siste dag” (i Conference Report, april 1985, 104; eller Ensign, mai 1985, 82).

• Mens han var presiderende biskop, beskrev eldste Merrill J. Bateman hvordan Jesus ville se på sin ætt: “Som medlem av Guddommen kjenner Frelseren hver enkelt av oss personlig. Jesaja og profeten Abinadi sa at når Kristus ‘gjør [sin] sjel til et skyldoffer, [skal] han se etterkommere’ (Jesaja 53:10; sammenlign med Mosiah 15:10). Abinadi forklarer at Hans avkom er de rettferdige, de som følger profetene (se Mosiah 15:11). I hagen og på korset så Jesus hver enkelt av oss og bar ikke bare våre synder, men opplevde også våre dypeste følelser så han kunne vite hvordan han kunne trøste og styrke oss” (i Conference Report, april 1995, 15–16; eller Lys over Norge, juli 1995, 13).

Mosiah 15:13–20. Hvor fagre er ikke hans føtter

• Ved å omskrive Jesaja lovpriste Abinadi de store velsignelser som har kommet og vil komme til alle de hellige profeter som forkynner fred (se Mosiah 15:15–17), og til Frelseren, “som oppretter fred” (se Mosiah 15:18). Dette fredens budskap er at Forløseren skulle komme, og virkelig har kommet, for å forløse sitt folk fra synd, og har tilveiebragt de dødes oppstandelse (se Mosiah 15:18, 20).

• Mens han var medlem av De sytti, forklarte eldste Carlos E. Asay (1926–99) billedbruken i denne uttalelsen av Jesaja:

  “Ingen er vakrere eller mer velsignet enn dem som tjener Gud ved å forkynne og etterleve sannheten. Det er det mest helliggjørende og forskjønnende arbeid av alle! …

  Føttene, stemmene, ansiktene og hele deres vesen som forkynner frelsende sannheter, vil alltid være spesielle og vakre for nye konvertitter, ikke minst for dem som har lidd under sine synder. De som har fått lære om Kristus og hans kraft til å frelse, ser få om noen brister ved de misjonærer som har kommet langt for å bringe dem evangeliets budskap” (The Seven M’s of Missionary Service [1996], 135–36).

Mosiah 15:20–31. Den første oppstandelse

• Jesus Kristus var den første person på denne jorden som oppsto. Følgelig begynte det tidsom som Skriftene kaller den første oppstandelse, med hans seier over graven, og den fortsetter gjennom hele tusenårsriket. Abinadi forkynte at de som ville komme frem i den første oppstandelse, ville være “profetene [og] alle som har trodd på deres ord” (Mosiah 15:22), de som døde i uvitenhet “uten at frelsen ble forkynt for dem” (Mosiah 15:24; se også L&p 45:54) og små barn som dør før de når ansvarsalderen (se Mosiah 15:25; Moroni 8:1–24).

  

  Rekkefølgen i oppstandelsen

  

  Celestiale personers oppstandelse

  Kristi oppstandelse

  Terrestriale personers oppstandelse

  Begynnelsen av tusenårsriket

  Telestiale personers oppstandelse

  Fortapelsens sønners oppstandelse

  Slutten på de rettferdiges oppstandelse

  Slutten av tusenårsriket

  De urettferdiges oppstandelse begynner

  Brian D. Garner, Search These Things Diligently (2003), 151.

Mosiah 15:25. Små barn har evig liv

• Når det gjelder små barns frelse, sa profeten Joseph Smith (1805–44): “Barn vil bli satt på sin trone i nærvær av Gud og Lammet … De vil der ha fylden av det lys, den herlighet og den intelligens som er beredt i det celestiale rike” (History of the Church, 4:555–56).

Mosiah 17:6–20. Abinadis eksempel

• Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum understreket behovet for å følge Abinadis eksempel når det gjelder mot til å holde budene:

  “Hvilket mektig eksempel Abinadi skulle være for oss alle! Han adlød modig Herrens befalinger – selv om det kostet ham livet!

  Profeter i alle evangelieutdelinger har villig satt sitt liv på spill, og med mot har de fulgt Guds vilje og forkynt hans ord.

  Profeten Joseph Smith gikk ‘som et lam til slakterbenken’ (L&p 135:4), og vaklet aldri i sin etterlevelse av Herrens bud.

  Og tenk på vår Frelsers eksempel … Han holdt ut til enden og oppfylte sin guddommelige misjon ved å fullføre sonofferet for alle mennesker.

  … La oss følge vår Herre Jesu Kristi eksempel og eksemplene til både fortidens og nåtidens profeter. Det blir kanskje ikke krevd av oss at vi skal gi vårt liv som martyrer, slik som mange av profetene gjorde. Det som kreves, er at vi etterlever Herrens bud og er trofaste mot de pakter vi har inngått med ham” (i Conference Report, april 1996, 49; eller Lys over Norge, juli 1996, 37).

Punkter å grunne på

• Hva tror du det betyr å ha Herrens bud “skrevet i deres hjerter”? (Mosiah 13:11).

• Hvorfor er det viktig å vite at Frelseren var og er en Gud? Hvordan skulle denne kunnskapen påvirke vår tro på hans evne til å frelse oss?

• Hvordan kan du leve rettferdig uavhengig den ugudelighet som finnes på alle kanter?

Forslag til oppgaver

• Mens du leser gjennom Mosiah 12:34–13:24, skulle du finne frem til og merke hvert av De ti bud. Velg ett av disse budene som du ønsker å etterleve i større grad. Skriv i dagboken din om hvordan du vil oppnå dette.

• Les Mosiah 14, og sammenlign det med Mosiah 3:7–8. Skriv et sammendrag på én side av Mosiah 14 med egne ord, eller skriv et vitnesbyrd på én side om hva Frelseren betyr for deg.