Institutt
Kapittel 27: Alma 17–22

Kapittel 27

Alma 17–22

Innledning

På grunn av den kjærlighet og forståelse av en sjels verdi som Ammon og hans følgesvenner viser, er de forbilder for Herrens tjenere overalt. Av deres erfaringer vil du forstå viktigheten av personlig forberedelse, kraften i å være et godt eksempel og behovet for å utvikle et meningsfylt forhold til dem du tjener. Ammon og hans brødre forsto dessuten at de som de tjente, hadde en sterk tro. Legg merke til hvordan de formidlet sannheter om Ånden, kjærlighet og vitnesbyrd. Ved å følge deres eksempel kan du bli en effektiv tjener i Herrens hender og bidra til å bringe andre til Kristus.

Kommentarer

Alma 17:2. De som tjener sammen, utvikler vennskapsbånd

  • De som arbeider i Herrens vingård, deler et kjærlighetsbånd som oppstår ved å delta i “innhøstingen” sammen. Dette båndet forsterkes gjennom felles erfaringer med tro og vitnesbyrd. Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum forteller en personlig historie om da han møtte sin første misjonærledsager etter at flere år var gått:

    “For noen år siden fikk jeg en telefon fra min sønn Lee. Han fortalte meg at min første misjonærledsager var hos en av naboene og gjerne ville ha noen minutter sammen med meg … Det var en spesiell opplevelse å være sammen etter at vi ikke hadde sett hverandre på så mange år.

    Som misjonærer fikk vi anledning til å åpne en ny by for misjonærarbeid i Ohio. På grunn av dette oppdraget fikk vi anledning til å arbeide sammen i ti måneder. Han var min lærer og min første ledsager … Det var vanskelig for meg å holde tritt med ham, men vi samarbeidet og ble nære ledsagere.

    Kameratskapet endte ikke med dette oppdraget på ti måneder. Den annen verdenskrig raste, og da jeg kom hjem igjen, fikk jeg ikke mye tid til å tilpasse meg før jeg ble innkalt til militærtjeneste. Da jeg den første søndagen på rekruttskolen var på en gudstjeneste i Kirken, så jeg et bakhode som virket meget kjent. Det var min første misjonærledsager. Vi var sammen det meste av de neste to og et halvt årene.

    Selv om omstendighetene var meget annerledes for oss i det militære, forsøkte vi å fortsette med det vi gjorde som misjonærer. Så ofte vi kunne, ba vi sammen. Når forholdene tillot det, studerte vi Skriftene sammen …

    Vi ble begge beskikket som gruppeledere, og vi fikk igjen anledning til å virke sammen og forkynne vår Herre og Frelsers strålende evangelium. Vi gjorde det bedre i det militære enn vi hadde gjort som heltidsmisjonærer. Hvorfor det? Fordi vi var erfarne hjemvendte misjonærer.

    Stunden sammen med min første misjonærledsager var den siste anledningen jeg fikk til å se ham. Han led av en uhelbredelig sykdom og døde bare noen måneder senere. Det var en fantastisk opplevelse å gjenoppleve misjonen sammen og så fortelle om vårt liv etter misjonen. Vi fortalte om vårt virke i biskopsråd, høyråd og stavspresidentskaper, og selvfølgelig skrøt vi av våre barn og barnebarn. Mens vi satt og frydet oss over anledningen til å være sammen igjen, kunne jeg ikke la være å tenke på en beretning i det 17. kapittel i Almas bok” (i Conference Report, okt. 2001, 94–95; eller Liahona, jan. 2002, 90).

Alma 17:2. De “gransket Skriftene flittig”

  • Mosiahs sønner gransket Skriftene som en vesentlig del av sin misjonsforberedelse. Hyrum Smith mottok også råd fra Herren om å forberede seg til misjonærtjeneste ved først å erholde hans ord (se L&p 11:21–22). Misjonærhåndboken Forkynn mitt evangelium legger vekt på viktigheten av å søke Den hellige ånd, ha et sterkt ønske om å lære og å omsette det vi lærer i praksis, som viktige komponenter i et effektivt studium av evangeliet:

    “Du får mest ut av ditt studium av evangeliet når du undervises av Den hellige ånd. Begynn alltid ditt studium av evangeliet med å be om at Den hellige ånd må hjelpe deg å lære. Han vil formidle kunnskap og overbevisning som vil velsigne deg og gjøre det mulig for deg å velsigne andre. Din tro på Jesus Kristus vil øke. Ditt ønske om å omvende deg og forbedre deg vil vokse.

    Et slikt studium gjør deg beredt til å tjene, trøste og løse problemer, og du vil få styrke til å holde ut til enden. Et utbytterikt studium av evangeliet krever ønske og handling. ‘For den som søker flittig, skal finne, og Guds mysterier skal foldes ut for dem ved Den Hellige Ånds kraft, så vel i denne tid som i fordums tid’ (1 Nephi 10:19). Når du i likhet med Enos hungrer etter å høre ordene om evig liv, og når du lar disse ordene ‘synke dypt i [ditt] hjerte’ (Enos 1:3), vil Den hellige ånd åpne ditt sinn og ditt hjerte for større lys og forståelse.

    Å lære evangeliet er også en åpenbaringsprosess (se Jakobs bok 4:8)” ([2004], 18).

  • I tillegg anbefaler Forkynn mitt evangelium at vi bruker en skriftlesningsdagbok som et hjelpemiddel til å gjøre skriftstudiet mer effektivt. Ved å skrive ned dine tanker og inntrykk mens du studerer Skriftene, åpner du for nye muligheter til å motta personlig åpenbaring:

    “En studiedagbok [kan] hjelpe deg å forstå, få klarhet i og huske det du lærer. Eldste Richard G. Scott har sagt: ‘Kunnskap som er omhyggelig nedtegnet, er kunnskap som er tilgjengelig når man trenger den. Åndelig følsom informasjon skulle oppbevares på et ukrenkelig sted som viser Herren hvor høyt du verdsetter den. Denne praksis øker sannsynligheten for å motta ytterligere lys’ (‘Skaff deg åndelig kunnskap’, Lys over Norge, jan. 1994, 88). Les i studiedagboken din for å gjenkalle åndelige erfaringer, oppdage ny innsikt og se din vekst.

    Studiedagboken kan være en innbundet dagbok, en notatbok eller en ringperm. Skriv ned og organiser dine tanker og inntrykk på en måte som passer måten du lærer på. Lag ditt eget system så du lett kan finne frem til viktig informasjon senere. Bruk den ofte til å repetere, søke i og anvende det du har lært. Bruk studiedagboken til notater og til å skrive ned inntrykk” (side x).

Alma 17:3. Fordelene ved bønn og faste

  • Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum illustrerer virkningen av faste og bønn i Herrens tjeneste med følgende historie: “For noen år siden ble en trofast konvertitt, bror George McLaughlin, kalt til å presidere over en liten gren med 20 medlemmer i Farmingdale, Maine. Han var en ydmyk mann som levde av å kjøre en melkebil. Gjennom faste og oppriktig bønn lærte Ånden ham hva han og medlemmene i grenen måtte gjøre for å øke Kirkens vekst i deres område. Gjennom sin store tro, konstante bønn og sitt mektige eksempel, lærte han medlemmene hvordan de skulle forkynne evangeliet. Det er en fantastisk historie – en av de store misjonærhistoriene i denne evangelieutdeling. På bare ett år var det 450 konvertittdåp i grenen. Det neste året kom det enda 200 konvertitter” (i Conference Report, april 2003, 39; eller Liahona, mai 2003, 38–39).

Alma 17:9. Vi skulle be og faste for dem som ikke har mottatt sannheten

  • President Gordon B. Hinckley (1910–2008) rådet alle medlemmer til å arbeide og be om misjonæranledninger: “Måtte det opparbeides en erkjennelse i ethvert medlems hjerte om at de alle er i stand til å bringe andre til kunnskap om sannheten. Måtte de arbeide med det. Måtte ethvert medlem be i oppriktighet om det” (“Finn lammene, fø fårene”, Liahona, juli 1999, 118)

  • Eldste M. Russell Ballard oppfordret oss til å be om veiledning til å utføre Herrens arbeid: “I hjem der evangeliet deles med andre, ber vi om veiledning for oss selv og om at andre må få ha det bra fysisk og åndelig. Vi ber for personer som misjonærene underviser, for våre bekjente og for dem som ikke deler vår tro. I slike hjem på Almas tid pleide folket å ‘forene seg i faste og mektig bønn for velferden til de sjeler som ikke kjente Gud’ (Alma 6:6)” (i Conference Report, april 2006, 88; eller Liahona, mai 2006, 85).

Alma 17:11. “Vise dem et godt eksempel”

  • Ammon og hans brødre lærte å leve i fred med lamanittene før de kunne dele evangeliet med dem. Eldste M. Russell Ballard foreslo tre viktige ting vi kan gjøre for å være bedre medmennesker overfor dem som ikke deler vår tro:

    “For det første, bli kjent med naboene. Få kjennskap til deres familie, arbeid, synspunkter. Vær sammen med dem, hvis de er villige til det, og gjør dette uten å være påtrengende og uten baktanker. Man skulle aldri tilby vennskap som et middel til å oppnå noe. Det kan og skulle være en oppnåelse i seg selv …

    … La oss ha et meningsfylt forhold med gjensidig tillit og forståelse til folk med en annen bakgrunn og tro enn oss.

    For det annet tror jeg det ville være fint om vi fjernet noen uttrykk fra vårt vokabular, nemlig ikke-medlem og ikke-mormon. Slike uttrykk kan virke nedsettende og til og med nedvurderende. Jeg anser meg personlig ikke for å være en ‘ikke-katolikk’ eller ‘ikke-jøde’. Jeg er en kristen. Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er slik jeg foretrekker å bli omtalt – for den og det jeg er, i motsetning til hva jeg ikke er. La oss vise den samme høflighet overfor dem som bor iblant oss. Hvis det er behov for en kollektiv beskrivelse, synes ‘naboer’ å fungere bra i de fleste tilfeller.

    For det tredje, hvis naboer blir irritert eller frustrert fordi de på et eller annet punkt er uenig med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige eller i en eller annen lov vi støtter av moralske grunner, så foreslå for all del ikke – ikke engang for spøk – at de bør vurdere å flytte et annet sted. Jeg kan ikke fatte at noe medlem av vår kirke engang kan tenke på noe slikt! Våre pionerforfedre ble drevet fra sted til sted av uvitende og intolerante naboer. De opplevde særdeles store vanskeligheter og forfølgelser fordi de tenkte, handlet og trodde annerledes enn andre. Om ikke historien lærer oss noe annet, skulle den lære oss å respektere alle menneskers rett til fredelig sameksistens” (i Conference Report, okt. 2001, 45; eller Liahona, jan. 2002, 42).

  • Eldste L. Tom Perry illustrerte hvordan vårt eksempel kan få andre til å komme nærmere Herren:

    “En 19 år gammel misjonær … ville aldri glemme sin første dag på misjonsmarken, for den ga ham en viktig lærdom om å bruke sine talenter til å forkynne evangeliet.

    Han og seniorledsageren hans ble sendt for å åpne en ny by et godt stykke unna misjonens hovedkvarter. Da de kom til denne nye byen og gikk gjennom gatene, kom de forbi en kirke hvor det sto en prest ved inngangsdøren. Idet de passerte kirken, gikk presten inn og ba hele forsamlingen om å følge med ham ut i gaten. De fulgte etter misjonærene og begynte å rope skjellsord etter dem. Så ble de mer voldelige og begynte å kaste stein på dem.

    Den unge eldsten syntes denne nye erfaringen var spennende – hans første dag på misjonsmarken, og allerede ble han steinet, tenkte han. Så traff en stor stein ham midt i ryggen, og følelsen gikk over i sinne. Før han reiste på misjon, hadde han vært en dyktig baseballkaster, og i sinnets hete snudde han seg rundt, grep den første steinen han kunne finne på bakken, inntok sin vante kasterstilling og var akkurat klar til å sende steinen av gårde mot folkemengden, da det plutselig gikk opp for ham hvorfor han var der. Han hadde ikke blitt sendt den lange veien til Brasil for å kaste steiner på folk, han var der for å forkynne evangeliet. Men hva skulle han gjøre med steinen han hadde i hånden? Hvis han slapp den ned på bakken, ville de sikkert se på det som et svakhetstegn og fortsette å kaste stein på dem. Men han kunne ikke kaste den mot folkemengden. Så fikk han øye på en telefonstolpe et stykke unna. Slik kunne han redde ansikt! Han lente seg tilbake og kastet steinen rett mot telefonstolpen, og traff den midt i.

    Folkemengden rygget noen skritt bakover. De innså plutselig at den steinen trolig kunne ha truffet hvem som helst av dem midt mellom øynene. Stemningen forandret seg, og istedenfor å kaste stein på misjonærene, begynte de å kaste dem på telefonstolpen. Etter dette ble eldsten utfordret til steinkastingskonkurranse hver gang han gikk gjennom den gaten. Konkurransene førte til samtaler om evangeliet, som i sin tur førte til dåp og til slutt til at det ble opprettet en gren av Kirken i dette nabolaget” (“Prophecies, Visions, and Dreams” i 1979 Devotional Speeches of the Year [1980], 3).

Alma 18:3–9. Tjeneste bløtgjør hjerter

  • President Henry B. Eyring i Det første presidentskap forklarte hvordan timelig tjeneste kan bløtgjøre et hjerte og føre til mirakler:

    “Da de andre tjenerne la frem bevis for hva Ammon hadde gjort, sa kong Lamoni: ‘Hvor er han?’ De sa: ‘Se, han fórer hestene dine. Han gjør alt for å tjene deg’ (se Alma 18:8–9).

    Er ikke det underlig? Han ble kalt til å forkynne de frelsende læresetninger, men befant seg i stallen. Synes du ikke han burde ha bedt og fastet og finpusset undervisningsplanen sin? Nei, han var i stallen.

    Kong Lamoni hadde blitt oppdratt til å tro at det fantes en Gud, men at uansett hva kongen gjorde, var det riktig. Han hadde særlig blitt opplært i en falsk lære som kunne ha gjort ham immun mot skyldfølelse. Husker du at da han fikk vite hvor Ammon var, begynte han å føle seg skyldbevisst og frykte for at han hadde gjort noe galt ved å drepe sine tjenere (se Alma 18:5)? …

    Jeg har alltid tidligere rettet søkelyset mot hvor forvirret Lamoni var av sin lære, og at han ikke så underet. Underet var at det ble skapt en åndelig trang hos en mann så han kunne bli undervist i Jesu Kristi evangelium. Hans hjerte ble bløtgjort. Han følte skyld. Og det skyldtes de timelige ting Ammon hadde gjort …

    … Undervurder aldri, aldri den åndelige verdien av å gjøre timelige ting godt for dem du tjener.

    … Vær deres tjener, så vil dere elske dem. Og de vil føle deres kjærlighet. Og enda viktigere, de vil føle Guds kjærlighet” (“Mormons bok vil forandre ditt liv”, Liahona, feb. 2004, 13).

Alma 18:24. Ammon begynte å tale med frimodighet

  • Mange medlemmer av Kirken er usikre på hvordan de skal innlede samtaler om evangeliet. Ammons metode var å stille Lamoni spørsmål angående hans tro på Gud. Andre har funnet det naturlig å ganske enkelt snakke med sine venner om sitt “kirkeliv”. Eldste M. Russell Ballard ga oss verdifulle råd om hvordan vi kan innlede samtaler om evangeliet med våre venner:

    Bilde
    Ammon forkynner

    Jerry Thompson, © IRI

    “Å skape hjem hvor vi deler evangeliet med andre, innebærer ikke at vi må bruke en mengde tid på å treffe og dyrke venner som vi kan dele evangeliet med. Disse vennene vil vi få helt naturlig, og hvis vi snakker åpent om vårt medlemskap i Kirken helt fra begynnelsen av, kan vi lett bringe evangeliet på bane når vi er sammen, uten stor risiko for å bli misforstått. Venner og bekjente vil akseptere at dette er en del av oss, og de vil føle seg fri til å stille spørsmål …

    En søster i Frankrike fikk spørsmål om hemmeligheten bak sin suksess. Hun sa: ‘Jeg viser ganske enkelt min glede. Jeg behandler alle som om de allerede er medlemmer av Kirken. Hvis jeg står ved siden av noen i en kø og får i gang en samtale, forteller jeg hvor godt jeg likte møtene i Kirken på søndag. Når medarbeidere spør: “Hva gjorde du i helgen?” hopper jeg ikke fra lørdag kveld til mandag morgen. Jeg forteller dem at jeg gikk i kirken, hva som ble sagt og om min omgang med medlemmene. Jeg snakker om hvordan jeg lever, tenker og føler’” (i Conference Report, april 2006, 89; eller Liahona, mai 2006, 86).

Alma 18:24–28. Bygg videre på felles trosoppfatninger

  • Mens han var medlem av De sytti, talte eldste Loren C. Dunn (1930–2001) om viktigheten av å vise respekt for andres trosoppfatninger og bygge videre på det man er enige om: “I dag lever vi i en tid kjennetegnet ved konflikt, splid, meningsforskjeller, anklager og uenighet. Kanskje mer enn noen gang før har vi behov for å gå i oss selv og gi uttrykk for respekt blandet med kjærlighet og tilgivelse, å styre våre handlinger overfor andre, å kunne være uenige uten å bli ubehagelige, å dempe vår røst og stå på felles grunn i den forståelse at når først stormen er over, må vi likevel leve sammen med hverandre” (i Conference Report, april 1991, 109; eller Lys over Norge, juli 1991, 78).

  • Det første spørsmålet Ammon stilte da han begynte å undervise kong Lamoni, var: “Tror du at det finnes en Gud?” (Alma 18:24). Da Ammon oppdaget at Lamoni trodde på en Stor Ånd, vitnet han: “Den er Gud” (Alma 18:28). I teknisk forstand er ikke Gud en “stor ånd”. Ammon så imidlertid forbi dette og fokuserte isteden på deres felles tro på et høyeste vesen, og underviste ut ifra dette. Ammon tok Lamonis grunnleggende tro på en Skaper og tilføyde evige sannheter som “opplyste hans sinn” (Alma 19:6).

    President Gordon B. Hinckley forklarte hvordan vi også kan bygge på det gode som andre allerede er i besittelse av: “Vi sier med kjærlighet: Ta med deg alt du har av godt og sant som du har mottatt fra en hvilken som helst kilde, og kom og la oss se om vi kan tilføye noe mer. Jeg gir denne innbydelsen til menn og kvinner overalt” (i Conference Report, okt. 2002, 87; eller Liahona, nov. 2002, 81).

Alma 18:36–39; 22:7–14. Han forklarte frelsesplanen

  • Da Ammon underviste Lamoni, “begynte han ved verdens skapelse,” og så underviste han “om menneskets fall” (Alma 18:36). Til slutt ga han kongen og hans tjenere “en fullstendig forklaring av forløsningsplanen”, og spesielt om “Kristi komme” (Alma 18:39). På samme måte lærte Aaron Lamonis far disse viktige grunnprinsippene i frelsesplanen (se Alma 22:12–14). Når man lærer om skapelsen, fallet og forsoningen, kan man forstå sin plass i jordelivet og sine muligheter i evigheten.

    Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum kalte disse grunnleggende læresetningene – skapelsen, fallet og forsoningen – “evighetens tre pilarer” og “de største begivenheter i hele evigheten”. Han forklarte:

    “Hvis vi kan få en forståelse av dem, vil hele den evige plan falle på plass, og vi vil være i posisjon til å utarbeide vår frelse …

    … Disse tre er fundamentene som alt annet hviler på. Hvis et av dem manglet, ville alt annet ha mistet sin hensikt og betydning, og Guddommens planer og forsetter ville bli til intet” (“The Three Pillars of Eternity”, i Brigham Young University 1981 Firesides and Devotional Speeches [1981], 27).

  • Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum forklarte hvorfor hver del av planen er nødvendig: “Planen krevde skapelsen, og den igjen betinget både fallet og forsoningen. Dette er de tre grunnleggende bestanddelene i planen. Skapelsen av en paradisisk planet kom fra Gud. Jordelivet og døden kom inn i verden ved Adams fall. Udødelighet og muligheten til evig liv ble tilveiebragt ved Jesu Kristi forsoning. Skapelsen, fallet og forsoningen ble planlagt lenge før det faktiske skapelsesarbeidet begynte” (i Conference Report, april 2000, 105; eller Liahona, juli 2000, 102).

Alma 18:41–43; 22:15–18. Vår avhengighet av Kristus

  • Ammon og Aaron hjalp Lamoni og hans far å forstå hvor sårt de trengte Kristi forløsning. Når vi forstår vår avhengighet av Kristus, fører det til omvendelse. Både Lamoni og hans far ble klar over sin falne natur og sitt behov for hjelp. De lærte at deres eneste håp om forløsning lå i den forsoning som Kristus hadde tilveiebragt.

    Bilde
    Kong Lamoni på sitt sykeleie

    Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkens museum for historie og kunst

Alma 18:42. Dramatiske omvendelser er unntaket

Alma 20:30. “Et mer forherdet og mer hårdnakket folk”

  • Ifølge opptegnelsen virket Aaron og hans følgesvenner blant “et mer forherdet og mer hårdnakket folk” (Alma 20:30). Deres opplevelse minner om opplevelsene til dem som prøver å forkynne for dem som enten ikke er interessert i, eller som er fiendtlig innstilt til evangeliet. President Henry B. Eyring forklarte hvorfor vi likevel må prøve å nå ut til alle:

    “Hvorfor skulle jeg snakke om evangeliet med noen som synes tilfreds? Hvilken fare skulle det være for dem eller meg om jeg ikke sier eller gjør noe?

    Faren kan være vanskelig å se, men den er reell, både for dem og oss. For eksempel vil, på et eller annet tidspunkt i den kommende verden, alle du kommer til å møte, vite det du vet. De vil vite at den eneste mulighet til å leve for evig sammen med vår familie og i vår himmelske Faders og hans Sønn, Jesu Kristi nærhet, var å velge å gå inn gjennom porten ved dåp av dem som hadde myndighet fra Gud. De vil vite at den eneste mulighet for at familier kan være sammen for evig, er å inngå og holde de hellige pakter som tilbys i Guds templer her på jorden. Og de vil vite at du visste det. Og de vil huske om du tilbød dem det som noen hadde tilbudt deg” (i Conference Report, okt. 1998, 41; eller Liahona, jan. 1999, 37).

Alma 22:18. “Jeg vil forsake alle mine synder for å kjenne deg”

  • I likhet med Lamonis far, må vi være villige til å ofre alle ting for å bli født av Gud. I Lectures on Faith lærer vi hvor viktig offer er for vår evige fremgang: “La oss ha klart for oss at en religion som ikke krever at man ofrer alt, aldri vil ha tilstrekkelig kraft til å frembringe den tro som er nødvendig for liv og frelse. For fra menneskehetens begynnelse har man aldri kunnet tilegne seg den nødvendige tro til å oppnå liv og frelse uten å ofre alle jordiske ting. Det er ved dette offer, og bare dette, at Gud har gjort det mulig for menneskene å få evig liv. Og det er ved å ofre alle jordiske ting at menneskene kan vite at de gjør det som er velbehagelig i Guds øyne. Når en mann har ofret alt han har for sannhetens skyld, og ikke engang holdt tilbake sitt liv, i tro på at han er kalt av Gud til å gjøre dette offer fordi han ønsker å gjøre hans vilje, kan han med sikkerhet vite at Gud vil akseptere hans offer og at han ikke vil søke hans åsyn forgjeves. Under slike omstendigheter kan han tilegne seg den nødvendige tro for å kunne gripe det evige liv” ([1985], 69).

  • Mens han var medlem av De sytti, talte eldste Alexander B. Morrison om hvilke offer vi må gjøre for å komme til Kristus:

    “Å påta oss hans navn vil si å være villig til å gjøre alt han krever av oss.

    Noen har sagt at prisen for å leve som kristne er den samme i dag som den alltid har vært: den er ganske enkelt å gi alt vi har og ikke holde noe tilbake, å ‘forsake alle [våre] synder for å kjenne [ham]’ (Alma 22:18). Når vi ikke holder mål på grunn av dovenskap, likegyldighet eller ugudelighet, når vi er onde eller hatefulle, egoistiske, sanselige eller overfladiske, korsfester vi ham, i det minste i en viss betydning, på ny. Og når vi stadig prøver å gjøre vårt aller beste, når vi viser omsorg for og tjener andre, når vi overvinner egoisme med kjærlighet, når vi setter andres ve og vel over vårt eget, når vi bærer hverandres byrder og sørger med dem som sørger, når vi trøster dem som trenger trøst og står som Guds vitner til alle tider og i alle ting, og på alle steder (se Mosiah 18:8–9), hedrer vi ham, trekker på hans kraft og blir ham mer og mer lik ved at vi blir ‘klarere og klarere’, hvis vi holder ut, ‘inntil som ved høylys dag’ (L&p 50:24)” (i Conference Report, okt. 1999, 33; eller Liahona, jan. 2000, 29).

Punkter å grunne på

  • Hvordan forberedte Ammon Lamonis hjerte til å motta evangeliet? Hva kan du gjøre for å forberede en annens hjerte til å motta evangeliets sannheter?

  • Hva lærer vi av Aarons og hans brødres eksempel da de møtte avvisning “og alle slags plager”? (Alma 20:29).

Forslag til oppgaver

  • Da Ammon og hans brødre nærmet seg Nephis land, befalte Herren dem (1) å forkynne hans ord, (2) å være tålmodige i lidelser og (3) å være gode eksempler, idet han lovet dem at han ville velsigne dem med fremgang (se Alma 17:11). Skriv disse tre overskriftene på et ark. Så, mens du studerer Alma 17–22, skriver du eksempler under hver overskrift som viser deres lydighet mot Herrens instruksjoner. Skriv også hvordan hvert eksempel du fører opp, bidro til å bringe lamanittene til kunnskap om sannheten.

  • Lag en liste over prinsipper i forbindelse med misjonærarbeid (se Alma 17–22). Ta bønnen til hjelp, og finn konkrete anvendelsesområder for disse prinsippene i ditt eget liv.

Skriv ut