Moroni 1–6

Innledning

Da Moroni hadde avsluttet sin forkortelse av jaredittenes historie (se Ether 13:1; 15:34), antok han at han ikke ville få leve lenge nok til å skrive noe mer (se Moroni 1). Han levde imidlertid i 36 år etter det endelige slaget mellom lamanittene og nephittene (se Mormon 6:5; Moroni 10:1). I denne perioden nedtegnet Moroni flere hellige sannheter som er verdifulle for siste-dagers-hellige. Disse kapitlene er spesielt nyttige for oss fordi de inneholder retningslinjer for riktig forrettelse av ordinanser – ikke minst nadverden – og hvilken rolle Den hellige ånd skulle spille i den daglige administrasjon av Kirken. Moroni kastet også lys over nødvendigheten av at Kirkens medlemmer våker over og gir støtte til nye medlemmer av Kirken.

Kommentarer

Moroni 1:1–3. Moroni

Herren ga “nøklene til Efra’ims stavs opptegnelse” til Moroni (L&p 27:5). Han ble derfor hovedpersonen i overføringen av opptegnelsen til denne evangelieutdeling og selve opptegnelsens beskytter. Moroni var “den siste av nephittenes profeter i Mormons bok (ca. 421 e.Kr.) Like før Mormons død overleverte han en historisk opptegnelse som ble kalt Mormons plater, til sin sønn Moroni (Mormons ord 1:1). Moroni avsluttet samlingen av Mormons plater. Han føyde kapittel 8 og 9 til Mormons bok (Mormon 8:1). Han forkortet og tilføyde Ethers bok (Ether 1:1–2), og tilføyde sin egen bok som ble kalt Moronis bok (Moroni 1:1–4). Moroni forseglet platene og skjulte dem i høyden Cumorah (Mormon 8:14; Moroni 10:2). I 1823 ble Moroni, som oppstanden, sendt for å åpenbare Mormons bok for Joseph Smith (JS–H 1:30–42, 45; L&p 27:5). Hvert år – fra 1823 til 1827 – underviste han den unge profeten (JS–H 1:54) og overleverte til slutt platene til ham i 1827 (JS–H 1:59). Da oversettelsen var ferdig, leverte Joseph Smith platene tilbake til Moroni” (Veiledning til Skriftene, “Moroni, sønn av Mormon”).

Moroni 1:4. Mormons bok skal være av stor verdi

Mormons bok spiller en viktig rolle i manges omvendelse til evangeliet. Moroni nevnte spesielt de velsignelser som ville bli lamanittene i de siste dager til del på grunn av Mormons bok. Et av de første misjonskall som ble gitt i denne evangelieutdeling, ble gitt til Oliver Cowdery og hans ledsagere, som fikk i oppdrag å forkynne for lamanittene ved USAs vestre koloniseringsgrense (Missouri) (se L&p 28:8–10). I dag bringer Kirken evangeliets budskap til alle, også til Lehis etterkommere, som er adspredt over hele verden.

Moroni 2:1. De nephittiske “disipler” var apostler

“Denne bok [Mormons bok] forteller oss at vår Frelser viste seg på dette kontinent etter sin oppstandelse … at de hadde apostler, profeter, hyrder, lærere og evangelister, den samme orden, det samme prestedømme, de samme ordinanser, gaver og velsignelser, og den samme myndighet som fantes på det østlige kontinent” (Joseph Smith, History of the Church, 4:538).

“Selv om de nephittiske tolv i alle tilfeller omtales som disipler, er det likevel ingen tvil om at de hadde blitt begavet med guddommelig myndighet for å være spesielle vitner om Kristus blant sitt eget folk. Derfor var de praktisk talt apostler for det nephittiske folk” (Joseph Fielding Smith, Frelsende læresetninger, 3:129; se også Mormon 9:18).

Moroni 2–5. Ordinansers betydning i Jesu Kristi Kirke

President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte hvorfor ordinanser er så viktige: “Ordinanser og pakter er vårt anbefalingsbrev for å komme tilbake til Guds nærhet. Å kunne motta dem verdig er livets mål; deretter er det livets utfordring å holde dem” (i Conference Report, april 1987, 27; eller Lys over Norge, juli 1987, 19).

President Packer forklarte også: “Et godt liv uten evangeliets ordinanser vil hverken forløse eller opphøye menneskene. Pakter og ordinanser er helt avgjørende” (i Conference Report, okt. 1985, 105; eller Ensign, nov. 1985, 82).
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum forklarte sammenhengen mellom vår himmelske Fader, våre familier og de ordinanser vi deltar i: “De viktigste prioriteringer for siste-dagers-hellige er todelt. For det første søker vi å forstå vårt forhold til Gud den evige Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, og å sikre dette forholdet ved å skaffe oss deres frelsende ordinanser og ved å holde våre personlige pakter. For det annet søker vi å forstå vårt forhold til våre familiemedlemmer og å sikre disse forholdene ved ordinansene … og ved å holde paktene vi inngår … Disse forholdene, sikret på den måten jeg har forklart, gir evige velsignelser vi ikke kan få på noen annen måte. Ingen kombinasjon av vitenskap, suksess, eiendom, stolthet, fremtredende stilling og makt kan gi disse evige velsignelsene!” (i Conference Report, april 2001, 110; eller Liahona, juli 2001, 102).

Moroni 3

Hva er ifølge Moroni nødvendig i en ordinasjon til embedene prest og lærer?

Moroni 3:3. Ordinasjon til prest eller lærer

President Joseph Fielding Smith (1876–1972) forklarte at nephittene ikke brukte Det aronske prestedømme før Frelserens besøk; se kommentarene til Jakobs bok 1:18 (side 111).

Moroni 3:4. Ordinert “ved Den hellige ånds kraft”

Den hellige ånd spiller en viktig rolle i alle prestedømsordinanser. Den hellige ånd kjenner vårt hjerte og våre handlinger. Det er ved Den hellige ånds kraft at alle ordinasjoner blir stadfestet (se L&p 132:7). Profeten Joseph Smith (1805–44) sa følgende om Den hellige ånds rolle når vi utfører ordinasjoner: “Vi tror at vi er i besittelse av Den hellige ånds gave like mye nå som tilfellet var på apostlenes tid. Vi tror at [Den hellige ånds gave] er nødvendig for å danne og organisere prestedømmet og at intet menneske kan kalles til å bekle et embede i Kirken uten den. Vi tror også på profeti, på tungemålsgaven, på syner, på åpenbaringer, på gaver og på helbredelse, og at man ikke kan få del i disse ting uten Den hellige ånds gave” (History of the Church, 5:27).

Moroni 4–5. Nadverden

Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum sa følgende om betydningen av å delta i nadverden for å minnes våre pakter: “Gjennom nadverdens ordinans fornyer vi vår dåpspakt og kan motta og bevare en forlatelse for våre synder (se Mosiah 4:12, 26). Vi blir også påminnet hver uke om løftet om at vi alltid kan ha hans Ånd hos oss. Når vi gjør vårt ytterste for å holde oss rene og uplettet av verden, blir vi verdige kar som Herrens ånd alltid kan dvele i” (i Conference Report, april 2006, 32; eller Liahona, mai 2006, 31).

Moroni 4–5

På hvilke måter er bønnene for brødet og vannet like? På hvilke måter er de ulike?

Moroni 4:3. Vi påtar oss Jesu Kristi navn

Eldste Dallin H. Oaks talte om tre viktige betydninger vi skulle forstå når vi påtar oss Frelserens navn under nadverden:

“Når vi vitner om at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi navn, har det flere forskjellige betydninger. Noen av disse betydningene er opplagte og lette for våre barn å forstå. Andre er bare tydelige for dem som har gransket Skriftene og grunnet på det evige livs undere.

En av de opplagte betydningene er at vi fornyer et løfte vi inngikk da vi ble døpt. Ifølge det mønster som Skriftene viser oss, vitner de som blir døpt, ‘for kirken at de i sannhet har omvendt seg fra … sine synder og er villige til å påta seg Jesu Kristi navn, er fast bestemt på å tjene ham inntil enden’ (L&p 20:37; se også 2 Nephi 31:13; Moroni 6:3). Når vi deltar i nadverden, fornyer vi denne pakten og alle de andre paktene vi inngikk i dåpens vann. (Se Joseph Fielding Smith, Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [Salt Lake City: Bookcraft, 1954–56], 2:275, 279.)

En annen opplagt betydning er at vi påtar oss vår Frelsers navn når vi blir medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. På hans befaling bærer denne kirken hans navn. (Se L&p 115:4; 3 Nephi 27:7–8.) Alle medlemmer, unge og gamle, er ‘Guds husfolk’ (Efeserne 2:19). Fordi vi tror på Kristus, fordi vi er kristne, har vi med glede påtatt oss hans navn. (Se Alma 46:15.) Kong Benjamin lærte sitt folk: ‘På grunn av den pakt dere har inngått, skal dere kalles Kristi barn, hans sønner og hans døtre, for se, i dag har han født dere åndelig’ (Mosiah 5:7; se også Alma 5:14; 36:23–26).

Vi påtar oss også Jesu Kristi navn hver gang vi offentlig tilkjennegir vår tro på ham. Vi får alle mange anledninger til å gjøre vår overbevisning kjent overfor venner, naboer, medarbeidere og tilfeldig bekjente …

En tredje betydning appellerer til dem som er modne nok til å vite at en Kristi disippel er forpliktet til å tjene ham … Ved å vitne om vår villighet til å påta oss Jesu Kristi navn, tilkjennegir vi vår villighet til å utføre arbeidet som henhører til hans rike.

I disse relativt opplagte betydningene ser vi at vi påtar oss Kristi navn når vi blir døpt i hans navn, når vi tilhører hans kirke og uttrykker vår tro på ham, og når vi arbeider i hans rike” (i Conference Report, april 1985, 101–2; eller Ensign, mai 1985, 80).

Moroni 4:3; 5:2. “Alltid minnes ham”

President Henry B. Eyring i Det første presidentskap forklarte hvor lett det er å bli distrahert så vi ikke minnes Herren, og hva vi kan gjøre for å minnes ham oftere:

“De av dere som har vært på misjon, har kanskje … kommet over deres misjonærdagbøker som har ligget i et skap i deres hjem. Dere har kanskje lest og blitt litt sjokkert da dere husket hvor hardt dere arbeidet, hvor kontinuerlig dere tenkte på Frelseren og hans offer for dere og for dem dere prøvde å møte og undervise, og hvor innstendig og ofte dere ba. Sjokket kom kanskje av at dere innså i hvilken grad livets bekymringer har ført dere bort fra der dere en gang var, så nær til å alltid minnes og alltid be.

Mitt budskap er en innstendig bønn, en advarsel og et løfte: Jeg ber dere innstendig om å være fast bestemt på å gjøre de enkle tingene som vil bringe dere videre åndelig sett.

Begynn med å minnes ham. Dere vil minnes det dere kjenner og det dere elsker. Frelseren ga oss Skriftene, betalt for av profeter til en pris vi ikke kan måle, så vi kunne kjenne ham. Fordyp dere i dem. Bestem dere nå for å lese mer, og mer effektivt enn dere noen gang før har gjort” (“Always”, Ensign, okt. 1999, 9–10).

Moroni 6:2. “Et sønderknust hjerte og en angrende ånd”

Hva vil det si å ha “et sønderknust hjerte og en angrende ånd”? President Ezra Taft Benson (1899–1994) forklarte at det er det samme som bedrøvelse etter Guds sinn, som er “en dyp erkjennelse av at våre handlinger har krenket vår Fader og vår Gud. Det er en klar og tydelig bevissthet om at vår adferd har påført Frelseren, som var uten synd, den største av alle, kvaler og lidelser. Våre synder fikk ham til å blø fra hver pore. Denne meget reelle mentale og åndelige smerte er det Skriftene omtaler som å ha ‘et sønderknust hjerte og en angrende ånd’. (3 Ne 9:20; Moroni 6:2; L&p 20:37; 59:8; Salmene 34:18; 51:17; Jesaja 57:15.) En slik ånd er en absolutt forutsetning for sann omvendelse” (“En stor forandring i våre hjerter”, Lys over Norge, mars 1990, 2).

Eldste Bruce D. Porter i De sytti forklarte ytterligere og definerte betydningen av “et sønderknust hjerte og en angrende ånd”:

“Når vårt hjerte er sønderknust, er vi fullstendig åpne for Guds ånd og erkjenner vår avhengighet av ham for alt vi har og alt vi er. På denne måten ofrer vi stolthet i alle dens former. I likhet med formbar leire i hendene på en dyktig keramiker, kan et sønderknust hjerte formes i Mesterens hender …

… De som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd, er villige til å gjøre hva som helst Gud ber dem om, uten å nøle og helt uten motvilje. Vi slutter å gjøre ting på vår måte og lærer isteden å gjøre dem på Guds måte …

Et sønderknust hjerte har imidlertid enda en dimensjon – nemlig vår dype takknemlighet for Kristi lidelse på våre vegne … Når vi minnes Frelseren og hans lidelse, vil vårt hjerte også overveldes av takknemlighet for Den salvede.

Når vi ofrer alt vi har og alt vi er til ham, vil Herren fylle vårt hjerte med fred. Han vil ‘forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte’ (Jesaja 61:1), og fylle vårt liv med Guds kjærlighet” (i Conference Report, okt. 2007, 32–33; eller Liahona, nov. 2007, 32).

Mormon 6:3. “Fast bestemt på å tjene”

President Thomas S. Monson redegjorde for den holdning vi alle må ha når vi blir døpt og kalt til tjeneste i Kirken: “Selv om opphøyelse er en personlig sak og enkeltpersoner ikke blir frelst som gruppe, men som enkeltpersoner, kan man ikke leve i et vakuum. Medlemskap i Kirken fører til en beslutning om å tjene andre. En stilling som medfører ansvar, behøver ikke være av anerkjent betydning, heller ikke behøver belønningen være viden kjent. For at tjenesten skal være antagelig for Frelseren, må den komme fra et villig sinn, villige hender og et forpliktet hjerte” (i Conference Report, april 1994, 80; eller Ensign, mai 1994, 62).

Moroni 6:4. “Næret ved Guds gode ord”

I Moroni 6:4 er ordet “påvirket” symbolsk og viser til det som skjer når Ånden arbeider med og forandrer en konvertitt. Kristi sonoffer gjør det mulig for oss å få tilgivelse for våre synder, men det er ved Den hellige ånds rensende kraft – dåpen med ild – at synder faktisk blir renset bort eller fjernet (se 2 Nephi 31:17; Alma 13:12; 3 Nephi 27:20). Det er også ved Den hellige ånds påvirkning vi mottar forsoningens styrkende kraft slik at vi blir i stand til å være trofaste siste-dagers-hellige.
President Gordon B. Hinckley (1910–2008) fortalte om en personlig opplevelse som viser hvor viktig det er at vi tar vare på nye konvertitter:

“Enhver konvertitt må bli ‘næret ved Guds gode ord’ (Moroni 6:4). Det er tvingende nødvendig at han eller hun knyttes til et prestedømsquorum eller Hjelpeforeningen, Unge kvinner, Unge menn, Søndagsskolen eller Primær. Han eller hun må oppmuntres til å komme på nadverdsmøtet for å ta del i nadverden og fornye de paktene som ble inngått ved dåpen.

For ikke lenge siden lyttet jeg til en mann og en kvinne som talte i min hjemmemenighet. Han hadde hatt mange stillinger i Kirken, og han hadde også vært biskop. Den oppgaven de hadde akkurat nå, var å drive fellesskapsfremmende arbeid med en enslig mor og hennes barn. Han fortalte at det var det fineste av alt han hadde gjort i Kirken.

Denne unge kvinnen hadde mange spørsmål. Hun følte frykt og engstelse. Hun ønsket ikke å begå noen feil, å si noe som ikke passet, så hun kunne bli flau eller få andre til å le. Denne mannen og hans kone tok tålmodig familien med til kirken, satt ved siden av dem, var så å si et skjold for dem mot alt som kunne gjøre dem forlegne. De tilbragte en kveld i uken hjemme hos dem og underviste dem mer i evangeliet og besvarte deres mange spørsmål. De ledet denne lille familien som en hyrde leder sine får. Til sist medførte omstendighetene at de flyttet til en annen by. ‘Men vi brevveksler fortsatt med kvinnen,’ fortalte han. ‘Vi setter stor pris på henne. Hun er nå fast forankret i Kirken, og vi nærer ingen frykt for henne. Hvilken glede det har vært å arbeide med henne.’

Jeg er overbevist om at vi bare vil miste noen meget, meget få av dem som kommer inn i kirken, hvis vi tar bedre vare på dem” (“Finn lammene, fø fårene”, Liahona, juli 1999, 123).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum kommenterte vårt felles ansvar for å holde på våre medlemmer “på riktig måte”: “Inspirert opplæring i hjemmet og i Kirken bidrar til å sørge for dette vesentlige elementet som det å gi næring i form av Guds gode ord er … Anledninger til å foredle dette kallet finnes i sannhet overalt. Behovet for det er evigvarende. Fedre, mødre, søsken, venner, misjonærer, hjemmelærere og besøkende lærerinner, prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene, lærere i forskjellige klasser – alle har på sin egen måte ‘kommet fra Gud’ for vår opplæring og frelse. I denne kirken er det praktisk talt umulig å finne noen som ikke er en eller annen slags veileder for de andre medlemmene i hjorden” (i Conference Report, april 1998, 30–31; eller Lys over Norge, juli 1998, 25).

Moroni 6:4. “Deres tros opphavsmann og fullender”

Ordet opphavsmann er definert som “en som fremstiller, skaper eller tilveiebringer” (Noah Webster’s First Edition of an American Dictionary of the English Language, 1828 [1967]). I vår falne tilstand må vi se hen til Frelseren for å tilegne oss og utvikle tro. Den 4. trosartikkel sier derfor at evangeliets første prinsipp er “tro på Herren Jesus Kristus”.

Ordet fullender har flere betydninger som er relevante for Frelserens rolle i vår utvikling av tro. For det første, “en som fullfører, en som gjør noe fullstendig”. Vi kan stole på at Herren vil utføre sin oppgave fullt ut så lenge vi gjør vårt beste for å bli mer lik ham. For det annet, “en som fullbyrder eller perfeksjonerer” (Noah Webster’s First Edition). Hvis vi gjør vårt beste for å holde våre pakter, er det ved Hans nåde at vi til slutt kan oppnå fullkommenhet, det endelige mål for vår trosreise. En definisjon som forbindes med fullende er “å finpusse til den ønskede glans” (Noah Webster’s First Edition). Når vi kommer til Herren i tro som hans sønner og døtre, vil han hjelpe oss å bli så gode som vi kan bli.
President Henry B. Eyring redegjorde for Frelserens sentrale rolle i vår forløsning. Han tilføyde sitt vitnesbyrd til Moronis om at Jesus er “‘deres tros opphavsmann og fullender’ [Moroni 6:4]. Det var Frelseren som gjorde det mulig for oss å bli renset ved hans forsoning og vår lydighet mot hans bud. Og det er Frelseren som vil gi næring til dem som i tro går ned i dåpens vann og mottar Den hellige ånds gave. Når de alltid minnes ham, og når de fortsetter i barnlig lydighet, er det han som vil sikre at de alltid kan ha hans Ånd med seg” (i Conference Report, okt. 1997, 116; eller Lys over Norge, jan. 1998, 85).

Moroni 6:5. Møtes ofte

Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum minnet oss om det fellesskap som finnes i den verdensomspennende Kirken. Han kommenterte medlemmenes ofre for å oppfylle den viktige befaling om å møtes ofte:

“En av de mange fordelene med medlemskap i Kirken er fellesskapet med de hellige. Under mitt oppdrag i Europa avholdt vi minneverdige stavskonferanser for militærpersonell i Tyskland. Mange av våre gode brødre og søstre kjørte lange avstander for å komme til møtene. Noen kom kvelden før og sov på gulvet i aktivitetssalen. Uansett hva de hadde ofret for å komme, kom de med glade hjerter og søkte fellesskap med andre siste-dagers-hellige og en anledning til å bli undervist og beriket av ledere i Kirken. Når vi møtes, er vi ‘ikke lenger fremmede og utlendinger, men … de helliges medborgere og Guds husfolk’ [Efeserne 2:19].

Vi er gitt den befaling og velsignelse å komme ‘ofte sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om [våre] sjelers velferd’ [Moroni 6:5]. På generalkonferanser og andre møter i Kirken over hele verden kommer vi sammen og søker fellesskap – det gode fellesskapet blant brødre og søstre i evangeliet, og i velværet ved Guds ånds nærvær. I våre gudstjenester fyller denne Ånds tilstedeværelse våre hjerter med kjærlighet til Gud og våre siste-dagers-hellige søsken” (i Conference Report, okt. 1997, 41–42; eller Lys over Norge, jan. 1998, 33).

Moroni 6:7. “De var nøye med at det ikke var noen synd blant dem”

Kong Benjamin forklarte at man bare kan få sitt navn strøket ut ved overtredelse (se Mosiah 1:12). Alma advarte og sa at de ugudeliges navn “skal ikke blandes med mitt folks navn” (Alma 5:57). Det kommer en tid da alle som begår alvorlige synder, må omvende seg, ellers vil ikke vedkommende bli regnet som verdig til Herrens nærhet eller til medlemskap i riket. Medlemmer som ikke vil omvende seg, kan miste sitt medlemskap ved disiplinære tiltak i Kirken. (Du finner mer informasjon om hva slags synder som krever disiplinering i Kirken, i kommentarene til Mosiah 26:32–36 på side 159.)

Moroni 6:7–8

Hvordan ble disiplinering i Kirken utøvd på Mormons boks tid?

Moroni 6:9. “Etter Åndens påvirkning”

Eldste David B. Haight (1906–2004) i De tolv apostlers quorum talte om viktigheten av å innby Ånden til våre møter:

“Den største tragedien i forbindelse med nephittenes fall, slik det ble nedtegnet av Mormon i Mormons bok, var at de mistet Den hellige ånd og Åndens gaver. Visdom og inspirasjon fikk Moroni til å ta med i sine avsluttende opptegnelser, de instruksjoner hans far, Mormon, hadde gitt angående ordinasjoner, nadverden og Kirkens fremgangsmåter. Det er verd å legge merke til følgende vitnesbyrd om deres møter:

‘Deres møter ble ledet av kirken etter Åndens påvirkning og ved Den Hellige Ånds kraft, for slik som Den Hellige Ånds kraft ledet dem til enten å forkynne eller til å formane eller til å be eller til å påkalle eller til å synge, slik ble det gjort.’ (Moroni 6:9.)

Det er denne ånd som kan og skulle prege vår gudstjeneste og våre nadverdsmøter.

En søster sa til meg etter et slikt åndelig møte: ‘Jeg husker ikke alt som ble sagt – men jeg husker hva jeg følte da vi sang avslutningssalmen og bøyde våre hoder i bønn’” (“Remembering the Savior’s Atonement”, Ensign, april 1988, 13).

Punkter å grunne på

Hvor ofte tenker du på de pakter du har inngått med Gud? Hvilke pakter minnes du ofte? Hvorfor skulle du minnes alle dine pakter ofte?
Hvorfor tror du vi er befalt å komme sammen ofte i Kirken? Hvilke velsignelser har du og andre fått av å komme sammen ofte?
Hvorfor er det viktig at vi leder våre møter etter Åndens påvirkning?

Forslag til oppgaver

Les nadverdsbønnen for brødet og deretter for vannet (se Moroni 4–5). Mens du leser, skulle du gjøre dem personlige ved å sette inn de personlige pronomenene jeg og meg istedenfor pronomenene i tredjeperson vi, de og dem. Tenk over hvordan dette forandrer nadverdsbønnenes betydning for deg.
Tenk på hvor mange ganger i denne skriftbolken Moroni oppfordret oss til å påta oss Jesu Kristi navn og minnes ham. Skriv i dagboken din om flere ting du kan gjøre for å komme nærmere Frelseren.