Alma 43–51

Innledning

Konflikter, splid og krig satte selve den nephittiske nasjon i fare for å gå under. Lamanittene var imidlertid ikke den eneste årsaken til konflikten. Frafalne nephitter som søkte makt, skapte mange alvorlige problemer. Nephittene overvant sine fiender ved å utøve tro på Jesus Kristus og følge hans profeter så vel som andre rettferdige militære ledere.

Sammenlign kaptein Moronis motiver og intensjoner med Amalickiahs. Profeten Mormon skrev om kaptein Moroni: “Hvis alle mennesker hadde vært og var og alltid ville være som Moroni, se, da ville helvetes krefter ha blitt rystet for evig, ja, djevelen ville aldri ha makt over menneskenes barns hjerter” (Alma 48:17). I likhet med Moroni kan du også stå “fast i troen på Kristus” (Alma 48:13), selv under vanskelige og krevende omstendigheter.

Kommentarer

Alma 43:2–3. “Krigene mellom nephittene og lamanittene”

I denne delen av Almas bok, kapittel 43–62, gjorde Mormon leseren oppmerksom på at han ville “[vende] tilbake til en beretning om krigene” (Alma 43:3). Noen lurer på hvorfor Mormons bok inneholder så mye om krig. President Ezra Taft Benson (1899–1994) sa: “Mormons bok lærer oss hvordan Kristi disipler lever i krigstid” (i Conference Report, okt. 1986, 5; eller Lys over Norge, jan. 1987, 3).

Ettersom Mormon så vår tid og visste at vi ville leve i en tid med “kriger og rykter om kriger” (L&p 45:26; se også Johannes’ åpenbaring 9), fortalte han hvordan man kan leve rettferdig i slike tider. Mange siste-dagers-hellige har vært og vil bli involvert i militære konflikter. Merk deg evangelieprinsippene Mormon tok med i disse krigskapitlene. Mormon viste de enorme lidelsene konflikter kan skape, og forklarte også hvorfor krig kan være nødvendig for å forsvare liv og frihet. Både Mormon og profeter i vår tid har beskrevet omstendigheter som kan berettige krig (se kommentarene til Alma 43:45–47 på side 243 og til Alma 51:13 på side 247).

President Gordon B. Hinckley (1910–2008) fortalte om den sorg som oppstår i himmelen i forbindelse med slike hendelser, selv når krigene er berettiget: “Jeg tror vår Fader må ha grått når han har sett ned på sine barn, som gjennom århundrene har ødslet bort sin guddommelige fødselsrett med hensynsløst å ødelegge hverandre” (i Conference Report, april 2003, 82; eller Liahona, mai 2003, 79). Nephittene og kaptein Moroni viste hvilken holdning vi skulle ha til krig og blodsutgytelse (se kommentarene til Alma 43:54; 44:1–2; 48:11, 22–23 på side 244).
Under 2. verdenskrig uttalte Det første presidentskap følgende om Kirkens holdning til krig:

“Et medlem må gi sin regent troskap og yte lojal tjeneste når han kalles til det. [Dette omfatter også militærtjeneste.] Men Kirken som sådan har intet ansvar for denne politikk, ettersom den ikke har noen mulighet til å gjøre annet enn å oppfordre sine medlemmer til å yte den fulle lojalitet overfor sitt land og de frie institusjoner som den høyeste patriotisme krever.

… Enhver statsborger har en plikt. Denne plikt er uttrykt i den trosartikkel som erklærer:

‘Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene’ …

I tråd med disse prinsipper har Kirkens medlemmer alltid følt seg forpliktet til å forsvare sitt land når de blir bedt om å gjøre det …

Kirken må derfor være, og den er, motstander av krig … Den kan ikke se på krig som et rettferdig middel til å avgjøre internasjonale konflikter. Disse bør og kan avgjøres – så lenge nasjonene går med på det – ved fredelige forhandlinger og tilpasninger.

Kirkens medlemmer er imidlertid statsborgere i uavhengige stater som Kirken ikke har noen kontroll over …

… Når derfor statsretten, i lydighet mot disse prinsipper, innkaller Kirkens mannlige medlemmer til de væpnede styrker i et land som de skylder sin troskap, er det deres fremste borgerplikt å akseptere innkallelsen. Hvis de, ved å etterkomme innkallelsen og være lydige mot sine overordnede, kommer til å ta livet av noen som kjemper mot dem, vil ikke dette gjøre dem til mordere” (Heber J. Grant, J. Reuben Clark jr. og David O. McKay, i Conference Report, april 1942, 92–94; også sitert i Boyd K. Packer, Conference Report, april 1968, 34–35).

Alma 43:4–8. Frafalne nephitter utnevnt til hærførere over lamanittenes styrker

Zoramittene tilhørte en gang den nephittiske nasjon. På grunn av stolthet ble imidlertid zoramittene lamanitter (se Alma 43:4). Før de hoppet av, fryktet nephittenes ledere med rette at zoramittene ville slutte forbund med lamanittene og dermed utsette den nephittiske nasjon for fare (se Alma 31:4). For å forhindre denne masseavhoppingen ledet Alma en misjon for å gjenvinne zoramittene, som i mange tifeller allerede hadde forlatt den sanne tro. Selv om noen av zoramittene kom tilbake til troen, var flertallet sinte og “begynte å blande seg med lamanittene og egget også dem opp” til å gjøre krigsforberedelser (Alma 35:10–11). Lamanittenes militære ledere utnevnte de mer blodtørstige zoramittene og amalekittene som hærførere i et forsøk på å få et overtak på nephittene.

“Zoramittene … inviterte lamanittene til å rykke inn og okkupere deres land som et første trekk mot nephittene (Alma 43:5). Som deres leder kom lamanittenes øverstkommanderende, amalekitten Zerahemnah. Amalekittene var frafalne nephitter fra en tidligere tid, og i likhet med de fleste frafalne var de bitre overfor nephittene og ‘mer ugudelige og morderiske av natur enn lamanittene selv’ (Alma 43:6). Zerahemnah hadde sørget for at alle viktige lederstilinger i hæren hadde gått til amalekitter som ham selv, eller til like blodtørstige zoramitter (Alma 43:6)” (Hugh Nibley, Since Cumorah, 2. utg. [1988], 296).

Alma 43:13–14. I mindretall og tvunget til å forsvare seg mot sine fiender

Det var nesten like mange frafalne nephitter som ble lamanitter, som det var nephitter som forble trofaste (se Alma 43:14). Dette store antall, sammen med lamanittenes hærstyrker, gjorde at nephittene tallmessig var alvorlig underlegne (se Alma 43:51; se også Mosiah 25:3; Alma 2:27, 35). Nephittene, som stolte på sin tro, stolte på at Gud ville styrke dem under deres slag mot overveldende odds, akkurat som han hadde gjort for Gideons hær (se Dommerne 7–9), Elisa (se 2 Kongebok 6:15–23), kong Benjamin (se Mormons ord 1:14) og Alma (se Alma 2:27–35).

Alma 43:15–54. Kaptein Moroni brukte tro og strategi til å forsvare nephittene

Mens han var hærfører, satte Moroni sin lit til sine sterke egenskaper og Herrens makt til å forsvare nephittene. Alma 43 er et eksempel på hvordan kaptein Moroni kombinerte sin gode dømmekraft med sin lydighet til Guds råd. Han forberedte hver soldat med en forbedret rustning (se vers 19–21), og han søkte profetens råd før han gikk til strid (se vers 23–24).

“Lamanittenes felttog ble ledet av amalekittiske og zoramittiske offiserer, som med sin kunnskap om nephittiske militære hemmeligheter og metoder ville ha hatt en enorm fordel over en hvilken som helst annen hærfører enn Moroni. Helt i begynnelsen hadde hans forutseenhet fratatt dem deres første og logiske mål – buffersonen Jershons land (Alma 43:22). Han hadde plassert sin viktigste forsvarsstilling der, men da budbærerne kom tilbake fra profeten, fikk han vite at lamanittene planla en overraskelse ved å rette sitt fremstøt mot det mer utilgjengelige, men svakere Mantis land, der de ville komme uventet (Alma 43:24). Moroni flyttet straks hovedarmeen til Manti og satte folket der i høy beredskap (Alma 43:25–26).

Moroni fikk av sine spioner og speidere opplysninger om alle lamanittenes bevegelser, og kunne legge en felle for fienden. Dermed kunne han overrumple dem mens de vadet over elven Sidon (Alma 43:28–35)” (Hugh Nibley, Since Cumorah, 297–98).

Kaptein Moroni forventet Herrens velsignelser fordi han hadde gjort sitt beste. Han var kanskje sin tids største militære strateg, men likevel viste han ydmykhet ved å følge profetens råd. Dette gjorde kaptein Moroni til et mektig redskap i Guds hender.

Alma 43:18–22, 37–38. Hva slags beskyttende rustning har vi i dag?

Kaptein Moroni ga sine soldater en beskyttende rustning, noe som gjorde betydelig utslag i kampene mot deres fiender (se Alma 43:37–38). President Harold B. Lee (1899–1973) forklarte én måte å anvende disse versene på oss selv i dag på:

“Vi har de fire deler av kroppen som apostelen Paulus sa var de mest utsatte for mørkets makter. Lendene, som symboliserer dyd, kyskhet. Hjertet, som symboliserer vår adferd. Føttene, våre mål i livet, og til slutt hodet, våre tanker.

… Vi skulle ha våre lender ombundet med sannhet. Hva er sannhet? Herren sa at sannhet er kunnskap om ting som de er, ting som de var og ting som de skal bli [L&p 93:24] … ‘Våre lender skal være ombundet med sannhet,’ sa profeten.

Og hjertet, hva slags brynje skal beskytte vår adferd i livet? Vi skal ha rettferdighetens brynje over vårt hjerte. Ettersom vi har lært sannhet, har vi et middel til å skjelne mellom rett og galt, og vår adferd vil alltid bli målt opp mot det vi vet er sant. Brynjen som skal dekke vår adferd, skal være rettferdighetens brynje.

Hva skal vi beskytte våre føtter med, eller hva skal vi bruke til å bedømme våre mål i livet? … ‘Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.’ (Efeserne 6:15) …

Og til slutt frelsens hjelm … Hva er frelse? Frelse er å bli frelst. Frelst fra hva? Frelst fra død og frelst fra synd …

Apostelen Paulus’ mann i rustning holdt et skjold i den ene hånden og et sverd i den andre, datidens våpen. Skjoldet var troens skjold, og sverdet var Åndens sverd, som er Guds ord. Jeg kan ikke tenke meg noe mektigere våpen enn tro og kunnskap om Skriftene, som inneholder Guds ord. Når man er beredt med en slik rustning og slike våpen, er man beredt til å gå ut mot fienden” (Feet Shod with the Preparation of the Gospel of Peace, Brigham Young University Speeches of the Year [9. nov. 1954], 2–3, 6–7; se også Efeserne 6:13–17; L&p 27:15–18).

Alma 43:23–25. Vi blir velsignet når vi adlyder profeten

Kaptein Moronis ønske om å søke og følge profetens råd, førte til mange triumfer. Livets kamper i dag vil også bli vunnet ved å følge profeten.

President Spencer W. Kimball (1895–1985) understreket hvorfor vi trenger å følge profetene: “La oss lytte til dem vi oppholder som profeter og seere, og alle de andre brødrene, som om vårt evige liv var avhengig av det, for det er akkurat det det er!” (i Conference Report, april 1978, 117; eller Ensign, mai 1978, 77).

Alma 43:45–47. “Like til blodsutgytelse”

Menneskets liv er hellig. Å ta et uskyldig liv er “en avskyelighet i Herrens øyne” (Alma 39:5). Man kan imidlertid med rette ta en annens liv når man forsvarer seg selv, sin familie, sin frihet, sin religion eller sitt land. President Gordon B. Hinckley sa følgende om krig og blodsutgytelse:

“Da krigen raste mellom nephittene og lamanittene, sier opptegnelsen at ‘nephittene [var] inspirert av en bedre sak, for de kjempet ikke for … makt, men de kjempet for sine hjem og sin frihet, sine hustruer og sine barn og for alt de hadde, ja, for sin måte å tilbe på og for sin kirke.

‘Og de gjorde det de følte de var forpliktet til og som de skyldte sin Gud’ (Alma 43:45–46).

Herren sa til dem: ‘Dere skal forsvare deres familier like til blodsutgytelse’ (Alma 43:47) …

Det er tydelig ut fra disse og andre skriftsteder at det er tider og omstendigheter som rettferdiggjør og faktisk forplikter en nasjon til å kjempe for familie, for frihet og mot tyranni, trusler og undertrykkelse …

… Vi er et frihetselskende folk, som er forpliktet til å forsvare friheten hvor enn den står i fare. Jeg tror ikke Gud vil holde menn og kvinner i uniform, som representanter for sin regjering, ansvarlige for å utføre det de er lovmessig forpliktet til å gjøre. Det kan tvert imot hende at han vil holde oss ansvarlige hvis vi forsøker å legge hindringer i veien for dem som er engasjert i kampen mot ondskapens og undertrykkelsens krefter” (i Conference Report, april 2003, 83–84; eller Liahona, mai 2003, 78).

Jerry Thompson, © IRI

Alma 43:54; 44:1–2; 48:11, 22–23. Moroni var “en mann som ikke fant behag i blodsutgytelse”

Kaptein Moroni “fant [ikke] behag i blodsutgytelse” (Alma 48:11) selv om han var rettferdiggjort i å ta andre menneskers liv når han forsvarte sitt land. Han kjempet motvillig mot lamanittene i mange år (se Alma 48:22). Når han kjempet, følte han fremdeles kjærlighet for alle, også motstanderne. Opptegnelsen viser at kaptein Moroni ved flere anledninger stoppet stridighetene for å spare så mange liv som mulig (se Alma 43:54–44:1–2; 55:19). Han tok liv motvillig og med sorg over at “deres brødre [ble sendt] ut av denne verden … uforberedt på å møte sin Gud” (Alma 48:23). Kaptein Moroni var overbevist om at de som holdt sine pakter med Gud og møtte døden, ville bli “forløst av Herren, Jesus Kristus” og forlate denne “verden i glede” (Alma 46:39).

Noen lesere lurer kanskje på hvordan en mann som er så opptatt av å holde Herrens pakter, kunne være så involvert i militære anliggender. Kanskje var det av hensyn til dette at Mormon skrev at Moroni “ikke fant behag i blodsutgytelse” og ble lært “aldri å løfte sverdet unntatt mot en fiende, unntatt for å forsvare sitt liv” (Alma 48:11, 14).

Alma 45 innlegg. “Beretningen om Nephis folk”

Innlegget i kursiv før kapittelsammendraget til Alma 45 er en del av den originale opptegnelsen (du finner en mer detaljert forklaring i kommentarene til Nephis første bok: Hans regjering og tjenestegjerning på side 11). Ordene “omfatter kapittel 45 til og med 62” ble tilføyd da Mormons bok ble utgitt i kapittelformat i 1879-utgaven.

Alma 45:17–19. Alma dro av sted, og “aldri mer hørte [man] noe til ham”

Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte at ordene “tatt opp av Ånden eller begravet ved Herrens hånd” (Alma 45:19) tyder på at Alma ble forvandlet: “Moses, Elijah og Alma den yngre ble forvandlet. Når Det gamle testamente sier at Moses døde og ble begravet ved Herrens hånd i en ukjent grav, er det en feil. (5 Mos 34:5–7.) Han kan riktignok ha blitt ‘begravet ved Herrens hånd’ hvis denne formuleringen er en talemåte som betyr at han ble forvandlet. Men der hvor det står i Mormons bok at Alma ‘ble tatt opp av Ånden’, står det at ‘Skriftene sier at Herren tok Moses til seg, og vi antar at han også har tatt Alma opp til seg i Ånden’. (Alma 45:18–19.) Vi skulle huske at nephittene hadde messingplatene, og at de var de skrifter som ga dem en beretning om at Moses ble tatt opp eller forvandlet. Når det gjelder Elijah, er beretningen om at han ble ført av sted i ‘en ildvogn … i stormen opp til himmelen’, storslagent fortalt i Det gamle testamente. (2 Kongebok 2.)” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 805).

Alma 46–50. Forskjellen mellom ugudelig og rettferdig lederskap

Mormon viste tydelig den slående forskjellen mellom Amalickiah og kaptein Moroni (se Alma 48:7; 49:25–28). Amalickiah ønsket å ødelegge “den frihetsgrunnvoll Gud hadde gitt” nephittene, og kaptein Moroni ønsket å bevare den (Alma 46:10).

Ugudelige menn som Amalickiah, som higer etter makt, vil kanskje lykkes en tid sett med verdens øyne, men før eller siden bringer de ødeleggelse over seg selv og sine tilhengere. Til sammenligning inspirerer ledere som kaptein Moroni folket til rettferdige ønsker som til slutt overvinner onde planer. Følgende oversikt sammenligner Moroni og Amalickiah:

Kaptein Moroni	Amalickiah
Ble utnevnt til hærfører ved “folkets stemme” og av dommerne (Alma 46:34; se også 43:16).	Skaffet seg makt ved svindel og bedrag (se Alma 47:1–35; 48:7).
Samlet folket, motiverte dem til rettferdighet og lærte dem å være trofaste mot Gud og sine pakter (se Alma 46:12–21; 48:7).	Påvirket folket med hat og propaganda (se Alma 48:1–3).
Gledet seg over landets og folkets frihet (se Alma 48:11).	Ønsket å frata folket deres frihet (se Alma 46:10).
Elsket sine brødre og arbeidet “overmåte iherdig for sitt folks velferd og trygghet” (Alma 48:12).	“Hadde ingen respekt for sitt folks blod” og arbeidet kun til egen fordel (Alma 49:10).
En mann som fulgte rettferdige prinsipper og lærte nephittene å aldri gripe til sverdet, unntatt for å forsvare sin familie, sitt liv eller sin frihet (se Alma 48:10, 14).	En mann som lot seg styre av sine lidenskaper, og som lærte folket aggressiv erobring og å inngå eder på å ødelegge (se Alma 49:13, 26–27).
Søkte ydmykt Guds hjelp til å spare liv (se Alma 48:16).	Forbannet Gud og sverget å drepe (se Alma 49:27).
Arbeidet for å sette en stopper for strid og splid (se Alma 51:16).	Arbeidet for å skape strid og splid (se Alma 46:6, 10).

Alma 46:12–15, 36. Frihetens fane

© Clark Kelley Price

Det skal mot til for å samle andre om en rettferdig sak. President Ezra Taft Benson talte ofte om viktigheten av at kaptein Moroni hevet frihetens fane. Han understreket ofte nødvendigheten av å være en aktiv borger og bidra til å fremme frihet: “Forbedre ditt lokalsamfunn ved aktiv deltagelse og tjeneste. Husk når det gjelder ditt samfunnsansvar, at ‘det eneste som er nødvendig for at det onde skal seire, er at gode menn ikke gjør noe’ (Edmund Burke) … Gjør noe meningsfylt til forsvar for din Gud-gitte frihet” (i Conference Report, april 1988, 58; eller Lys over Norge, juli 1988, 47).

President Benson sa også:

“I den hellige boken med hellig skrift, Mormons bok, merker vi oss den store og langvarige kamp for frihet. Vi merker oss også folkets selvtilfredshet og deres stadige villighet til å oppgi sin frihet for løftene til en forsørger in spe …

… Moroni, talte, på samme måte som profetene hvis ord er nedtegnet i Mormons bok, om Amerika som et utvalgt land – frihetens land. Han førte de av folket i kamp som var villige til å kjempe for å ‘bevare sin frihet.’

Og opptegnelsen sier: ‘… at han lot frihetens fane bli heist på hvert eneste tårn som fantes i hele det land som var i nephittenes besittelse, og slik plantet Moroni frihetsbanneret blant nephittene.’ [Alma 46:36.]

Det er dette vi trenger i dag – å plante frihetens fane blant vårt folk over hele Amerika.

Selv om denne hendelsen fant sted omkring sytti år før Kristus, fortsatte striden gjennom de tusen år som dekkes av denne hellige opptegnelse, Mormons bok. Kampen for frihet er faktisk en kamp som stadig pågår – vi har den med oss i en svært virkelig betydning i dag” (i Conference Report, okt. 1962, 14–15).

Alma 46:23–27. Profetien om Josefs kjortel

© 1994 Robert Barrett

Moronis istykkerrevne kappe – frihetens fane – var en påminnelse om restene av kjortelen som hadde tilhørt Josef i Egypt. Moroni erklærte at nephittene var av Josefs ætt og bare ville bli bevart så lenge som de tjente Gud (se Alma 46:22–24). President Joseph Fielding Smith (1876–1972) kommenterte symbolikken og profetien om den bevarte del av Josefs kjortel, som blir oppfylt i vår tid:

“Vi blir fortalt at det var en profeti i ødeleggelsen av kjortelen som Josef gikk med. En del av den ble bevart, og før sin død profeterte Jakob at på samme måte som en rest av kjortelen ble bevart, skulle en levning av Josefs ætt bli bevart [se Alma 46:24].

Den levning som nå finnes blant lamanittene, skal til slutt få del i evangeliets velsignelser. De skal forenes med den levning som blir innsamlet blant nasjonene, og Herren skal velsigne dem for evig” (The Way to Perfection [1970], 121).

Alma 47:36. Splid og strid

Mormons bok advarer gjentatte ganger og sier at de som tilhører Kirken og så faller fra, forherder sitt hjerte og “glemme Herren sin Gud” (Alma 47:36).

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum minnet om at det samme problemet finnes i dag når frafalne blir kritiske til Kirken på grunn av sin egen stolthet: “Det finnes noen som forlater Kirken, enten formelt eller uformelt, men som ikke kan la den være i fred. Som regel for å behage et verdslig publikum, er de kritiske eller i det minste nedlatende mot Brødrene. De prøver ikke bare å støtte Guds ark, men også til tider å gi den et kraftig dytt! Selv om de ofte har lært de samme sanne læresetninger som de trofaste, har de likevel beveget seg i retning av frafall (se Alma 47:36). De er forherdet av stolthet (se Daniel 5:20)” (Men and Women of Christ [1991], 4).
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum beskrev konsekvensene av splid og strid:

“‘Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg [sier Herren]’ … (3 Nephi 11:29–30) …

Over hele verden har Herrens hellige … lært at splidens vei fører til virkelig fare. I Mormons bok finner vi denne advarsel:

‘… Ikke lenge etter at de brøt ut, ble de mer forherdet og ubøyelige og villere, mer ugudelige og grusomme … og henga seg til dovenskap og allslags vellyst, ja, de glemte fullstendig Herren sin Gud’ (Alma 47:36).

Hvor splittende spliden er! Små handlinger kan få så store følger. Uansett stilling eller situasjon kan ingen trygt regne seg for immun mot stridens fryktelige offer …

Strid fører til manglende enhet” (i Conference Report, april 1989, 86–88; eller Lys over Norge, juli 1989, 61).

Alma 48:1–10. Forsvar kristne prinsipper

Noen ganger må Kristi sanne tilhengere reise seg slik Moronis folk reiste seg for å forsvare “deres frihet, deres jordeiendommer, deres hustruer og deres barn og deres fred” (Alma 48:10). Moroni var fast bestemt på å hjelpe sitt folk å “bevare det som deres fiender kalte de kristnes sak” (Alma 48:10).

Med det ugudelighetens tidevann som strømmer over verden i dag, har president Gordon B. Hinckley sagt at “det finnes tider da vi må vise at vi står for det som er rett og anstendig, for frihet og sivilisasjon, på samme måte som Moroni samlet folket på sin tid for å forsvare deres hustruer, deres barn og frihetens sak (se Alma 48:10)” (i Conference Report, okt. 2001, 88; eller Liahona, jan. 2002, 83).

Alma 48:19. De “tjente folket like mye”

Hva vil det si at Helaman “tjente folket like mye”? President Howard W. Hunter (1907–95) sa at all rettskaffen tjeneste er like akseptabel for Gud, selv om ikke alle vil få fremtredende kall:

“Selv om Helaman ikke var like bemerkelsesverdig eller iøynefallende som Moroni, tjente han folket like mye, eller han gjorde like mye nytte som Moroni …

Vi kan ikke alle være som Moroni, og få våre kollegers anerkjennelse dagen lang. De fleste av oss er stillferdige, relativt ukjente mennesker som kommer og går og gjør vårt arbeid uten store fakter. Til de av dere som synes dette kan virke ensomt, skremmende eller ganske enkelt lite bemerkelsesverdig, sier jeg: Dere ‘tjener folket like mye’ som den mest spektakulære av deres medarbeidere. Dere tilhører også Guds hær.

Tenk et øyeblikk på den gjennomgripende tjeneste en mor eller far yter i det stille og anonymt i et verdig siste-dagers-hellig hjem. Tenk på lærere i Søndagsskolen, sangledere i Primær, speiderledere og besøkende lærerinner som hjelper og velsigner millioner, men hvis navn aldri vil bli offentlig anerkjent eller nevnt i nasjonens media.

Titusener av usette mennesker muliggjør våre muligheter og vår lykke hver eneste dag. Som Skriftene sier, tjener de ‘folket like mye’ som dem vi ser på avisforsidene.

Historiens og samtidens rampelys rettes så ofte mot den ene istedenfor mot de mange” (“No Less Serviceable”, Ensign, april 1992, 64).

Alma 49–50. Befestning av nephittiske byer

Moronis inspirasjon og forutseenhet når det gjaldt å befeste byene, skulle bli et vendepunkt i krigen. Tusenvis av nephitter ble spart som følge av at byene ble forberedt. Vi kan anvende denne lærdommen på oss selv ved å styrke oss med gode tanker og gjerninger for å kunne motstå ondskapens angrep eller djevelens “brennende piler” (1 Nephi 15:24; se også Helaman 5:12). Herren har lovet at hvis vi ydmykt søker ham, vil han vise oss vår svakhet og “la det svake bli til styrke” (Ether 12:27). Følgende oversikt gir oss noen eksempler på hvordan nephittenes befestninger kan anvendes på oss:

Hvordan nephittene befestet seg	Hvordan vi kan styrke oss
De svakeste festningsverkene ble styrket (se Alma 48:9).	Vi må styrke de svake punktene i vårt liv.
Nephittene forberedte seg til å møte fienden på en måte som aldri før hadde vært kjent (se Alma 49:8).	Vi må forberede oss som aldri før for å kunne motstå djevelens listige angrep.
Nephittene gjorde sine svakeste byer til festninger (se Alma 49:14).	Hvis vi kommer til Kristus, kan han gjøre det svake sterkt for oss (se Ether 12:27).
Nephittene fikk makt over sine fiender (se Alma 49:23).	Hvis vi er trofaste og stoler på Herren, vil han gi oss makt over våre fiender.
Selv om nephittene hadde vunnet noen slag, stanset de ikke sine forberedelser (Alma 50:1).	Når vi har klart å overvinne en fristelse eller prøvelse, må vi ikke bli uoppmerksomme, men fortsette å holde ut og alltid våke og be om at vi ikke må bli overvunnet (se Alma 13:28).
Nephittene bygget vakttårn slik at de kunne se fienden på lang avstand (se Alma 50:4).	Hvis vi setter vår lit til profetene, som er vår tids voktere i tårnet og kan se på lang avstand, vil vi være bedre forberedt på fremtiden.

Alma 51:13. Gripe til våpen for å forsvare sitt land

Som statsborgere er vi underlagt landets lover. Eldste Russell M. Nelson ga følgende råd angående vår plikt til å gripe til våpen for å forsvare vårt land:

“Menneskene er virkelig søsken fordi Gud virkelig er vår Fader. Ikke desto mindre er Skriftene fulle av historier om strid og kamp. De fordømmer sterkt angrepskrig, men støtter borgeres plikt til å forsvare sine familier og sin frihet [se Alma 43:45–47; 46:11–12, 19–20; 48:11–16] … Denne kirkes medlemmer vil bli utkalt til militærtjeneste i mange land. ‘Vi tror at Gud har forordnet myndigheter til menneskets gavn og at han holder menneskene ansvarlig for hvordan de forholder seg til dem, både ved å gi og håndheve lover til samfunnets gavn og trygghet’ [L&p 134:1].

Under 2. verdenskrig, da medlemmer av Kirken ble tvunget til å kjempe på begge sider, bekreftet Det første presidentskap at ‘staten har ansvar for den sivile kontroll over sine statsborgere eller innbyggere, for deres politiske velferd og for politikk innenriks og utenriks … Men Kirken som sådan, har intet ansvar for denne politikken [annet] enn for å oppfordre sine medlemmer til å vise … full lojalitet overfor sitt land’ [i James R. Clark, red., Messages of the First Presidency of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 6 bind. (1965–75), 6:155–56]” (i Conference Report, okt. 2002, 42; eller Liahona, nov. 2002, 39).

Punkter å grunne på

Hva ville du tatt med på en liste over de viktigste åndelige festningsverk du trenger for å være trygg for den fiende som ønsker å ødelegge deg?
På hvilke måter kan siste-dagers-hellige tjenestegjøre i krig på samme måte som kaptein Moroni?
Hvilken virkning kan en tapper leder ha på et land, et lokalsamfunn eller en familie?

Forslag til oppgaver

Ettersom vi ikke alle vil være like fremtredende som Moroni, beskriv den verdifulle tjeneste som ytes av mødre og fedre. Beskriv også hvor viktig en lærer i Søndagsskolen, en sangleder i Primær, en speiderleder, en besøkende lærerinne kan være, eller gjør det samme med kall du selv velger.
Skriv ned noen av de svake områdene i ditt liv, og planlegg å styrke dem mot ugudelighet.