På dette kritiske stadiet i nephittenes historie var de ugudelige flere enn de rettferdige. Deres lover ble så forvrengte at de hadde liten innflytelse til det gode. I likhet med sin oldefar Alma, frasa Nephi seg sin stilling som overdommer og viet all sin tid til Herrens verk (se Alma 4:15–20). I denne perioden med åndelig mørke var folket i ferd med å “modnes til ødeleggelse” (Helaman 5:2). Nephi og broren Lehi arbeidet flittig for å stanse ugudelighetens tidebølge, og fikk mange til å vende seg til Herren igjen.
Da folket ønsket seg en konge 62 år tidligere, sa Mosiah at landets regjering skulle være “ved folkets røst” (Mosiah 29:26), fordi det ikke var vanlig at flertallet av folket ønsket urettferdighet. En regjering ved folkets stemme ble foretrukket fremfor et monarki hvor en urettferdig konge kunne lede dem til ødeleggelse. Men i denne perioden i forkant av Frelserens komme var de nephitter “som valgte ondt … mer tallrike enn de som valgte godt” (Helaman 5:2). Denne fordervelse bekreftet sannheten i Mosiahs advarsel da han sa at dersom dette skulle skje, “da er tiden kommet da Guds straffedommer vil komme over dere, ja, da er tiden kommet da han vil hjemsøke dere med store ødeleggelser” (Mosiah 29:27). Denne advarselen ble oppfylt i form av de ødeleggelser som fant sted i forkant av Frelserens komme (se 3 Nephi 8–11).
Herren fremsatte også dette prinsippet i vår tid: “Når de ugudelige hersker, sørger folket” (L&p 98:9).
Helaman hadde en spesiell måte å overføre sin arv til sine sønner på – han oppkalte dem etter gode forfedre for å hjelpe sine sønner å huske deres rettferdige gjerninger. Følgende kommentar av eldste Carlos E. Asay (1926–99) i De syttis presidentskap hjelper oss å forstå hva dette betydde for Nephi og Lehi:
“Selv om ikke alle Adams barn har fått betydningsfulle navn, har mange fått det, og det har gjort utslag. Det gjorde utslag for Helamans sønner Nephi og Lehi … [Se Helaman 5:5–7.]
Opptegnelsen vitner om at Nephi og Lehi tok etter sine forfedre eller navnebrødre og gjorde ære på navnene som var gitt dem” (Family Pecan Trees: Planting a Legacy of Faith at Home [1992], 66–67).
President George Albert Smith (1870–1951) ga oss en moderne illustrasjon på den store innflytelse et godt navn kan ha på en person:
“En dag … mistet jeg bevisstheten om mine omgivelser og tenkte at jeg hadde gått over på den andre siden. Jeg fant meg selv stående med ryggen til en stor og vakker innsjø, vendt mot en stor skog …
Jeg begynte å utforske omgivelsene, og snart fant jeg en sti gjennom skogen som virket lite beferdet og nesten skjult av gress. Jeg fulgte stien, og etter at jeg hadde gått en stund og tilbakelagt et langt stykke gjennom skogen, så jeg en mann som kom mot meg. Jeg oppfattet ham som en storvokst mann, og jeg skyndte meg for å komme til ham, for jeg gjenkjente ham som min bestefar. På jorden veide han over 130 kilo, så dere skjønner at han var en stor mann. Jeg husker hvor glad jeg var for å se ham komme. Jeg hadde fått hans navn og hadde alltid vært stolt av det.
Da bestefar var noen skritt fra meg, stoppet han. Det var en oppfordring til at også jeg skulle stoppe. Og så – og dette vil jeg gjerne at gutter og piker og ungdom aldri skal glemme – så han svært bestemt på meg og sa:
‘Jeg vil gjerne vite hva du har gjort med mitt navn.’
Alt jeg noensinne hadde gjort, passerte for mitt indre blikk som om det var bevegelige bilder på en skjerm – alt jeg hadde gjort. Dette levende tilbakeblikket kom raskt ned til det øyeblikket der jeg da sto. Hele livet mitt hadde passert i revy. Jeg smilte og så på bestefar og sa:
‘Jeg har aldri gjort noe med ditt navn som du trenger å skamme deg over.’
Han kom bort og tok meg i armene sine, og idet han gjorde det, ble jeg igjen bevisst mine jordiske omgivelser. Puten var våt som om det var helt vann på den – våt av takknemlighetens tårer fordi jeg kunne svare ham uten skam.
Jeg har tenkt på dette mange ganger, og jeg lover dere at jeg siden den gang har anstrengt meg enda mer for å ta vare på dette navnet. Jeg vil si til guttene og pikene, de unge mennene og kvinnene, til Kirkens ungdom over hele verden: Hedre deres far og mor. Gjør ære på det navn dere bærer, for én dag vil dere få det privilegium og den plikt å rapportere til dem (og til deres himmelske Fader) hva dere har gjort med navnet deres” (“Your Good Name”, Improvement Era, mars 1947, 139).
Helaman 5:9. “Husk at det ikke finnes noen annen vei og ikke noe annet middel hvorved mennesket kan bli frelst”
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum brukte Helaman 5:9 til å forklare at utelukkende den mirakuløse forsoning gjør frelse mulig:
“Fullstendig omvendelse er absolutt nødvendig for at forsoningen skal kunne utrette sitt fulle mirakel for deg. Når du forstår forsoningen, vil du se at Gud ikke er en nidkjær Gud som gleder seg over å forfølge dem som feiler. Han er en absolutt fullkommen, barmhjertig, forståelsesfull, tålmodig og tilgivende Fader. Han er villig til å bønnfalle, gi råd, oppmuntre, løfte og styrke. Han elsker oss alle så høyt at han var villig til å la sin fullkomne, syndfrie, absolutt lydige, fullstendig rettferdige Sønn gjennomgå ubeskrivelig smerte og pine og gi seg selv som et offer for alle [se Helaman 5:9]. På grunn av denne forsoning kan vi leve i en verden hvor det finnes absolutt rettferdighet, slik at det kan være orden i verden. Men denne rettferdigheten balanseres ved den nåde som kan oppnås ved lydighet mot Jesu Kristi læresetninger.
Hvem av oss trenger ikke omvendelsens mirakel? Enten du har begått små eller store feil, er prinsippene for omvendelse de samme. Hvor lenge behandlingen skal vare og hvor vanskelig den er, står i forhold til omstendighetene. Vårt mål må være tilgivelse. Den eneste mulige vei til dette mål er omvendelse, for det er skrevet:
‘Det [finnes ikke] noen annen vei og ikke noe annet middel hvorved mennesket kan bli frelst enn gjennom Jesu Kristi sonende blod’” (i Conference Report, april 1995, 101; eller Lys over Norge, juli 1995, 76).
President Spencer W. Kimball (1895–1985) forklarte den store betydningen hukommelse har for vår åndelighet: “Når dere leter i ordboken etter det viktigste ordet, vet dere hva det er? Det kan være minnes. Dere har alle inngått pakter – dere vet hva dere skal gjøre og dere vet hvordan – vårt største behov er å huske på det. Det er derfor vi alle går på nadverdsmøtet hver sabbatsdag – for å ta nadverden og høre prestene be om at de ‘alltid minnes ham og [holder] hans bud som han har gitt dem’.Ingen skulle noensinne glemme å gå på nadverdsmøtet. Minnes er ordet. Minnes er programmet” (“Circles of Exaltation” [tale til Kirkens skoleverk, 28. juni 1968], 5).
Eldste Bruce C. Hafen i De sytti ga oss en levende illustrasjon av hvor viktig en sterk grunnvoll er for varig sikkerhet og overlevelse:
Bilde
Salt Lake tempel under oppføring
“En eller annen sa en gang at man ikke kan se forskjellen på en tråd av spindelvev og en solid kabel – ikke før man belaster dem. Vitnesbyrdet vårt er slik, og for de fleste av oss har tiden med belastning på vårt vitnesbyrd begynt. Det er kanskje ikke at en av våre nærmeste dør. Vi har kanskje ikke engang blitt bedt om å ofre noe som er veldig viktig for oss, selv om tiden for slike prøver godt kan komme til oss etter hvert. Vår nåværende belastning kommer trolig heller i form av overveldende fristelser, som viser oss at en overfladisk godtagelse av evangeliet ikke har kraft i seg til å hamle opp med mørkets krefter i sin fulle vrede. Kanskje blir vi kalt på misjon til et sted preget av sykdom og skuffelse, når vi hadde tenkt oss en misjon på et sted med ubegrensede muligheter. Eller kanskje det er for mange spørsmål som vår begrensede kunnskap ikke kan besvare, og de som hevder å vite mer enn oss, spotter oss med noe som virker som en overbevisende sikkerhet.
Når det skjer, må vårt vitnesbyrd være noe mer enn de tråder av spindelvev som godværstro gir oss. Det må være som trådene i en kabel, sterkt nok til å motstå pilene fra ham som prøver å ødelegge oss. Når vi opplever belastninger og vanskeligheter, må vi bygge på ‘vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn … så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden … og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere … [på grunn av] klippen dere er bygget på’.(Helaman 5:12.)” (The Believing Heart, 2. utg. [1990], 21–22).
President Spencer W. Kimball beskrev de stormer Satan sender over vår himmelske Faders barn i dag:
“Vi står også overfor mektige ødeleggelseskrefter som slippes løs av den onde. Bølger av synd, ugudelighet, umoral, nedverdigende levesett, tyranni, falskhet, sammensvergelse og uærlighet truer oss alle. De kommer med stor kraft og hastighet, og vil ødelegge oss om vi ikke er på vakt.
Men en advarsel er gitt oss. Vi gjør lurt i å våke og lytte og flykte fra ondskapen for vårt evige liv. Uten hjelp kan vi ikke stå imot den. Vi må flykte til høyere terreng eller klamre oss fast i det som kan hindre oss i å bli feiet bort. Det vi må klamre oss til for vår sikkerhet, er Jesu Kristi evangelium. Det er vår beskyttelse mot enhver kraft den onde kan mønstre. En inspirert profet i Mormons bok rådet sitt folk: ‘Husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn’ (Helaman 5:12)” (i Conference Report, okt. 1978, 6; eller Ensign, nov. 1978, 6).
Opptegnelsen forteller oss at Aminadab “var nephitt av fødsel, som en gang hadde tilhørt Guds kirke, men hadde gjort opprør” (Helaman 5:35). Hans reaksjoner, slik de er nedtegnet i Helaman 5:35, viser at han fremdeles hadde litt kunnskap om hva man må gjøre for å omvende seg og vende seg til Herren. Eldste F. Burton Howard i De sytti ga følgende forklaring:
“For å finne veien tilbake, må man, slik Aminadab oppdaget, omvende seg og be inntil tvil og mørke forsvinner og man igjen kan se viktige ting …
… Det er mulig å vende tilbake. Det er mulig for dem som har sluttet å be, å begynne å be igjen. Det er mulig for dem som har gått seg vill, å finne veien gjennom mørket og komme hjem.
Og når de gjør så, vil de vite, slik jeg vet, at Herren er mer opptatt av hva et menneske er, enn av hva det var, og av hvor det er, enn av hvor det har vært” (i Conference Report, okt. 1986, 99–100; eller Lys over Norge, jan. 1987, 65–66).
Nephis og Lehis misjon blant lamanittene hadde en dramatisk kraft og innflytelse. Legg merke til hva som hendte med de fleste av lamanittene etter deres vellykkede misjon:
Flertallet av lamanittene ble omvendt til evangeliet (se Helaman 5:50).
Lamanittene la fra seg sine våpen, sitt hat og sine falske tradisjoner (se Helaman 5:51).
De ga villig fra seg de landområder som tilhørte nephittene (se Helaman 5:52).
Flertallet av lamanittene ble mer rettferdige enn nephittene (se Helaman 6:1).
Lamanittene begynte å forkynne evangeliet for nephittene (se Helaman 6:4).
President Henry B. Eyring i Det første presidentskap sa at verdslighet er et hinder for inspirasjon og åndelighet: “Gud blir glemt på grunn av forfengelighet. Litt fremgang og fred, eller selv en svak bedring i situasjonen, kan få oss til å føle at vi kan klare oss selv. Vi kan fort føle at vi har kontroll over vårt liv, at forandringen til det bedre er noe vi selv står bak, ikke en Gud som kommuniserer med oss gjennom Åndens stille, lave røst. Stolthet skaper en støy i oss som gjør Åndens stille røst vanskelig å høre. Og snart, i vår forfengelighet, lytter vi ikke engang etter den. Vi kan fort komme til å tro at vi ikke trenger den” (i Conference Report, okt. 2001, 16; eller Liahona, jan. 2002, 16).
Som et vitnesbyrd mot ugudelighet og et vitnesbyrd om Kristus, omtalte Nephi en hendelse i Det gamle testamente, da Israels barn ble plaget av “brennende, flyvende slanger” (1 Nephi 17:41; 4 Mosebok 21:6–9). Opptakten til israelittenes problemer var at de talte ondt om Gud og hans profeter (se 4 Mosebok 21:5), akkurat slik de korrupte dommerne på Nephis tid gjorde. Det at Moses løftet opp en kobberslange var et forbilde på Kristi korsfestelse. Når folket så på kobberslangen, ble de helbredet.
Nephis bruk av denne beretningen lærer oss at vi skulle “se hen til Guds Sønn med tro” og leve (Helaman 8:15; se også Johannes 3:14–15). Ved Kristi sonoffer ble Satans gift motvirket for alle som ville omvende seg. Så minnet han folket om at alle profetene hadde vitnet om Kristus (se Helaman 8:16–23).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte ytterligere symbolikken med kobberslangen slik den gjenfortelles i Mormons bok:
“Guddommelig tilsiktet og alvorlig symbolikk er involvert. Uten denne nødvendige utdypningen gir ikke beretningen i Det gamle testamente om flyvende slanger oss en fylde av åndelig innsikt som kan være oss ‘til gavn og lærdom’. (1 Nephi 19:23.) Symbolikken i denne hendelsen betoner både hvor nødvendig og hvor enkel vår Herre Jesu handlemåte er. På Mose tid var det ironisk nok mange som omkom likevel. Løftet for fremtiden er som følger: ‘Og alle som så på denne slangen, skulle leve, og på samme måte vil alle som ser hen til Guds Sønn med tro og med en angrende ånd, få leve, ja, det liv som er evig.’ (Helaman 8:15. Se også 1 Nephi 17:41; Alma 37:46.)
Nå har vi med andre ord fått den bekreftede og forsterkede analogien, takket være de klare og verdifulle ting som er gitt oss i ‘disse siste opptegnelser’.
Hele episoden viser behovet for å se hen til Jesus Kristus som vår Herre, noe som på samme måte er et enkelt, men ufravikelig krav. Hvor klart og meget verdifullt i enhver tidsalder!” (Plain and Precious Things [1983], 22).
Da de så Nephis kunnskap om hemmelige og skjulte ting, var det noen som ønsket å utrope ham til Gud. Dette er forståelig med tanke på den universelle forståelse av noen av Guds egenskaper. Eldste Neal A. Maxwell sa at allvitenhet er en av Guds egenskaper:
“I en åpenbaring til John Whitmer talte Herren om det som var i førstnevntes hjerte, noe bare Herren og John Whitmer kjente til. Dette viser at Gud var allvitende når det gjaldt behovene hans. (L&p 15:3.)
Paulus sa til de hellige i Korint: ‘Og et annet sted: Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme.’ (1 Korinterbrev 3:20.) I tiden før flommen så Gud ikke bare den ugudelighet som fantes blant menneskene på jorden, men han så også ‘alle tanker og hensikter’ i menneskenes hjerter. (1 Mosebok 6:5.) Han kjenner ‘de tanker som stiger opp i deres ånd’. (Esekiel 11:5.) Jesus selv sa: ‘For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.’ (Matteus 6:8.) Som Nephi sa: ‘For han vet alle ting, og det er ikke noe som han ikke vet.’ (2 Nephi 9:20.)
Med andre ord er allvitenhet en av den levende Guds egenskaper. Vi leser i Helaman 9:41: ‘For hvis han ikke var en gud, kunne han ikke vite disse ting.’ ‘Og nå se, du har mottatt et vitnesbyrd, for hvis jeg har fortalt deg noe som intet menneske vet, har du da ikke mottatt et vitnesbyrd?’ (L&p 6:24.)” (Things As They Really Are [1978], 22).
Punkter å grunne på
Helaman brukte deres første forfedre, Lehi og Nephi, som eksempler for å styrke sine sønner Nephi og Lehi. Hvem i din familie har hatt god innflytelse på deg? Hva var det ved vedkommende som gjorde inntrykk på deg?
Hvilket inntrykk har du gitt andre av ditt familienavn ved det liv du har levd så langt?
Hvilke grunnvoller bygger du ditt liv på? Trenger du å gjøre noen justeringer? Hvilken grunnvoll er viktigst for deg?
Hvilke hindre for åndelighet som fantes på Nephis tid, ligner på de hindrene du står overfor i dag?
Gransk din slektshistorie for å finne ut hvem den første generasjon konvertitter i din familie var. Snakk med familiemedlemmer og samle deres historier om tro og omvendelse til bruk i din egen personlige historie.
Ha en samtale med en venn eller et familiemedlem om hvordan du kan bli bedre til å holde budene, etterleve evangeliets prinsipper og holde deg nær din himmelske Fader i en verden som blir stadig mer fylt av ugudelighet.