Vi kjenner alle noen som er døde. Heldigvis gir kunnskap om vår himmelske Faders plan oss fred selv i dyp sorg. Profeten Jakob i Mormons bok underviste om forsoningens store velsignelser ved å beskrive hva som ville skje med vår kropp og vår ånd dersom ingen forsoning hadde funnet sted. Jakob vitnet om Guds storhet, som beredte en vei for vår frelse. Han beskrev hvordan Frelseren kjærlig trøster, ber for og forløser Israel. Ved å godta og følge Herrens bud, setter vi oss selv i den stilling at vi kan motta hans lovede velsignelser. Overvei forsoningens virkning og velsignelser i ditt eget liv.
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte at Kristus og hans forsoning skulle være hovedkilden til vår glede:
“Jakob vitnet om at ‘den mektige Gud’ alltid vil utfri ‘sitt paktsfolk’, og at den mektige Gud, som han selv sa, er Herren Jesus Kristus, vår ‘Frelser … Forløser, Jakobs Mektige’.
Jakob reflekterte over slike læresetninger – spesielt de som fantes i Jesajas skrifter – slik at hans daværende publikum og fremtidige lesere ‘[kunne] kjenne til de Herrens pakter som han har inngått med hele Israels hus’, og dermed fikk foreldre i enhver generasjon grunn til å ‘fryde seg’ og ‘løfte [sine] hoder for evig på grunn av de velsignelser som den Herre Gud skal gi til deres barn.ʼ
Sentralt i denne pakt og grunnen til en slik glede, er det sonoffer som ble utført av den ‘Veldige Gud’ som er verdens Frelser og Forløser” (Christ and the New Covenant [1997], 66–67).
2 Nephi 9:5–6. Forsoningen står sentralt i den barmhjertige plan
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum erklærte for verden hvilken sentral rolle Frelseren og hans innflytelse på alle mennesker spiller:
“[Vi bærer] vårt vitnesbyrd om realiteten av hans uforlignelige liv og den uendelige kraft i hans store sonoffer. Ingen annen har hatt så dyptgripende innflytelse på alle som har levd og kommer til å leve på jorden.
Han var Det gamle testamentes store Jehova og Det nye testamentes Messias …
Han innstiftet nadverden som en påminnelse om sitt store sonoffer. Han ble arrestert og fordømt på falske anklager, erklært skyldig for å tilfredsstille en mobb og dømt til døden på Golgatas kors. Han ga sitt liv for å sone for hele menneskehetens synder. Hans offer var en stor stedfortredende gave til beste for alle som noen gang vil ha levd på jorden.
Vi vitner høytidelig om at hans liv, som er sentralt i hele menneskehetens historie, hverken begynte i Betlehem eller ble avsluttet på Golgata. Han var Faderens førstefødte, den enbårne Sønn i kjødet, verdens Forløser” (“Den levende Kristus – apostlenes vitnesbyrd”, Liahona, april 2000, 2–3).
President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap forklarte viktigheten av at vi forstår forsoningens kraft:
“Vår frelse er betinget av at vi tror på og aksepterer forsoningen. Å akseptere den krever at vi stadig anstrenger oss for å forstå den bedre. Forsoningen fremmer vår jordiske læringskurs ved å gjøre det mulig for vår natur å bli fullkommen …
… All utvidet forståelse av hans sonoffer trekker oss nærmere ham. Bokstavelig betyr forsoningen å være ‘ett’ med ham. Forsoningens natur og dens virkning er så uendelig, så ufattelig og så dyptgripende at den ligger utenfor det jordiske menneskes kunnskap og fatteevne …
Vi lengter etter forsoningens største velsignelse – å bli ett med Ham, å være i hans guddommelige nærhet, å bli kalt individuelt ved navn når han ønsker oss varmt velkommen hjem med et strålende smil og strekker armene ut for å omfavne oss i sin uendelige kjærlighet. Hvor herlig vil ikke dette bli hvis vi kan føle oss verdige nok til å være i hans nærhet! Den betingelsesløse gave som hans store forsoning er for hver av oss, er den eneste mulighet for oss til å bli så opphøyet at vi kan stå foran ham og se ham ansikt til ansikt. Forsoningens overveldende budskap er den fullkomne kjærlighet Frelseren har til oss alle. Det er en kjærlighet full av barmhjertighet, tålmodighet, nåde, rettferdighet, langmodighet og fremfor alt tilgivelse” (i Conference Report, okt. 2001, 19, 22; eller Liahona, jan. 2002, 19, ).
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum forklarte at forsoningen er uendelig på flere måter:
“Hans forsoning er uendelig – uten ende. Den var også uendelig i den forstand at alle mennesker ville bli frelst fra en død som alltid ville ha vedvart. Den var uendelig når det gjelder hans enorme lidelse. Den var uendelig i tid og gjorde slutt på det foregående mønster med ofring av dyr. Den var uendelig i omfang – den skulle utføres en gang for alle. Og forsoningens barmhjertighet strekker seg ikke bare til et uendelig antall mennesker, men også til et uendelig antall verdener som ble skapt av ham. Den var uendelig utover en hvilken som helst menneskelig målestokk eller menneskelig forståelse.
Jesus var den eneste som kunne tilveiebringe en slik uendelig forsoning fordi han var født av en dødelig mor og en udødelig Fader. På grunn av denne enestående fødselsrett var Jesus et uendelig vesen” (i Conference Report, okt. 1996, 46; eller Lys over Norge, jan. 1997, 32).
2 Nephi 9:10. “O, hvor stor er ikke Guds hellighet!”
President Gordon B. Hinckley (1910–2008) uttrykte takknemlighet for Frelserens rolle i å utføre forsoningen: “Takk Gud for hans evige plans storslagne under. Takk og pris hans elskede Sønn, som med ubeskrivelig lidelse ga sitt liv på Golgatas kors for å betale prisen for jordisk synd. Det var han som ved sitt sonoffer, brøt dødens bånd og med guddommelig makt steg seirende opp fra graven. Han er vår Forløser, hele menneskehetens Forløser. Han er verdens Frelser. Han er Guds Sønn og opphav til vår frelse” (in Conference Report, april 1985, 69; eller Ensign, mai 1985, 51).
2 Nephi 9:15–16. “De som er urene, [skal] fremdeles være urene”
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum talte om den endelige dom og den renhet vi må oppnå:
“Mange vers i Bibelen og nyere hellig skrift taler om en endelig dom, hvor alle vil bli belønnet etter sine gjerninger eller sine hjerters ønsker. Men andre skriftsteder bygger videre på dette ved å vise til at vi blir dømt etter den tilstand vi har nådd.
Profeten Nephi beskriver den endelige dom med ord som uttrykker hva vi har blitt: ‘Og hvis deres gjerninger har vært urene, må de nødvendigvis selv også være urene, og hvis de selv er urene, kan de på ingen måte bo i Guds rike’ (1 Nephi 15:33; uthevelse tilføyd). Moroni erklærer: ‘Den som er uren, [skal] fremdeles … være uren og den som er rettferdig, [skal fremdeles] være rettferdig’ (Mormon 9:14; uthevelse tilføyd; se også Johannes’ åpenbaring 22:11–12; 2 Nephi 9:16; Alma 41:13; L&p 88:35). Det samme ville gjelde ‘selvisk’ eller ‘ulydig’ eller enhver annen personlig egenskap som ikke er i overensstemmelse med Guds krav. Alma omtaler de ugudeliges ‘tilstand’ ved den endelige dom og forklarer at hvis vi blir fordømt av våre ord, våre gjerninger og våre tanker ‘[skal vi] ikke finnes skyldfrie … og i denne fryktelige tilstand skal vi ikke våge å se opp til vår Gud’ (Alma 12:14)” (i Conference Report, okt. 2000, 41; eller Liahona, jan. 2001, 40).
President Gordon B. Hinckley brukte pornografi som eksempel for å forklare det samme prinsippet da han sa: “La enhver som er grepet av denne lasten, gå ned på sine knær i sitt lønnkammer og trygle Herren om å hjelpe dem å komme fri fra dette onde uhyret. Ellers vil denne stygge skampletten fortsette gjennom livet og til og med inn i evigheten. Jakob, Nephis bror, forkynte: ‘Og det skal skje at når alle mennesker har gått over fra denne første død til liv, ettersom de er blitt udødelige … skal de som er rettferdige, fremdeles være rettferdige, og de som er urene … fremdeles være urene’ (2 Nephi 9:15–16)” (i Conference Report, okt. 2004, 66; eller Liahona, nov. 2004, 62).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum minnet om én betydning av ordet kors: “Hva er ‘verdens mange kors’? Vi kan ikke være sikre, men bildet er at vi bærer et kors pålagt oss av verden, slik Jesus gjorde. Kanskje er det forfølgere og uhjelpsomme tilskuere, der et medlem av Kirken skiller seg ut. Likevel viker han ikke tilbake når han blir anklaget og spottet av dem som vil gjøre ham til skamme, for han har ingenting å skamme seg over” (Wherefore, Ye Must Press Forward [1977], 110).
Lectures on Faith forklarer hvorfor Guds allvitenhet er nødvendig: “Uten kunnskap om alle ting, ville ikke Gud kunne frelse noen del av sine skapninger, for det er den kunnskap han har om alle ting, fra begynnelsen til enden, som gjør det mulig for ham å gi denne forståelse til sine skapninger så de kan få del i evig liv. Og hvis ikke den tanke at Gud hadde all kunnskap hadde vært i menneskenes forstand, ville det vært umulig for dem å utøve tro på ham” ([1985], 51–52).
Eldste Neal A. Maxwell forklarte at Gud må vite alt for å kunne utføre sin gjerning, nemlig å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv:
“De som prøver å innskrenke Guds allvitenhet, forstår ikke at han ikke har noe som helst behov for å unngå kjedsommelighet ved å lære nye ting. Ettersom Guds kjærlighet også er fullkommen, finner han guddommelig glede i det ‘evige kretsløp’ som for oss virker som ren rutine og gjentagelse. Gud får imidlertid sin store og vedvarende glede og herlighet ved å øke og fremme sine skaperverk, og ikke av nye intellektuelle erfaringer.
Det er derfor en enorm forskjell på en allvitende Gud og den feilaktige oppfatning at Gud er på et slags postdoktorstipendiat og fremdeles søker etter ytterligere nøkkelsannheter og avgjørende data. Hvis dette var tilfelle, kunne Gud når som helst ha oppdaget en ny sannhet som ikke tidligere var kjent for ham, og omstrukturere, redusere eller underminere visse sannheter som tidligere var kjent av ham. Profeti ville bare ha vært en spådom. Forutsetningene for planlegging av vår forløsning ville måtte revurderes. Heldigvis for oss er imidlertid hans frelsesplan alltid underveis – ikke konstant til revurdering …
I en svært reell forstand er alt vi behøver å vite, det at Gud vet alt!” (All These Things Shall Give Thee Experience [1979], 14–15, 21).
President Brigham Young (1801–77) talte om omfanget av Frelserens anstrengelser for å frelse menneskeheten: “Dette er frelsesplanen. Jesus vil aldri stanse sitt verk før alle er bragt opp og har kommet til et rike i hans Faders hus, der det er mange riker og herligheter som passer til gjerningene og trofastheten til alle mennesker som har levd på jorden. Noen vil følge den celestiale lov og motta av dens herlighet, noen vil følge den terrestriale lov og noen den telestiale” (Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe [1954], 56).
Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum forklarte hvilken rolle kunnskap spiller for vår ansvarlighet: “I henhold til den tekniske definisjon av synd består den i å bryte en lov, og i denne strenge forstand kan man begå synd av vanvare eller i uvitenhet. Det er imidlertid klart, på bakgrunn av Skriftenes lærdom om menneskenes ansvarlighet og Guds ufeilbarlige rettferdighet, at både menneskets overtredelser og dets rettferdige handlinger vil bli bedømt ut fra dets evne til å forstå og adlyde loven. For den som aldri har blitt kjent med en høyere lov, gjelder ikke denne lovens krav fullt ut. Synder som er begått uten kunnskap – med andre ord lover som er brutt i uvitenhet – omfattes av forsoningen som ble tilveiebragt ved Frelserens offer, og slike syndere står ikke fordømt, men skal få mulighet til å lære og å godta eller forkaste evangeliets prinsipper” (Articles of Faith, 12. utg. [1924], 58).
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, klargjorde hvilken stilling de er i som ikke har kunnskap om Guds lover:
“Planen tar hensyn til dem som lever i jordelivet uten kunnskap om den. ‘Hvor ingen lov er gitt, er det ingen straff, og hvor ingen straff er, er det ingen fordømmelse … På grunn av forsoningen [er de] befridd ved hans kraft’ (2 Nephi 9:25).
Uten det hellige forløsningsarbeid for de døde ville planen ha vært ufullstendig og urettferdig” (“The Play and the Plan” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 7. mai 1995], 4, www.ldsces.org).
Eldste Jeffrey R. Holland beskrev noen av dem som ikke har evangeliets lov: “Innen forsoningens store rekkevidde gis det rikelig med muligheter for dem som dør uten kunnskap om evangeliet eller uten mulighet til å ta imot det, herunder barn under ansvarsalderen, psykisk utviklingshemmede, de som aldri kom i kontakt med evangeliet, og så videre” (Christ and the New Covenant, 215).
President Gordon B. Hinckley beskrev den svakhet som ligger i å stole på intellekt fremfor tro:
“Intellektet er ikke den eneste kilde til kunnskap. Et løfte er gitt under inspirasjon fra Den allmektige, fremsatt i disse vakre ord: ‘Gud skal ved sin Hellige Ånd – ja, ved Den Hellige Ånds usigelige gave – gi dere kunnskap’ (L&p 121:26).
Humanister som kritiserer oss, de såkalte intellektuelle som snakker nedsettende om oss, uttaler seg bare i uvitenhet om denne tilkjennegivelse. De har ikke hørt Åndens røst. De har ikke hørt den fordi de ikke har søkt den og forberedt seg til å bli verdige til den. Ettersom de antar at kunnskap bare kommer ved resonnering og tankegang, benekter de det som kommer ved Den hellige ånds kraft …
La dere ikke fange av verdens sofisteri, som for det meste er negativt og sjeldent eller aldri bærer god frukt. Bli ikke forledet av de smarte menneskene, hvis selvutnevnte misjon det er å fornedre det som er hellig, fremheve menneskelig svakhet og undergrave tro, fremfor å inspirere til styrke” (“Be Not Afraid, Only Believe” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 9. sept. 2001], 4, www.ldsces.org).
President Gordon B. Hinckley beskrev det gode som kommer av å lære alt vi kan: “Dere har store utfordringer i vente. Dere går ut i en verden med stor konkurranse. Dere må få all den utdannelse dere kan. Herren har undervist oss om betydningen av utdannelse. Den vil kvalifisere dere for større muligheter. Den vil utruste dere til å gjøre noe verdifullt i en verden av store muligheter som ligger foran dere. Hvis dere kan ta høyere utdannelse og ønsker det, så gjør det. Hvis dere ikke har noe ønske om høyere studier, så gå på en yrkes- eller handelsrettet skole for å utvikle deres ferdigheter og anlegg” (i Conference Report, april 1997, 70; eller Lys over Norge, juli 1997, 47).
Andre Nephi 9:34, og flere andre skriftsteder, handler om hvilken alvorlig synd det er å lyve (se Ordspråkene 6:16–19; L&p 63:17–18; 76:98, 103). President James E. Faust (1920–2007) forklarte betydningen av å si sannheten:
Vi må alle være klar over hva det vil si å være ærlig. Ærlighet er noe mer enn å la være å lyve. Det er å si sannheten, tale sannhet, etterleve sannheten og elske sannheten …
… Ærlighet er et moralsk kompass som skal lede oss i livet …
Ærlighet er et prinsipp, og vi har vår moralske handlefrihet til å avgjøre hvordan vi vil anvende dette prinsippet. Vi har frihet til å velge, men til syvende og sist er vi ansvarlige for hvert valg vi tar. Vi kan narre andre, men det er en vi aldri kan narre. I Mormons bok lærer vi at: ‘Portens vokter er Israels Hellige, og han holder ingen tjener der. Og det finnes ingen annen vei enn gjennom porten, for han kan ikke bedras, for Gud Herren er hans navn’ [2 Nephi 9:41].
Det er forskjellige grader av å fortelle sannheten. Når vi forteller små hvite løgner, blir vi gradvis fargeblinde. Det er bedre å ikke si noe enn å villede. I hvilken grad enhver av oss forteller hele sannheten og intet annet enn sannheten, avhenger av vår samvittighet …
… Som president Gordon B. Hinckley har sagt: ‘La det undervises i den sannhet ved eksempel og forbilde – at å stjele er av det onde, at det er galt å jukse, at løgn er en skjensel for enhver som gir etter for den” (i Conference Report, okt. 1996, 57–61; eller Lys over Norge, jan. 1997, 39).
President James E. Faust forklarte verdien av å vite at vi en dag vil stå foran Frelseren for å redegjøre for vårt liv: “Jeg minnes en undersøkelse som ble foretatt for noen år siden for å finne ut hva som får de unge til å holde seg på den rette og smale vei. Det var naturligvis mye som øvet stor innflytelse. Alt var viktig. Dette omfattet innflytelse fra foreldre, prestedømsveiledere, Unge kvinners veiledere, speiderledere og jevnaldrende. Men jeg ble overrasket over å oppdage noe av spesiell betydning i denne undersøkelsen. Det var troen på at vi alle en dag skal stå til regnskap overfor Herren for våre handlinger. Mange trodde at ‘portens vokter er Israels Hellige, og han holder ingen tjener der. Og det finnes ingen annen vei enn gjennom porten, for han kan ikke bedras, for Gud Herren er hans navn’ [2 Nephi 9:41]. De som hadde et evig perspektiv, hadde en ekstra åndelig styrke og besluttsomhet. Å føle at vi er personlig ansvarlig overfor Frelseren for våre handlinger og vårt forvalterskap og for å handle deretter, gir en sterk åndelig beskyttelse” (“Hvem mener du at du er?” Liahona, juni 2001, 2).
Eldste Neal A. Maxwell beskrev en betryggende side ved det prinsipp at Jesus selv og ingen annen vil være den endelige dommer: “I 2 Nephi 9:41 taler Jakob om den snevre og smale sti, og minner oss om at ‘portens vokter er Israels Hellige’ og at Jesus ‘holder ingen tjener der’. Vekten ligger med rette på det faktum at Jesus ‘kan ikke bedras’. Det er en annen side ved dette som er verdt å merke seg. For å ivareta den guddommelige rettferdighets formål vil ikke den endelige dom bli delegert til andre, for guddommelig barmhjertighet kan best anvendes av ham som kjenner til de ting som bare han kan kjenne til – de stille øyeblikk hvor noen i hans flokk har utvist mot, den ubemerkede kristne tjeneste, de uuttalte tanker som ikke kan ‘anerkjennes’ på noe annet vis enn ved en fullkommen dom” (For the Power Is in Them … [1970], 37).
Eldste Maxwell forklarte videre: “Den selvutnevnte portvakt er Jesus Kristus, som venter på oss med en inderlig og guddommelig lengsel etter å ønske oss velkommen like mye som å godkjenne oss. Derfor ‘holder [han] ingen tjener der’.(2 Nephi 9:41.) Hvis vi anerkjenner ham nå, vil han kjærlig anerkjenne og gladelig ta imot oss da!” (Notwithstanding My Weakness [1981], 124).
Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte hva det vil si å “[kjøpe] … uten penger”: “Frelse er tilgjengelig for alle mennesker, ikke bare noen utvalgte få. Evig liv er ikke forbeholdt apostler og profeter, de hellige på Enoks tid eller martyrene i den kristne evangelieutdeling. ‘Hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.’(3. trosartikkel.) Gud gjør ikke forskjell på folk. ‘Han innbyr dem alle til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne. Og han husker hedningene, og alle er like for Gud, både jøde og hedning.’(2 Ne 26:33.) Den evige Guds evige oppfordring er: ‘Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling’ (Jesaja 55:1), for ‘frelsen gis vederlagsfritt’(2 Ne 2:4.)” (Doctrinal New Testament Commentary, 3 bind. [1971–73], 3:416–17).
2 Nephi 10:6–8. Israels adspredelse er først og fremst åndelig
Jakob gjorde det klart at ugudelighet førte til at jødene ble adspredt (se 2 Nephi 10:6). Han la også vekt på innsamlingens rekkefølge. Jødene, sa han, vil bli innsamlet “når den dag kommer at de tror på [Kristus]” (vers 7; uthevelse tilføyd).
Eldste Bruce R. McConkie forklarte hvorfor adspredelsen og innsamlingen av alle Israels stammer først er åndelig og dernest fysisk:
“Hvorfor ble Israel adspredt? Svaret er klart og tydelig, om det finnes det ingen tvil. Våre israelittiske forfedre ble adspredt fordi de forkastet evangeliet, vanhelliget prestedømmet, forsaket Kirken og forlot riket. De ble adspredt fordi de vendte seg bort fra Herren, tilba falske guder og vandret på alle de hedenske nasjoners veier. De ble adspredt fordi de forsaket pakten med Abraham, trampet de hellige ordinanser under sine føtter og forkastet Herren Jehova, som er vår Herre Jesus, som alle deres profeter vitnet om. Israel ble adspredt på grunn av frafall …
Hva innebærer så Israels innsamling? Israels innsamling innebærer å tro på, godta og leve i overensstemmelse med alt Herren en gang tilbød sitt utvalgte folk i oldtiden. Den innebærer å ha tro på den Herre Jesus Kristus, omvende seg, bli døpt og motta Den hellige ånds gave og å holde Guds bud. Den innebærer å tro på evangeliet, slutte seg til Kirken og komme inn i riket … Og den kan også innebære å samles på et spesielt sted eller i et spesielt land som er utpekt for religionsutøvelse” (A New Witness for the Articles of Faith [1985], 515).
Eldste Russell M. Nelson understreket viktigheten av læren om innsamlingen: “Læren om innsamlingen er en av de viktige læresetningene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Herren har erklært: ‘Jeg gir dere et tegn … når jeg skal samle mitt folk, O Israels hus, fra deres lange adspredelse og igjen opprette mitt Sion iblant dem’ [3 Nephi 21:1]. Mormons boks fremkomst er et tegn til hele verden på at Herren har begynt å samle Israel og oppfylle pakter han inngikk med Abraham, Isak og Jakob [se 1 Mosebok 12:2–3; 26:3–4; 35:11–12]. Vi ikke bare forkynner denne lære, vi deltar også i den. Vi gjør det når vi hjelper til med å samle Herrens utvalgte på begge sider av sløret” (i Conference Report, okt. 2006, 84; eller Liahona, nov. 2006, 80).
Eldste Bruce R. McConkie forklarte hvor de hellige skal samles:
“De åpenbarte ord taler om … forsamlinger av Herrens paktsfolk i alle nasjoner, som taler alle tungemål og blant hvert folkeslag når Herren kommer igjen …
Innsamlingsstedet for de mexicanske hellige er Mexico, innsamlingsstedet for de hellige fra Guatemala er Guatemala, innsamlingsstedet for de brasilianske hellige er Brasil, og slik kan man fortsette på kryss og tvers over hele jorden … Enhver nasjon er samlingsstedet for dens eget folk” (i Conference Report, Mexico and Central America Area Conference 1972, 45).
Jakob fortalte at Gud ledet fra tid til annen forskjellige medlemmer av Israels hus til andre områder av verden og omtalte dem som “brødre” (se 2 Nephi 10:20–21). De var brødre både av avstamming og i troen. Herren har en hensikt med alle disse forgreningene og vet hvor hver gruppe befinner seg. Mormons bok omtaler minst tre slike kolonier: Lehis gruppe, jaredittene (som er omtalt i Ethers bok) og mulekittene (se Mosiah 25:2; Helaman 6:10; 8:21). Det finnes utvilsomt andre som vi ikke kjenner til, som de tapte stammer fra det gamle kongeriket i det nordlige Israel, og muligens andre grupper som ble ført andre steder (se Jakobs bok 5:20–25).
Punkter å grunne på
Hvordan kan du bidra til innsamlingen av Herrens folk?
Hvorfor er det viktig å være bevisst på at Jesu Kristi sonoffer gjelder deg som enkeltperson? Hva kan du gjøre for å få en dypere forståelse av Herrens forsoning?
Hvordan kan du vite om du lever til behag for Herren?
Hvorfor tror du forsoningen måtte være uendelig?
Forslag til oppgaver
Les og tenk gjennom 2 Nephi 9:4–7, og overvei hvordan forsoningen befrir oss fra både fysisk og åndelig død.
I 2 Nephi 10 finner vi en beskrivelse av en nasjon med store løfter som skal oppreises i de siste dager. Finn beskrivelser av denne nasjonen som er nevnt i kapittel 10.
Forklar hva som må skje før den endelige forløsning av Israels hus finner sted som beskrevet i 2 Nephi 10.