Kapittel 21
Mosiah 18–24
Innledning
De som fulgte Alma ut i ødemarken, ydmyket seg ved å tro på Guds ord, omvende seg og motta dåpens pakt. Likevel havnet de i fangenskap hos lamanittene en periode. I den samme perioden fortsatte Limhis folk å leve under lamanittisk herredømme. Til slutt ydmyket de seg, etter at de hadde mislyktes med å frigjøre seg ved sin egen styrke, og ble så utfridd av Gud. Både Almas og Limhis folk gjennomgikk trelldom og undertrykkelse, og begge gruppene opplevde velsignelsen av å bli satt fri ved Herrens hånd. Merk deg hvordan Herren utfrir oss fra jordelivets vanskeligheter ved å styrke oss og hjelpe oss i våre vanskeligheter. Ved å sammenligne disse samfunnenes omstendigheter, kan vi lære prinsipper som vil hjelpe oss å takle våre utfordringer.
Kommentarer
Mosiah 18:8. Vi blir Herrens folk ved dåp
-
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum oppsummerte de opplevelser som blir dem til del som tar imot dåpen:
“Alma begynte å døpe alle som ønsket å slutte en pakt med Kristus. Han ba dem ‘tjene [Gud] og holde hans bud, så han [kunne] utøse sin Ånd’ over dem i enda rikere grad. Disse nye disiplene skulle også vise sin tro ved å:
Komme inn i Guds hjord.
Bli kalt hans folk.
Bære hverandres byrder.
Sørge med dem som sørger.
Trøste dem som trenger trøst.
Stå som vitner for Gud til alle tider og i alle ting, og på alle steder.
Slutte en pakt om å tjene Gud og holde hans bud.
Denne Almas erklæring ved Mormons vann er fremdeles den mest komplette uttalelse i Skriftene når det gjelder hva den nydøpte forplikter seg til å gjøre og være” (Christ and the New Covenant [1997], 106).
Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum beskrev velsignelsene ved å motta dåpens pakt: “Gjennom hele mitt liv har jeg lagt merke til at når noen virkelig forstår hvilke velsignelser og hvilken kraft som følger deres dåpspakt, enten som nye konvertitter eller erfarne medlemmer av Kirken, opplever de stor glede i livet, og de utfører sine plikter i riket med smittende entusiasme” (“Alma the Elder: A Role Model for Today”, i Heroes from the Book of Mormon [1995], 84).
Mosiah 18:9. “Stå som Guds vitner til alle tider”
-
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum uttalte at våre dåpspakter fordrer rettskaffenhet uansett hvor vanskelige omstendighetene er: “Når vi i dåpens vann inngår en pakt om å ‘stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder’, snakker vi ikke bare om faste- og vitnesbyrdsmøter. Det er kanskje ikke alltid lett, beleilig eller sosialt akseptabelt å stå frem for sannhet og rettferdighet, men det er alltid det rette å gjøre – alltid” (i Conference Report, okt. 1997, 51; eller Lys over Norge, jan. 1997, 39).
Mosiah 18:10. “Dere har inngått en pakt med ham”
-
Søster Bonnie D. Parkin forklarte, som Hjelpeforeningens generalpresident, hvordan vår himmelske Fader underviser oss når vi inngår og holder pakter: “Pakter – eller bindende løfter mellom oss og vår himmelske Fader – er avgjørende for vår evige fremgang. Trinn for trinn lærer han oss å bli ham lik ved å engasjere oss i sitt verk. Ved dåpen lover vi å elske ham av hele vår sjel og elske våre søstre og brødre som oss selv. I templet inngår vi ytterligere pakter om å være lydig, uselvisk, trofast, hederlig og nestekjærlig. Vi inngår en pakt om å ofre og å innvie alt vi har. Formet ved prestedømsmyndighet har pakter som vi holder, fortsatt å velsigne oss til overmål. Hvor ofte tenker du over at dine pakter strekker seg utover jordelivet og knytter deg til det guddommelige? Å inngå pakter er uttrykk for et villig hjerte, å holde pakter er uttrykk for et trofast hjerte” (“I hjertets hellighet”, Liahona, nov. 2002, 103).
Mosiah 18:10. Å ha hans Ånd
-
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum sa at når vi har Den hellige ånd hos oss, blir vår adferd påvirket og vårt vitnesbyrd styrket:
“Den hellige ånd gir oss styrke og mot til å leve i henhold til Guds rike og er kilden til vårt vitnesbyrd om Faderen og Sønnen …
Når vi velger å være i hans rike, adskiller – ikke isolerer – vi oss fra verden. Vår påkledning vil være sømmelig, våre tanker rene, vårt språk rent. Filmene og fjernsynsprogrammene vi ser, musikken vi lytter til, bøkene, tidsskriftene og avisene vi leser, vil være oppløftende. Vi vil velge venner som gir oss støtte på veien mot vårt evige mål, og vi vil behandle andre med vennlighet. Vi vil sky lastene umoral, gambling, tobakk, alkohol og narkotika. Våre søndagsaktiviteter vil gjenspeile Guds bud om å komme sabbatsdagen i hu og holde den hellig. Vi vil følge Jesu Kristi eksempel når det gjelder vår måte å behandle andre på. Vi vil leve verdig til å komme inn i Herrens hus” (i Conference Report, okt. 2000, 6–7; eller Liahona, jan. 2001, 6).
Mosiah 18:12–18. Alma hadde prestedømmet
-
President Joseph Fielding Smith (1876–1972) forklarte at Alma hadde myndighet til å døpe:
“Vi kan trekke den slutning at Alma hadde prestedømmet før han, sammen med andre, måtte flykte for kong Noah. Enten det forholder seg slik eller ikke spiller ingen rolle, for i Mosiahs bok blir det klart uttalt at han hadde myndighet [se Mosiah 18:13].
Hvis han hadde myndighet til å døpe, er det bevis på at han var blitt døpt. Da Alma døpte seg selv sammen med Helam, var det derfor ikke tilfelle at Alma døpte seg selv, det var bare et tegn til Herren på hans ydmykhet og fullstendige omvendelse” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 3:203).
Mosiah 18:21. “Hjerter … knyttet sammen i enighet og i kjærlighet”
-
I nyere åpenbaring har Herren sagt: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine” (L&p 38:27). President Henry B. Eyring i Det første presidentskap kommenterte den splid som er fremherskende i vår falne verden, og hvordan det skaper enhet å holde budene:
“Med fallet ble det klart at det ikke ville bli lett å leve i enhet …
… Vi trenger et håp om at vi kan oppleve enhet i dette liv og kvalifisere oss til å beholde den for evig i den kommende verden …
Hvis vi skal ha enhet, finnes det bud vi må holde som angår våre følelser. Vi må tilgi og ikke bære nag mot mennesker som har krenket oss” (i Conference Report, april 1998, 85–86, 88; eller Lys over Norge, juli 1998, 67).
-
Enhet og kjærlighet kom som følge av at Almas folk igjen bestemte seg for å etterleve Guds bud. Mens han virket i De sytti, beskrev eldste C. Max Caldwell denne økte kjærlighet som en tilstand som må utvikles:
“Jesu kjærlighet var uadskillelig forbundet med og et resultat av hans liv med å tjene, ofre og gi på vegne av andre. Vi kan ikke utvikle Kristus-lignende kjærlighet uten at vi praktiserer den prosess som Mesteren har foreskrevet …
Kjærlighet er ikke bare en forskrift eller et prinsipp, heller ikke er det bare et ord som beskriver handlinger eller holdninger. Nei, det er en indre tilstand som må utvikles og erfares for å kunne forstås. Vi er i besittelse av kjærlighet når den er en del av vår natur. Mennesker som har kjærlighet, elsker Frelseren, har mottatt av hans kjærlighet og elsker andre slik som han gjør” (i Conference Report, okt. 1992, 40; eller Lys over Norge, jan. 1993, 29).
Mosiah 18:23. “Huske sabbatsdagen og holde den hellig”
-
“Ettersom sabbaten er en hellig dag, skulle den benyttes til verdige og hellige aktiviteter … Hvis vi bare går og slenger og ikke gjør noe på sabbaten, holder vi ikke dagen hellig” (Tro mot pakten: En oppslagsbok i evangeliet [2004], 134).
Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum talte om at sabbaten er en spesiell tid for familier å være sammen, og foreslo 10 aktiviteter av de mange som er sabbaten verdige: “Det er da vi skal gå til våre regulære møter sammen og studere Frelserens og profetenes liv og læresetninger. ‘Andre passende søndagsaktiviteter er (1) å skrive personlig dagbok og familiedagbok, (2) holde familieråd, (3) opprette og holde i hevd familieorganisasjoner for den nære og den utvidede familie, (4) fortrolige samtaler mellom foreldre og barn, (5) skrive til slektninger og misjonærer, (6) genealogi, (7) besøke slektninger, syke eller ensomme, (8) misjonærarbeid, (9) lese for barna og (10) synge Kirkens salmer.’ [Se “Betydningen av familien”, Ensign, mars 1980, 76]” (i Conference Report, april 2003, 44; eller Liahona, mai 2003, 41).
-
Eldste Mark E. Petersen (1900–1984) i De tolv apostlers quorum sa at vår helligholdelse av sabbatsdagen gjenspeiler hvor høyt vi verdsetter Jesu Kristi forsoning:
“Vi kan lett se at overholdelse av sabbatsbudet er en indikasjon på hvor dypt vår omvendelse stikker.
Vår helligholdelse eller manglende helligholdelse av sabbaten er en ufeilbarlig målestokk på vår holdning til Herren personlig og hans lidelse i Getsemane, hans død på korset og hans oppstandelse fra de døde. Det er et tegn på hvorvidt vi i sannhet er kristne, eller hvorvidt vår omvendelse er så grunn at det å minnes hans sonoffer betyr lite eller ingenting for oss” (i Conference Report, april 1975, 72; eller Ensign, mai 1975, 49).
Mosiah 18:28. “[De skulle], av egen fri vilje og med hengivenhet til Gud, gi av sine midler”
-
President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap rådet oss til å utvikle nestekjærlighet ved å vie oss mer fullstendig til Herrens verk: “Noen spør kanskje: ‘Hvordan kan jeg få slike gode følelser når jeg gir? Hvordan overvinner jeg følelsen av å gi motvillig? Hvordan kan jeg tilegne meg “Kristi rene kjærlighet?”’ Til disse vil jeg si: Etterlev trofast alle budene, gi av dere selv, ta vare på deres familie, utfør kall i Kirken og i misjonærarbeid, betal tiende og offergaver, studer Skriftene – og listen kunne vært enda lenger. Hvis du fornekter deg selv i slik tjeneste, vil Herren røre ved ditt hjerte og bløtgjøre det” (i Conference Report, okt. 1981, 131–32; eller Ensign, nov. 1981, 93).
Mosiah 19–24. Limhis folk sammenlignet med Almas folk
-
Første gang profeten Abinadi gikk til kong Noahs ugudelige folk, fortalte han dem at hvis de ikke ville omvende seg, ville de havne i trelldom (se Mosiah 11:21). Da Herren befalte Abinadi å vende tilbake til dem to år senere, hadde de fremdeles ikke omvendt seg (se Mosiah 12:1). Derfor måtte de alle, ifølge Herrens ord, uunngåelig havne i trelldom. Og andre gang Abinadi forkynte for dem, var Herrens advarsel til kong Noahs folk enda sterkere. I tillegg til å bli ført i trelldom, ville mange bli drept. Andre ville oppleve sult og pest, og hvis de fremdeles nektet å omvende seg, ville de bli tilintetgjort (se Mosiah 12:2–8).
Etter Abinadis andre besøk, var folket splittet. Alma trodde på Abinadi, og en gruppe mennesker lyttet til Alma, omvendte seg og ble rettferdige. Flertallet av folket – under ledelse av kong Noah og senere hans sønn Limhi – omvendte seg ikke før mye senere. Selv om begge gruppene til slutt ble ført i trelldom fordi de nektet å omvende seg etter Herrens første advarsel, er det interessant å merke seg følgende forskjeller mellom det som skjedde med Almas gruppe, som omvendte seg frivillig, og Limhis gruppe, som ble tvunget til å omvende seg.
Tidsrom
Limhis folk
Almas folk
Abinadis andre besøk
Noahs folk forkastet og drepte Abinadi (Mosiah 17).
De fortsatte i sin ugudelighet.
Alma trodde på Abinadi (Mosiah 17:2–4).
Alma ble tvunget til å flykte.
Etter Abinadis andre besøk
Noah-Limhis folk fortsatte i ugudelighet (Mosiah 19:2–20).
De var splittet (vers 2).
De var gjenstridige (vers 3).
De ble angrepet av lamanittene (vers 6–7).
Kong Noah ble drept av sitt eget folk (vers 20).
Folket ble ført i trelldom under lamanittene og måtte betale 50 prosent skatt til lamanittene (vers 15).
En liten gruppe trodde på Alma (Mosiah 18:3–21).
De dro for å høre Alma forkynne (vers 4).
De ble lært å omvende seg og ha tro (vers 7).
De sluttet en pakt med Gud (vers 8–11).
De unnslapp kong Noahs forsøk på å tilintetgjøre dem (vers 33–34).
To år etter Abinadis død (Mosiah 19:29)
Limhis folk var i trelldom (Mosiah 19:22–20:22).
De måtte tåle å være i trelldom og betale 50 prosent skatt (19:22).
Lamanittene angrep (20:7).
De forsvarte seg (20:8–11).
De aksepterte trelldommen (20:22).
Almas folk hadde fremgang (Mosiah 23:2–5).
Herren styrket dem (vers 2).
De bygget en by (vers 5).
En periode etter de to første årene (Mosiah 19:29)
Levekårene i trelldom ble verre (Mosiah 21:3–6).
Lamanittene slo dem på kinnet og utøvde myndighet over dem (vers 3).
Lamanittene påla Limhis folk tunge byrder og drev dem som dyr (vers 3).
Folket knurret på grunn av sine prøvelser (vers 6).
Limhis folk gikk til krig tre ganger for å unnslippe, men ble nedkjempet hver gang. Mange ble drept, og det var stor sorg (vers 7–12).
Almas folk fortsatte i fred og fremgang (Mosiah 23:19–20).
De levde i rettferdighet (vers 14–15).
De hadde overmåte stor fremgang (vers 19–20).
Perioden etter de to første årene
Limhis folk omvendte seg og vendte seg til Herren (Mosiah 21:7–14, 25–26).
De ble tvunget til å være ydmyke (vers 13–14).
De aksepterte sin trelldom og mishandling (vers 13).
De ropte med stor kraft til Herren (vers 14).
De sendte ut menn for å få hjelp fra Zarahemla (vers 25–26).
Almas folk fortsatte i fred og fremgang.
Fortsatt etter de to første årene
Herren utfridde dem til slutt fra trelldommen under lamanittene (Mosiah 21:15–22:16).
Herren var sen til å høre dem, men han bløtgjorde deres fienders hjerter, som lettet deres byrder (21:15).
De ble ikke utfridd i første omgang (21:15).
De gjorde gradvise fremskritt (21:16).
De hjalp andre (21:17).
De sluttet pakt om å tjene Gud (21:31).
De ga vin til lamanittenes vakter, som dermed sovnet (22:7, 10).
De flyktet (22:11).
Almas folk fortsatte i fred og fremgang.
c. 120–121 f.Kr. (Mosiah 22; 24, kapittelsammendrag)
Limhis folk kom til Zarahemlas land (Mosiah 22:13).
En lamanittisk hær forfulgte Limhis folk (vers 15–16).
Almas folk opplevde trelldom og Herrens utfrielse (Mosiah 23–24).
Den lamanittiske hæren som ble sendt etter Limhis folk, oppdaget Almas folk i Helams land (Mosiah 23:25).
Almas folk ble ført i trelldom (Mosiah 24:8–10).
De forble trofaste og holdt tålmodig ut (vers 10–16).
Herren lettet deres byrder og styrket dem (vers 14–15).
Herren fridde dem ut av trelldom og førte dem til Zarahemlas land (vers 20).
-
Limhis folk ble tvunget til huske Herren mens de var i trelldom under lamanittene. Almas folk omvendte seg frivillig etter Abinadi andre advarsel. Følgelig opplevde Limhis gruppe større og mer langvarige lidelser. Noen år senere forklarte Alma den yngre et prinsipp som hjelper oss å forstå de forskjellige resultatene som disse to gruppene opplevde: Noen blir “tvunget til å være ydmyke, for når et menneske tvinges til å være ydmyk, vil han av og til forsøke å omvende seg” (Alma 32:13), og “velsignet er de som ydmyker seg uten å være tvunget til å være ydmyke” (vers 16).
Mosiah 21:13–14. Ydmykhet styrker vårt avhengighetsforhold til Herren
-
Etter å ha mislyktes for tredje gang med å kjempe seg ut av trelldommen, vendte til slutt Limhis koloni seg til Gud i ydmykhet og bønn og søkte utfrielse ved hans hånd. Deres omstendigheter tvang dem til å søke Herren og ikke lenger sette sin lit til kjøds arm (se Alma 32:13–16; se også 2 Nephi 4:34).
President Ezra Taft Benson (1899–1994) sa at ydmykhet styrker vårt avhengighetsforhold til Herren: “Ydmykhet er naturligvis ikke et svakhetstegn. Ydmykhet er ikke det samme som forsagthet. Man kan være ydmyk, sterk og modig. Profeten Joseph er et godt eksempel. Ydmykhet er å erkjenne vår avhengighet av en høyere makt” (The Teachings of Ezra Taft Benson [1988], 369).
Mosiah 21:15. “Derfor hørte Herren deres rop”
-
Selv om mange i Limhis koloni bragte sine lidelser over seg selv, var Herren barmhjertig og besvarte deres bønner. Profeten Joseph Smith (1805–44) beskrev Herrens barmhjertige svar på den sorg profeten følte på grunn av sine feiltrinn: “Jeg har tenkt på mitt liv så langt, og jeg sørger og gråter over min dårskap som har latt min sjels motstander ha så mye makt over meg som han tidligere har hatt. Men Gud er barmhjertig og har tilgitt meg mine synder, og jeg gleder meg over at han sender Trøsteren til alle som tror og ydmyker seg for ham” (The Personal Writings of Joseph Smith, red. Dean C. Jessee [1984], 238; tegnsetting, rettskrivning og store bokstaver er standardisert).
Mosiah 23:21. “Han prøver deres tålmodighet og deres tro”
-
Selv om folket som fulgte Alma, hadde omvendt seg og vært trofaste, tillot Herren at de en stund ble undertrykt av lamanittene som oppfyllelse av Abinadis profeti (se Mosiah 12:1–5) og som en prøve på deres tålmodighet og tro. Eldste Orson F. Whitney (1855–1931) i De tolv apostlers quorum sa at alt vi opplever, gir oss verdifulle lærdommer: “Ingen smerte vi lider, ingen prøvelse vi opplever, er bortkastet. Den bidrar til vår utdannelse, til å utvikle egenskaper som tålmodighet, tro, styrke og ydmykhet. Alt vi lider og alt vi gjennomgår, spesielt når vi holder det ut i tålmodighet, bygger opp vår karakter, lutrer vårt hjerte, utvider vår sjel og gjør oss mildere og kjærligere, mer verdige til å kalles Guds barn … og det er gjennom sorg og lidelse, slit og prøvelser vi oppnår den utdannelse vi kom hit for å få, og som vil gjøre oss mer lik vår Fader og Moder i himmelen” (sitert i Spencer W. Kimball, Faith Precedes the Miracle [1972], 98).
Jerry Thompson, © IRI
Mosiah 23–24. Historien om Almas folk
-
Mosiah kapittel 23–24 er et tilbakeblikk inne i et tilbakeblikk (se kommentarene til Mosiah 9–22 på side 144). Historien om Alma, fra den tid de ble drevet ut i villmarken av kong Noahs folk og til de kom til Zarahemla, ble tilføyd opptegnelsen. Dette lille tilbakeblikket omfatter cirka 20 år. Når leseren har fullført kapittel 23–24, har både Zeniffs folk og Almas folk vendt til take til Zarahemla og kong Mosiah (se oversikten “Tilbakeblikk fra Omni til og med Mosiah” i tillegget, side 402).
Mosiah 24:13–15. “De underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet”
-
Hvis vi helt og holdent setter vår lit til Gud, kan han ta våre begrensninger og våre svakheter og foredle dem til sterke sider som er nyttige for hans guddommelige hensikter. Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum oppfordret oss til med glede å sette vår lit til Herren i møte med jordelivets utfordringer:
“Problemer eller prøvelser i livet må ses i lys av Skriftenes lære. Ellers kan de lett oppta hele synsfeltet, tappe oss for energi og berøve oss for gleden og skjønnheten som Herren vil at vi skal få her på jorden. Enkelte mennesker er som stener som kastes ut i et hav av problemer. De druknes av dem. Vær som en kork. Når du er nedtynget av et problem, må du kjempe deg fri så du kan flyte opp og tjene igjen med glede …
Herren er opptatt av din personlige vekst og utvikling. Din fremgang skyter fart når du villig lar ham lede deg gjennom hver veksterfaring du møter, enten du selv til å begynne med liker det eller ikke. Når du setter din lit til Herren, når du er villig til å la ditt hjerte og ditt sinn konsentrere seg om Hans vilje, når du ber om å bli ledet av Ånden til å gjøre hans vilje, blir du forsikret om den største lykke langs veien og det mest givende fra dette jordeliv. Hvis du setter spørsmålstegn ved alt du blir bedt om å gjøre, eller motsetter deg alle ubehagelige utfordringer, gjør du det vanskeligere for Herren å velsigne deg [se 1 Nephi 3:7]” (i Conference Report, april 1996, 32–33; eller Lys over Norge, juli 1996, 25).
Punkter å grunne på
-
Reflekter over dåpspaktene slik de er nedtegnet i Mosiah 18:8–10. Hva kan du gjøre denne uken for å overholde dine pakter i enda større grad?
-
På hvilke måter har din tro blitt styrket ved prøvelser?
-
Hvordan kan det eksempel Alma og hans tilhengere viste, hjelpe deg å sette din lit til Frelserens forsoning og kraft?
Forslag til oppgaver
-
Finn et skriftsted for hvert aspekt av vår forløsning gjennom Frelserens forsoning slik det er beskrevet i Mosiah 18:2, herunder hans kraft, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Det kan være lurt å skrive henvisninger i margen ved siden av Mosiah 18:2 i Skriftene dine.
-
Studer og gi et sammendrag av dåpspakten slik Alma beskriver den i Mosiah 18:8–10.
-
Ring, besøk eller skriv et brev til en prestedømsleder, lærer eller veileder i Kirken som har livnært deg “med det som har med rettferdighet å gjøre” (Mosiah 23:18), og uttrykk din takknemlighet og ditt vitnesbyrd til ham eller henne.