Lehis siste ord til råd og veiledning for hans barn er gripende og sterke. På en tydelig og effektiv måte lærte han sin sønn Jakob forholdet mellom Skapelsen, Fallet og Jesu Kristi forsoning. Han ga sin sønn Josef sin profetiske erklæring om Israels sønn Josef og sitt vitnesbyrd om evangeliets gjengivelse gjennom hans navnebror i de siste dager, Joseph Smith jr. Når du studerer detaljene i frelsesplanen og oppfyllelsen av profetiene om evangeliets gjengivelse i de siste dager, vil ditt vitnesbyrd om Guds kjærlighet og omsorg for alle sine barn, vokse.
President Ezra Taft Benson (1899–1994) vitnet om at Amerika er et frihetsland utvalgt for evangeliets gjengivelse: “Vår Fader i himmelen sørget for grunnlovsmennene og De forente staters styreform som den nødvendige innledning til evangeliets gjengivelse. Ikke glem hva vår Frelser Jesus Kristus sa for nesten to tusen år siden da han besøkte dette lovede land: ‘For det er ifølge Faderens visdom at de skulle bli grunnfestet i dette land og bli et fritt folk ved Faderens makt, så disse ting kunne komme frem’ (3 Nephi 21:4). Amerika, frihetens land, skulle bli det sted i de siste dager hvor Herren skulle gjenopprette sin kirke” (i Conference Report, okt. 1987, 3; eller Lys over Norge, jan. 1988, 3).
Eldste Eduardo Ayala i De sytti forklarte at evangeliets velsignelser nå er tilgjengelige overalt hvor det bor trofaste medlemmer: “Folks og nasjoners forhold forandrer seg på grunn av fremgangen i verden, men på mange slike steder, enten det er i det kalde høyfjellet, i de varme dalene, ved elvebreddene eller på øde steder, overalt hvor det finnes medlemmer av Kirken vil det alltid være dem som etterlever disse grunnleggende prinsipper, og ved å gjøre det velsigner de resten av folket” (i Conference Report, april 1995, 39; eller Lys over Norge, juli 1995, 29).
Ulydighet mot Herrens bud gjør det mulig for Satan å narre oss, og vi glemmer det lys og de sannheter vi tidligere har lært. President Henry B. Eyring i Det første presidentskap beskrev denne farlige tilstand: “En av virkningene av å være ulydig mot Gud synes å være at det dannes akkurat nok åndelig bedøvelsesmiddel til å blokkere enhver fornemmelse idet båndene til Gud blir kuttet. Ikke bare vil vitnesbyrdet sakte brytes ned, men til og med minnene om hvordan det var å være i lyset begynner å virke som en illusjon” (“A Life Founded in Light and Truth”, Brigham Young University 2000–2001 Speeches [2001], 81).
Vers 22 i 2 Nephi 1 betyr ikke at de ugudeliges ånd og kropp vil bli tilintetgjort eller utslettet. Ånden vår er evig, og alle mennesker som blir født på jorden, vil få en fysisk oppstandelse (se Alma 11:43–44). President Joseph Fielding Smith (1876–1972) forklarte betydningen av sjelens fortapelse, slik Nephi omtalte den:
“Fortapelse betyr ikke tilintetgjørelse. Med utgangspunkt i Herrens åpenbaringer vet vi at en sjel ikke kan ødelegges.
Enhver sjel som blir født inn i denne verden, vil motta oppstandelse og udødelighet og vil leve i all evighet. Fortapelse betyr med andre ord ikke tilintetgjørelse. Når Herren sier at de vil gå fortapt, mener han at de vil bli forvist fra hans nærhet, at de vil bli avskåret fra lys og sannhet og ikke vil bli privilegert med å motta denne opphøyelse – og det er fortapelse” (Se Frelsende Læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 2:189). Ugudelighet ødelegger muligheten til en oppstandelse til en høyere herlighetsgrad (se L&p 88:30–31).
I 2 Nephi 2:2 sa Lehi at prøvelsene vi gjennomgår, kan være til vårt beste (se også L&p 98:3). Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan en takknemlig innstilling gjør oss i stand til å se våre strabaser i sammenheng med hensikten med vårt liv på jorden: “Når vi gir takk for alle ting, ser vi vanskeligheter og motgang i sammenheng med livets hensikt. Vi er sendt hit for å bli prøvet. Det må være motsetning i alle ting. Det er meningen at vi skal lære og vokse på denne motsetningen, ved å ta våre utfordringer og ved å lære andre å gjøre det samme” (i Conference Report, april 2003, 103; eller Liahona, mai 2003, 95).
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum forklarte at Gud gir oss utfordringer som er beregnet på å hjelpe oss å vokse åndelig: “Akkurat når alt synes å gå bra, kommer ofte utfordringene i flerfoldige doser, anvendt samtidig. Når disse prøvelsene ikke er en følge av ulydighet fra din side, er de tegn på at Herren mener du er beredt til å vokse mer (se Ordspråkene 3:11–12). Han gir deg derfor erfaringer som stimulerer til vekst, forståelse og medfølelse med andre, og som polerer og foredler deg til ditt evigvarende beste. Å få deg fra det sted du er til det sted Han ønsker du skal være, krever en masse strekking, og det medfører normalt ubehag og smerte” (i Conference Report, okt. 1995, 18; eller Lys over Norge, jan. 1996, 16–17).
Frelse innebærer “å bli frelst, både fra fysisk og åndelig død. Alle mennesker vil ved Guds nåde – på grunn av Jesus Kristi død og oppstandelse – bli frelst fra fysisk død. Men alle mennesker kan også bli frelst fra åndelig død – ved Guds nåde og ved tro på Jesus Kristus. En slik tro kommer til uttrykk gjennom et liv i lydighet mot evangeliets lover og ordinanser, og ved å tjene Kristus” (Veiledning til Skriftene, “Frelse”).
På grunn av Jesu Kristi forsoning er frelsesplanen fritt tilgjengelig for alle. Dette betyr ikke at alle menn og kvinner vil motta den samme belønning. Alma vitnet og sa: “Alle som vil komme, kan komme og fritt nyte av livets vann.” Men han tilføyde følgende advarsel: “Den som ikke vil komme, blir ikke tvunget til å komme, men på den siste dag vil alt gjenopprettes og han vil få ifølge sine gjerninger” (Alma 42:27). Frelsen gis vederlagsfritt i den forstand at den tilveiebringes ved Guds nåde på grunn av Kristi forsoning for alle som vil motta den. Den gis ikke vederlagsfritt i den forstand at den gis til alle uavhengig av hva de tror på eller hvordan de velger å leve sitt liv.
Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum ga oss følgende innsikt i forholdet mellom skapelsen, fallet og forsoningen: “Det er ikke mulig å tro på Kristus og hans sonoffer, i den sanne og fulle betydning som kreves for å oppnå frelse, uten samtidig å tro på og akseptere den sanne læren om fallet. Dersom det ikke hadde vært noe fall, ville det ikke ha vært noe behov for en Forløser eller Frelser. Det er heller ikke mulig å tro på fallet, som fører til udødelighet og evig liv, uten samtidig å tro på og akseptere den sanne lære om skapelsen: Dersom ikke alle ting var skapt i en udødelig tilstand, kunne det ikke ha vært noe fall, og følgelig heller ingen forsoning eller frelse. Faderens evige plan fordret skapelsen, fallet og forsoningen, alle sammenvevd til en samlet helhet” (A New Witness for the Articles of Faith [1985], 82).
Bilde
Skapelsen, Eden, Getsemane
Bilde
Verdens skapelse
Bilde
Adam og Eva kastet ut av hagen
Bilde
Kristus i Getsemane
Ved en annen anledning forklarte eldste Bruce R. McConkie:
“De viktigste begivenheter som noensinne har eller som i all evighet vil finne sted … er skapelsen, fallet og forsoningen.
Før vi endog kan begynne å forstå den fysiske skapelse av alle ting, må vi vite hvordan disse tre evige sannheter – skapelsen, fallet og forsoningen – er uadskillelig forbundet med hverandre for å utgjøre en frelsesplan … Ingen av dem står alene, hver av dem griper inn i de andre to, og uten kunnskap om dem alle er det ikke mulig å kjenne sannheten om noen av dem …
Men husk at forsoningen kom på grunn av fallet. Kristus betalte løsepengene for Adams overtredelse. Hadde det ikke vært noe fall, ville det ikke ha vært noen forsoning med påfølgende udødelighet og evig liv. Med andre ord, like sikkert som frelse kommer av forsoningen, kommer også frelse av fallet” (“Kristus og skapelsen”, Lys over Norge, sep. 1983, 24).
2 Nephi 2:5–6. “Intet kjød er rettferdiggjort ved loven”
Rettferdiggjørelse betyr å “slippe å ta straffen for synd og bli erklært skyldfri. En person blir rettferdiggjort ved Frelserens nåde gjennom tro på ham. Denne troen kommer til uttrykk gjennom omvendelse og lydighet mot evangeliets lover og ordinanser. Jesu Kristi forsoning gjør det mulig for menneskene å omvende seg og bli rettferdiggjort, og derved slipper de å ta den straff de ellers hadde måttet ta” (Veiledning til Skriftene, “Rettferdiggjørelse, rettferdiggjøre”).
Eldste Dallin H. Oaks sa at Mormons bok lærer oss at “frelse ikke kommer ved loven alene. ‘Intet kjød er rettferdiggjort ved loven’ (2 Nephi 2:5). Selv de som tjener Gud av hele sin sjel, er unyttige tjenere (se Mosiah 2:21). Mennesket kan ikke gjøre seg fortjent til sin egen frelse.
Mormons bok forkynner: ‘Fordi mennesket hadde falt, kunne de ikke selv gjøre seg fortjent til noe’ (Alma 22:14). ‘Derfor er det intet mindre enn en altomfattende forsoning som vil være tilstrekkelig for verdens synder’ (Alma 34:12; se også 2 Nephi 9:7; Alma 34:8–16). ‘Derfor kommer forløsningen i og gjennom Den Hellige Messias … For å oppfylle de krav loven stiller, ofrer han seg selv som et offer for synd’ (2 Nephi 2:6–7). Derfor ‘forkynner [vi] om Kristus … så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder’ (2 Nephi 25:26)” (i Conference Report, okt. 1988, 78; eller Lys over Norge, jan. 1989, 56).
2 Nephi 2:8. “Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde”
Før han ble kalt til De syttis quorum, forklarte eldste Bruce C. Hafen at forsoningen ikke bare er Guds måte å rette opp i det gale og oppfylle rettferdighetens krav på. Forsoningen er rehabiliterende, en mirakuløs kraft som kan hjelpe oss å forandre oss: “Jeg lurte en gang på om de som nekter å omvende seg, men som siden tilfredsstiller rettferdighetens lov ved å betale for sine egne synder, da blir verdige til å komme inn i det celestiale rike. Svaret er nei. Kravene til et celestialt liv er ganske enkelt høyere enn bare å tilfredsstille rettferdighetens lov. Derfor vil ikke det å betale for våre synder gi den samme frukt som når vi omvender oss fra våre synder. Rettferdighetens lov krever balanse og orden, og den må tilfredsstilles, enten ved vår egen eller hans betaling. Men hvis vi avslår Frelserens oppfordring til å la ham bære våre synder og så tilfredsstiller rettferdigheten selv, vil vi ennå ikke ha gjennomgått den fullstendige rehabilitering som kan finne sted ved en kombinasjon av guddommelig assistanse og oppriktig omvendelse. Samspillet mellom disse kreftene kan bevirke en permanent forandring i vårt hjerte og vårt liv, og slik forberede oss til et celestialt liv” (The Broken Heart: Applying the Atonement to Life’s Experiences [1989], 7–8).
Eldste Richard G. Scott uttrykte sine følelser i forbindelse med den nåde Kristus viser ved å betale vår skyld: “Det Jesus Kristus oppnådde var noe som ingen andre av vår himmelske Faders barn hadde mulighet for å klare. Han var en Gud, Jehova, før sin fødsel i Betlehem. Hans Fader ga ham ikke bare hans åndelegeme, Jesus var også hans enbårne Sønn i kjødet. Vår Mester levde et fullkomment, syndfritt liv og var derfor fri fra rettferdighetens krav. Han var og er fullkommen i enhver egenskap, inkludert kjærlighet, medfølelse, tålmodighet, lydighet, tilgivelse og ydmykhet. Hans nåde betaler vår gjeld til rettferdigheten såfremt vi omvender oss og er lydige mot ham” (i Conference Report, april 1997, 77–78; eller Lys over Norge, juli 1997, 57).
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte at motstand hjelper oss å bli sterkere: “Livet vil ikke være fritt for prøvelser, noen av dem bitre og vanskelige å utholde. Vi kan ønske å bli spart for alle livets prøvelser, men det ville være imot lykkens store plan, ‘for det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting’ (2 Nephi 2:11). Prøvelser er kilden til vår styrke” (i Conference Report, april 2004, 81; eller Liahona, mai 2004, 77).
President Ezra Taft Benson forklarte at motsetninger gir oss valg:
“Mormons bok lærer oss at ‘det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting’ (2 Nephi 2:11) – og det er det. Motsetning gir valgmuligheter, og valgmuligheter gir konsekvenser – gode eller dårlige.
Mormons bok forklarer at menneskene ‘er fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død ifølge djevelens fangenskap og makt’ (2 Nephi 2:27).
Gud elsker oss; djevelen hater oss. Gud ønsker at vi skal ha en fylde av glede på samme måte som ham. Djevelen ønsker at vi skal være ulykkelige, slik som han er. Gud gir oss bud for å velsigne oss. Djevelen vil ha oss til å bryte disse bud for å forbanne oss.
Hver dag, stadig, velger vi ved våre ønsker, våre tanker og våre handlinger om vi ønsker å bli velsignet eller forbannet, lykkelige eller ulykkelige” (i Conference Report, april 1988, 5; eller Lys over Norge, juli 1988, 3).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum kommenterte sammenhengen mellom motsetninger og lykke: “Uten valgmuligheter, uten vår frihet til å velge og uten motsetninger, kunne det ikke ha vært noen virkelig eksistens. Dette minner mye om Lehis metafor om hvordan alt, hvis det ikke fantes handlefrihet og motsetninger, ville ha blitt ‘blandet sammen til ett’ og ikke hatt noen mening (2 Nephi 2:11). I en slik tilstand ville ikke jordens ‘skapelse hatt noen hensikt’ (2 Nephi 2:12). Det er en kjensgjerning at vi hverken kan vokse åndelig eller virkelig være lykkelige med mindre, og før, vi gjør klok bruk av vår handlefrihet” (One More Strain of Praise [1999], 80).
2 Nephi 2:15. Treet til kunnskap om godt og ondt og livets tre
Eldste Bruce R. McConkie i De tolv apostlers quorum forklarte betydningen av livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt: “Når det gjelder fallet, forteller Skriftene oss at det var to trær i Edens hage. Det ene var livets tre, som er et symbol på evig liv. Det andre var treet til kunnskap om godt og ondt, som er et symbol på hvordan, hvorfor og på hvilken måte jordelivet og alt som angår det, ble til” (A New Witness for the Articles of Faith, 86).
President Joseph Fielding Smith viste oss hvordan Moses’ bok hjelper oss å forstå hvorfor Herren befalte Adam å ikke spise av frukten: “Grunnen til at Herren sa til Adam at han forbød ham å spise av frukten på dette treet, kommer ikke tydelig frem i Bibelens beretning, men i den opprinnelige opptegnelse slik den kommer til oss i Moses i Den kostelige perle, gjøres det helt klart. Herren sa til Adam at dersom han ønsket å forbli slik han var i hagen, da skulle han ikke spise av frukten, men hvis han ønsket å spise den og bli underkastet døden, sto han fritt til å gjøre det” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 4:81).
President Howard W. Hunter (1907–95) sa at handlefrihet er nødvendig for at vi skal kunne vokse:
“Vår Fader i himmelen ønsket at vår vekst skulle fortsette i dødeligheten og berikes ved vår frihet til å velge og lære. Han ønsket også at vi skulle utøve vår tro og vår vilje, spesielt med et nytt fysisk legeme å mestre og kontrollere. Men vi vet fra åpenbaring både i fordums tid og i dag at Satan ønsket å nekte oss vår uavhengighet og handlefrihet i den nå glemte stund for lenge siden, akkurat som han også nå i denne stund ønsker å nekte oss dette. Satan gikk faktisk kraftig imot den valgfrihet som Faderen tilbød, så kraftig at Johannes i åpenbaringen skriver om ‘strid i himmelen’ (Johannes’ åpenbaring 12:7) om saken. Satan ville ha tvunget oss, og han ville om mulig ha fraranet oss den kosteligste gave – vår frihet til å velge en guddommelig fremtid og den opphøyelse vi alle håper å oppnå.
På grunn av Kristus og hans tapre forsvar for vår Faders plan, vant handlefriheten som åpnet veien til våre evige mål …
Vi kom altså til jorden, i likhet med Jeremia [se Jeremia 1:5], kjent av Gud som hans åndebarn i bokstavelig forstand, og fikk det privilegium å velge vår personlige vei i saker som gjelder vår tro og religiøse overbevisning. På grunn av Kristi seier i himmelen når det gjaldt å overvinne Lucifer, og senere hans seier på jorden når det gjaldt å overvinne virkningene av Adams fall og hele menneskehetens død, fortsetter ‘menneskenes barn’ å være ‘fri for evig, [kjenne] godt fra ondt, for å handle på egenhånd og ikke bli ufrivillig påvirket’ …
For fullt ut å forstå denne handlefrihetens gave og dens uvurderlige verdi, er det avgjørende at vi forstår at Guds viktigste handlemåte er overtalelse, tålmodighet og langmodighet, ikke tvang og krass konfrontasjon. Han handler ved mild henstilling og vennlig innbydelse. Han handler alltid med usvikelig respekt for den frihet og uavhengighet vi har. Han ønsker å hjelpe oss og ber inntrengende om å få anledning til å hjelpe oss, men han vil ikke krenke vår handlefrihet for å gjøre det. Han elsker oss altfor høyt til det, og ved å gjøre det, ville han handlet i strid med sin egen guddommelige karakter” (i Conference Report, okt. 1989, 21; eller Lys over Norge, jan. 1990, 15–16).
President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap forklarte hvordan Lucifer falt fra sin stilling: “På grunn av sitt opprør ble Lucifer kastet ut, og han ble Satan, djevelen, ‘all løgnens far, for å bedra og forblinde menneskene, og for å føre dem fanget etter sin vilje, ja, så mange som ikke ville lytte til min røst’ (Moses 4:4). Dermed ble han, som var en Guds engel med myndighet, fjernet fra Guds og Sønnens nærvær (se L&p 76:25). Dette forårsaket stor sorg i himmelen, ‘for himlene gråt over ham. Han var Lucifer, en morgenrødens sønn’ (L&p 76:26)” (i Conference Report, okt. 1987, 42; eller Lys over Norge, jan. 1988, 30).
2 Nephi 2:22. “Alle ting” ble påvirket av Adams fall
Eldste Bruce R. McConkie forklarte hvordan alle ting var forbundet med Adams fall: “Så kommer fallet. Adam faller. Dødeligheten og formeringsevnen inntrer. Det falne menneske er dødelig. Han har dødelig kjød. Han er ‘det første kjød på jorden’. Og virkningene av hans fall påvirker alt som er skapt. De faller også i den forstand at de også blir dødelige. Døden kommer inn i verden, dødeligheten råder, formeringsevnen inntrer og Herrens store og evige hensikter ruller frem” (“Kristus og skapelsen”, Lys over Norge, sep. 1983, 24).
“Jordelivet, formeringsevnen og døden fikk alle sin begynnelse ved fallet …
… En uendelig Skaper i urtiden skapte jorden og mennesket og alle livsformer i en slik tilstand at de kunne falle. Dette fall innebar en statusendring. Alle ting var skapt slik at de kunne falle eller forandre seg …
… I den første tid i Eden levde alle livsformer i en høyere tilstand enn den som nå råder … Død og formeringsevne hadde ennå ikke kommet inn i verden” (Lys over Norge, sep. 1983, 24).
2 Nephi 2:22–23. Hva er forskjellen mellom synd og overtredelse?
Eldste Dallin H. Oaks forklarte forskjellen mellom synd og overtredelse: “Når vi sammenligner en synd og en overtredelse, blir vi minnet om den omhyggelige formuleringen i den 2. trosartikkel: ‘Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine egne synder og ikke for Adams overtredelse’ (uthevelse tilføyd). Den reflekterer også et kjent skille i loven. Enkelte handlinger, for eksempel drap, er forbrytelser fordi det ligger i sakens natur at det er galt å myrde. Andre handlinger, for eksempel å drive en virksomhet uten bevilling, er forbrytelser bare fordi loven forbyr dette. Når vi skiller slik, vil den handling som forårsaket fallet, ikke være en synd – noe galt i seg selv – men en overtredelse – galt fordi det formelt var forbudt å gjøre det. Disse ordene brukes ikke alltid for å antyde forskjell, men i forbindelse med fallet synes det naturlig å skjelne slik” (i Conference Report, okt. 1993, 98; eller Ensign, nov. 1993, 73).
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum forklarte hvorfor fallet var nødvendig:
“Skapelsen kulminerte med Adam og Eva i Edens hage. De var skapt i Guds bilde, med legemer av kjøtt og ben. De var skapt i Guds bilde og ennå ikke dødelige, så de kunne ikke bli gamle og dø. ‘Og de ville ikke ha fått noen barn’ [2 Nephi 2:23] eller opplevd livets prøvelser … Skapelsen av Adam og Eva var en paradisisk skapelse, en skapelse som krevde en viktig forandring før de kunne oppfylle budet om å få barn og slik tilveiebringe jordiske legemer til førjordiske åndesønner og -døtre av Gud.
… Adams (og Evas) fall utgjorde den jordiske skapelse og førte til de nødvendige forandringer i deres legemer, innbefattet blodsirkulasjonen og også andre tilpasninger. De var nå i stand til å få barn. De og deres etterkommere ble også underkastet skade, sykdom og død” (i Conference Report, okt. 1996, 44–45; eller Lys over Norge, jan. 1997, 32).
President James E. Faust tilføyde følgende til beskrivelsen av hvordan fallet påvirket Adam og Eva og deres etterkommere:
“Fordi Adam og Eva valgte å bryte en lov og forlate sin uskyldstilstand (se 2 Nephi 2:23–25), ble de bortvist fra Guds nærhet. Dette omtales i kristendommen som fallet, eller Adams overtredelse. Det er en åndelig død fordi Adam og Eva ble utestengt fra Guds nærhet og gitt handlefrihet til å ‘handle på egenhånd og ikke bli påvirket’ (2 Nephi 2:26). De ble også gitt den vidunderlige evne å få barn, slik at de kunne oppfylle budet om å bli mange og fylle jorden og glede seg over sitt avkom (1 Mosebok 1:28).
Alle deres etterkommere ble også bortvist fra Guds nærhet (se 2 Nephi 2:22–26). Men Adams og Evas etterkommere var ikke skyldige i den første synd, siden de ikke var delaktige i den. Av den grunn var det urettferdig at alle mennesker skulle lide evig for våre første foreldres overtredelse. Det ble nødvendig å rette på denne uretten; derav behovet for Jesu sonoffer i rollen som Frelser og Forløser. På grunn av forsoningens guddommelige innhold er det mulig for enhver sjel å motta tilgivelse for synder, å få dem vasket bort og glemt (se 2 Nephi 9:6–9; Talmage, Articles of Faith, s. 89). Men denne tilgivelse er betinget av omvendelse og personlig rettferdighet” (i Conference Report, okt. 1988, 13–14; eller Lys over Norge, jan. 1989, 10).
President Brigham Young (1801–77) og president Joseph Fielding Smith hjelper oss å forstå at Adams fall var et ledd i vår himmelske Faders plan:
“Handlet de [Adam og Eva] i direkte opposisjon til Gud og hans styre? Nei. Men de overtrådte et av Herrens bud, og gjennom denne overtredelse kom synden inn i verden. Herren visste at de ville gjøre dette, og han hadde tilrettelagt det slik at de skulle gjøre det” (Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe [1954], 103).
“Adam gjorde bare det han måtte. Han spiste av frukten av én god grunn, og det var å åpne døren slik at dere og jeg og alle andre kunne komme inn i denne verden …
… Hadde det ikke vært for Adam, ville ikke jeg har vært her, dere ville ikke ha vært her, vi ville ha ventet i himmelen som ånder” (Joseph Fielding Smith, i Conference Report, okt. 1967, 121–22).
Vi ser av Moses 5:10–11 at Adam og Eva også så velsignelsene som ville komme på grunn av fallet. De forsto følgende prinsipper:
“Mine øyne [er] blitt åpnet.” De kjente godt og ondt (vers 10).
“I kjødet skal jeg igjen se Gud.” Oppstandelsen kunne finne sted fra og med vår Herre Jesu Kristi komme (vers 10).
“Vi [fikk] avkom.” Formeringsevnen kom inn i verden (vers 11).
“Vi … har kjent godt og ondt.” Adam og Eva fikk frihet til å velge mellom godt og ondt (vers 11).
“Vi … har kjent … gleden ved vår forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige.” Forsoningen kunne finne sted (vers 11).
I Joseph Smiths oversettelse av Bibelen leser vi at “Herren har kommet” til Josef, Jakobs sønn som omtales i Det gamle testamente, og at Josef ble gitt løfter angående sine etterkommere (JSO, 1 Mosebok 50:24). Slik Lehi vitnet om, “så Josef virkelig vår tid” (2 Nephi 3:5), eller Lehi og hans etterkommeres tid, og visste at Gud i fremtiden ville oppreise “en utvalgt seer” (vers 7), nemlig den store profet som var hans navnebror (se vers 15). Josef visste også at det hovedsakelig ville være hans etterkommere Herren først ville kalle i disse siste dager til å bringe evangeliet til andre tapte medlemmer av Israels hus som var adspredt blant jordens nasjoner, i tråd med den pakt Gud inngikk med Abraham (se ; Veiledning til Skriftene, “Josef, sønn av Jakob”). Det er klart at ettersom Herren overholdt sin pakt med Josef, vil han også overholde sine pakter med oss hvis også vi er rettferdige.
Lehis læresetninger er et godt eksempel på hvordan vår himmelske Fader overholdt den pakt han inngikk med Josef. Vi kan være trygge på at Gud alltid vil overholde sine pakter.
En seer er “en person bemyndiget av Gud til å se med åndelige øyne noe som Gud har skjult for verden (Moses 6:35–38). Han er en åpenbarer og en profet (Mosiah 8:13–16). I Mormons bok sier Ammon at bare en seer kan bruke spesielle uttydere, eller urim og tummim (Mosiah 8:13; 28:16). En seer kjenner fortid, nåtid og fremtid. I fordums tid ble en profet ofte kalt en seer (1 Sam 9:9; 2 Sam 24:11).
President Brigham Young (1801–77) bar vitnesbyrd om den “utvalgte seer” Joseph Smith, som ikke bare var kjent på den tiden Josef i Egypt levde, men også før jorden ble skapt: “Det ble bestemt i evighetens råd, lenge før jordens grunnvoll ble lagt, at han, Joseph Smith, skulle være den mann, i denne verdens siste evangelieutdeling, som skulle bringe Guds ord ut til folket og motta fylden av Guds Sønns prestedømmes nøkler og makt. Herren hadde våket over ham og hans far og hans farfar, og med deres forfedre helt tilbake til Abraham, og fra Abraham til vannflommen, fra vannflommen til Enok, og fra Enok til Adam. Han har holdt øye med denne familien og dette blod mens det har vært i omløp fra sin kilde og til denne mann ble født. Han [profeten Joseph Smith] ble forutordinert i evigheten til å presidere over denne siste evangelieutdeling” (Discourses of Brigham Young, 108).
Eldste Neal A. Maxwell ga en rekke eksempler på sannheter som seeren Joseph Smith kunne se med åndelige øyne, og som tidligere hadde vært skjult for verden:
Åpenbaring om universets størrelse og utstrekning (se Moses 1:33; L&p 76:24)
Åpenbaring om Guds sentrale gjerning (se Moses 1:39)
“En seer skal Herren min Gud oppreise som skal være en utvalgt seer for mine lenders frukt” (vers 6).
Herren sa at Joseph Smith jr. skulle “kalles en seer, en oversetter, en profet” (L&p 21:1) og at Joseph var utvalgt til å lede denne evangelieutdeling (se L&p 110:16; 112:32).
“Han skal være høyt aktet blant dine lenders frukt” (vers 7).
Det er millioner av etterkommere av menneskene i Mormons bok som anerkjenner Joseph Smith som gjenopprettelsens profet.
“Han skal … utføre et verk for dine lenders frukt … , som skal være av stor verdi for dem” (vers 7).
Mange av Lehis barn har blitt velsignet ved lyset av det evangelium som ble gjengitt av profeten Joseph Smith.
“Han [skal ikke] gjøre noe annet arbeide enn det jeg befaler ham” (vers 8).
Joseph Smith fokuserte hele sitt liv på å utføre Herrens vilje. I starten av sin tjenestegjerning ble han for eksempel befalt å oversette Mormons bok: “Og du har en gave til å oversette platene, og dette er den første gaven jeg skjenket deg, og jeg har befalt deg at du ikke skulle påberope deg noen annen gave før min hensikt med denne er oppfylt, for jeg vil ikke gi deg noen annen gave før oversettelsen er fullført” (L&p 5:4).
Moses samlet Israel inn fra Egypt til det lovede land. Joseph Smith fikk nøkler av Moses til å samle Israel: “Derfor vil jeg oppreise en mann for mitt folk som skal lede dem likesom Moses ledet Israels barn” (L&p 103:16). Dette er én av mange måter Joseph var lik Moses på.
“Jeg [gir] makt til å frembringe mitt ord til dine lenders ætt” (vers 11).
Joseph Smith oversatte og ga Lehis barn deres forfedres opptegnelse (se L&p 3; 5; 10), så vel som mange andre åpenbaringer.
“Dine lenders frukt … skal vokse sammen for å tilbakevise falske læresetninger” (vers 12)
Mormons bok og andre nyere åpenbaringer gir tydelig og autoritativ klargjøring av mange prinsipper og læresetninger i evangeliet som finnes i Bibelen (se L&p 20:8–15; 42:12).
“De som forsøker å ødelegge ham, skal bli nedkjempet” (vers 14).
Som Herren lovet (se 3 Nephi 21:10), ble profeten Joseph Smith beskyttet frem til han hadde fullført sin misjon (se L&p 121:16–22).
“Han skal kalles etter mitt navn, og det skal være etter hans fars navn” (vers 15).
Joseph Smith jr., Joseph Smith seniors tredje sønn, ble oppkalt etter sin far (se Joseph Smith–Historie 1:4).
“For det [evangeliet og dets ordinanser] som Herren skal frembringe ved hans hånd, skal ved Herrens kraft bringe mitt folk frelse” (vers 15).
Det var ved å gjenopprette Kirken og Herrens ordinanser at profeten Joseph Smith viste oss hvordan vi kan oppnå evig liv.
2 Nephi 3:12. Mormons bok og Bibelen “skal vokse sammen”
President Boyd K. Packer forklarte hvordan Mormons bok og Bibelen har vokst sammen: “Det gamle og Det nye testamente … og … Mormons bok … er nå vevd sammen på en slik måte at hvis man leser den ene, blir man tiltrukket til den andre, og når man lærer av den ene, blir man opplyst av den andre. De er virkelig ett i våre hender” (i Conference Report, okt. 1982, 75; eller Ensign, nov. 1982, 53).
2 Nephi 3:18. Hvem er de forskjellige folkegruppene som omtales?
Eldste Bruce R. McConkie identifiserte dem som omtales i 2 Nephi 3:18 som følger: “Legg merke til hva Herren sier her: ‘Og se, jeg vil gi ham [Mormon] makt til å skrive – det dine lenders frukt [nephittene] har skrevet – til dine lenders frukt [lamanittene], og talsmannen av dine lender [Joseph Smith] skal kunngjøre det.’ Med andre ord, Mormon skrev Mormons bok, men det han skrev var hentet fra det nephittenes profeter hadde skrevet, og disse skrifter, samlet til én bok, ble oversatt av Joseph Smith og sendt ut av ham til lamanittene” (A New Witness for the Articles of Faith [1985], 426).
Punkter å grunne på
På hvilke måter står skapelsen, fallet og forsoningen i gjensidig forhold til hverandre?
Hva kan uttrykket “helvetes søvn” lære oss om Satans metoder? (2 Nephi 1:13.
Hvilket forhold er det mellom prøvelsene, motgangen og lidelsene vi opplever, og det vår himmelske Fader vet at vi kan bli? (se 2 Nephi 2:2).
Forslag til oppgaver
Skriv noen linjer om forholdet mellom skapelsen, fallet og forsoningen.
Basert på det du lærer av 2 Nephi 2:5–10, hvordan vil du forklare behovet for Jesu Kristi forsoning for en som ikke deler vår tro?
Nevn minst seks profetier i 2 Nephi 3 som direkte handler om profeten Joseph Smith.