Mosiah 4–8

Innledning

Nephittene som lyttet til kong Benjamin, erkjente at de hadde behov for forsoningens forløsende kraft. Som følge av dette ba de om tilgivelse, fikk fred i samvittigheten og påtok seg Jesu Kristi navn. I likhet med disse nephittene kan også vi oppleve en forandring i hjertet og leve slik at vi alltid kan glede oss og “fylles med kjærlighet til Gud og alltid bevare en forlatelse for [våre] synder”. Kong Benjamins tale lærer oss hvordan vi kan “vokse i kunnskapen om hans herlighet som skapte [oss]” (Mosiah 4:12) ved tro, omvendelse og å inngå og holde pakter.

Kommentarer

Mosiah 4:1–2, 5, 11. “Mindre enn støvet på jorden”

Kong Benjamins folk anså seg selv som “mindre enn støvet på jorden”. Denne formuleringen beskrev det faktum at selv om støvet på jorden adlyder Guds befalinger (se Helaman 12:7–8), hadde de som Guds barn ikke alltid vært lydige mot hans befalinger. De erkjente sin totale avhengighet av Gud – at mennesker må sette sin lit til Gud for alt – sitt liv, mat og evnen til å produsere den, helse og styrke, frelse og evig liv. Uten Gud og forsoningen er mennesket, i svært reell forstand, ingenting. Ydmykhet kommer av å bli klar over hvor avhengige vi er av Herren. Nøkkelen til vår storhet er å være klar over vår betydningsløshet uten Kristus og hans forsoning. Som Jakob sa, om det ikke hadde vært noen forsoning, ville vi aldri ha levd igjen, og vi ville ha blitt djevelens engler (se 2 Nephi 9:7–9).

Mosiah 4:2–3. Anvend “Kristi sonende blod”

Kong Benjamins folk erkjente sitt behov for en kraft ut over sin egen for å kunne overvinne sin syndige tilstand. De ba om barmhjertighet og ønsket at deres himmelske Fader skulle “[anvende] Kristi sonende blod” (Mosiah 4:2) slik at de kunne få tilgivelse for sine synder. President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte hvordan forsoningen kan helbrede oss for våre feil:

“Vi begår alle feil. Noen ganger skader vi oss selv og påfører andre alvorlig skade på måter vi ikke selv kan rette opp igjen. Vi knuser noe vi ikke kan reparere alene. Det er da naturlig for oss å føle skyld og ydmykelse og lidelse som vi selv ikke kan kurere. Det er da forsoningens helbredende kraft kommer til hjelp …

Hvis Kristus ikke hadde utført sin forsoning, ville straffen for hvert feiltrinn bli tillagt tidligere feiltrinn. Livet ville vært håpløst. Men han ofret villig for at vi kunne bli forløst …

Vi kan til og med ‘bevare en forlatelse for [våre] synder’ [Mosiah 4:12]. Dåp ved nedsenkning utføres til forlatelse for våre synder. Denne pakt kan fornyes ved å ta del i nadverden hver uke [se L&p 27:2].

Forsoningen har praktisk, personlig og daglig verdi. Anvend den i ditt liv. Den kan aktiveres med en så enkel begynnelse som en bønn. Du vil ikke deretter være fri for vanskeligheter og feiltrinn, men du kan fjerne skyldfølelsen gjennom omvendelse og få fred” (i Conference Report, april 2001, 28–29; eller Liahona, juli 2001, 25).

Mosiah 4:3. “Fred i samvittigheten”

Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum vitnet om at fred i samvittigheten kommer ved oppriktig omvendelse og et rettskaffent liv:

“Gud ønsker at alle hans barn skal oppleve den overmåte store velsignelse som fred i samvittigheten er [se Mosiah 4:2–3]. God samvittighet gjør at man føler seg fri for kval, sorg, skyld, skam og selvfordømmelse. Den er basis for lykke …

… Du kan gjenvinne fred i samvittigheten ved å omvende deg fra personlige overtredelser som skaper indre uro …

En lov som er brutt på grunn av synd eller overtredelse, gjør at sinn og hjerte lider kvaler fordi samvittigheten er krenket. Fordi vår evige Fader visste at alle hans åndebarn, unntatt hans Enbårne Sønn, Jesus Kristus, ubevisst eller bevisst ville krenke hans lover, sørget han for et middel til å rette opp konsekvensene av slike handlinger. Enten krenkelsen er stor eller liten, er løsningen den samme: fullstendig omvendelse gjennom tro på Jesus Kristus og hans forsoning og med lydighet mot hans bud” (i Conference Report, okt. 2004, 14–15; eller Liahona, nov. 2004, 15–16).
President Boyd K. Packer formante dem som søker fred i samvittigheten gjennom omvendelse, til å holde ut til de mottar tilgivelsen:

“Evangeliet lærer oss at lindring fra kvaler og skyldfølelse kan oppnås gjennom omvendelse. Med unntak av de få som hopper av til fortapelse etter å ha kjent en fylde, fins det ingen vane, ingen avhengighet, ikke noe opprør, ingen overtredelse, ingen lovbrudd som unntas fra løftet om fullstendig tilgivelse …

Den store tilgivelsens morgen kommer kanskje ikke med en gang. Gi ikke opp selv om du først mislykkes. Ofte er den vanskeligste del av omvendelse å tilgi seg selv. Motløshet er en del av den prøven. Gi ikke opp. Den klare morgen vil komme.

Da vil ‘Guds fred, som overgår all forstand’, komme inn i ditt liv på ny. [Filipperne 4:7]. Da vil du, i likhet med Ham, ikke lenger huske dine synder. Hvordan vil du vite det? Du vil vite det! [se Mosiah 4:1–3]” (i Conference Report, okt. 1995, 22, 24; eller Lys over Norge, jan. 1996, 19).

Mosiah 4:4–8. Kom til kunnskap om forsoningen

President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap vitnet om at alle siste-dagers-hellige trenger å studere og ta imot forsoningen:

“Mine kjære brødre, søstre og venner, i ydmykhet kommer jeg til denne talerstolen i dag, for jeg ønsker å tale om den største begivenhet i historien. Denne enkeltstående begivenhet var vår Herre og Frelser, Jesu Kristi uforlignelige forsoning. Dette var den største og viktigste handling som noensinne har funnet sted, men likevel er den vanskelig å forstå.

Min grunn for å ønske å lære alt jeg kan om forsoningen, er på sett og vis egoistisk: Vår frelse er betinget av at vi tror på og aksepterer forsoningen [se Mosiah 4:6–7]. Å akseptere den krever at vi stadig anstrenger oss for å forstå den bedre. Forsoningen fremmer vår jordiske læringskurs ved å gjøre det mulig for vår natur å bli fullkommen [se Moroni 10:32]. Vi har alle begått synd og trenger å omvende oss for fullt ut å få betalt vår del av gjelden. Når vi oppriktig omvender oss, betaler Frelserens storslagne forsoning resten av denne gjelden [se 2 Nephi 25:23]” (i Conference Report, okt. 2001, 19; eller Liahona, jan. 2002, 19).

Mosiah 4:12. “Bevare en forlatelse for deres synder”

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum rådet oss til å omvende oss ofte og regelmessig for å bevare en forlatelse for våre synder: “Kong Benjamin la stor vekt på at vi skulle bevare en forlatelse for våre synder (se Mosiah 4:26). Vi tenker ikke så mye over dette i kirken. Vi burde tenke mye mer på det. Å bevare den, er helt klart avhengig av regelmessig omvendelse. I Kirken bekymrer vi oss, over det å holde på nye medlemmer, slik seg hør og bør, men vi skulle være enda mer opptatt av å holde på en forlatelse for våre synder” (“King Benjamin’s Sermon: A Manual for Discipleship”, i John W. Welch og Stephen D. Ricks, red., King Benjamin’s Speech: “That Ye May Learn Wisdom” [1998], 16).

Mosiah 4:14–15. Oppdra rettskafne barn

Kong Benjamin understreket familiens betydning og behovet for rettskafne foreldre. Profeter i vår tid vitner også om at Herren befaler sine trofaste disipler å oppdra sine barn i rettferdighet og lære dem evangeliets prinsipper: “Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud” (“Familien – En erklæring til verden”, Lys over Norge, oktober 1998, 24).
Som et vitne i vår tid om foreldres ansvar for å undervise sine barn, pekte eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum på en rekke skriftsteder som hjelper foreldre å forstå sin rolle: “Skriftene ber foreldre undervise om tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp og Den hellige ånds gave [se Moroni 8:10]. Foreldre skal undervise om frelsesplanen [se Moses 6:58–62] og hvor viktig det er å leve fullt og helt i overensstemmelse med Guds bud [se 3 Mosebok 10:11; 5 Mosebok 6:7; Mosiah 4:14]. Ellers vil deres barn med sikkerhet være uvitende om Guds forløsende og frigjørende lov [se 2 Nephi 2:26]. Foreldre skulle også ved sitt eksempel undervise om hvordan man vier sitt liv – bruker sin tid, sine talenter, betaler tiende og offergaver [se Mosiah 4:21–26; 18:27; Alma 1:27] for å opprette Guds kirke og rike på jorden [se JSO, Matteus 6:38]. Når de lever på denne måten, vil de bokstavelig talt velsigne sine etterkommere” (i Conference Report, okt. 2001, 85; eller Liahona, jan. 2002, 80).

Mosiah 4:16–25. Gi til de fattige

Kong Benjamin minnet oss om at vi alle er tiggere for Gud og at vi skulle vise barmhjertighet mot andre hvis vi selv forventer å motta barmhjertighet. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) rådet oss også til å se på andre med medfølelse:

“La oss være mer barmhjertige. La oss fjerne arrogansen fra vårt liv, forfengeligheten og egoismen. La oss vise større medfølelse, være mildere, fylles med overbærenhet og tålmodighet og en større grad av respekt for hverandre. Hvis vi gjør dette, vil vårt eksempel få andre til å være mer barmhjertige, og vi vil ha større krav på den barmhjertighet som Gud i sin kjærlighet er villig til å skjenke oss.

‘For se, er vi ikke alle tiggere? …’ [Mosiah 4:19].

Dette var kong Benjamins ord. Jeg tilføyer til dette at Mesterens kraft og ord står fast. Han vil holde sitt løfte til dem som viser medlidenhet. ‘Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet’ (Matteus 5:7).

Jeg er sikker på at tiden vil komme for hver av oss da vi får behov for barmhjertighet, enten på grunn av sykdom eller skrøpelighet, fattigdom eller plager, menneskers undertrykkelse eller naturens luner. Og hvis vi i dette liv har vist andre barmhjertighet, skal vi selv få nyte godt av barmhjertighet” (i Conference Report, april 1990, 89; eller Lys over Norge, juli 1990, 60).

Mosiah 4:27. “Det forlanges ikke at et menneske skal løpe hurtigere enn han har styrke til”

Eldste Neal A. Maxwell påpekte at vi har begrenset med tid og energi, og derfor må vi fokusere på det som er aller viktigst:

“Når vi løper hurtigere enn vi er i stand til, blir vi både ineffektive og slitne …

På kontorveggen min har jeg en klok og god påminnelse om en av livets realiteter, gitt av Anne Morrow Lindbergh. Hun skrev: ‘Mitt liv rommer ikke nok tid til å dekke behovene til alle dem som jeg ønsker å hjelpe.’ Dette er et godt råd til oss alle, ikke som en unnskyldning for ikke å utføre vår plikt, men som et vist poeng når det gjelder tempo og behovet for kvalitet i vår omgang med andre” (Deposition of a Disciple [1976], 58).

Mosiah 4:30

Hva må vi følge med på og gjøre for å unngå fortapelse?

Mosiah 5:2. “En stor forandring i oss”

Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum forklarte prosessen som må til for å oppnå denne forandring i hjertet: “Når vi mottar Åndens vitnesbyrd, blir vårt vitnesbyrd styrket gjennom studium, bønn og etterlevelse av evangeliet. Vårt voksende vitnesbyrd gir oss økt tro på Jesus Kristus og hans plan for lykke. Vi blir motivert til å angre våre synder og adlyde budene, noe som med en mektig forandring i hjertet fører til vår omvendelse. Vår omvendelse medfører guddommelig tilgivelse, helbredelse, glede og et ønske om å bære vårt vitnesbyrd for andre” (i Conference Report, okt. 2003, 31–32; eller Liahona, nov. 2003, 28).

Mosiah 5:7–8. Bli Kristi barn

President Joseph Fielding Smith (1876–1972) forklarte hvordan vi kan se på Jesus Kristus som vår Far:

“Hvis vi taler om at Jesus Kristus er vår Fader, gjør vi ikke noen feil, for i åndelig betydning unnfanget han oss. Det er ingen tvil om det – han forente ånd og legeme og tilveiebragte oppstandelse for alt levende. Vi gjør ingen feil når vi taler om Frelseren som vår Gud, som vår Fader, og også som Guds Sønn, fordi han mottok all myndighet. Jesus erklærte at Faderen overdro ham all myndighet, og dermed blir han en Fader for oss. Dessuten unnfanget han oss åndelig sett i oppstandelsen …

… Vi er hans sønner og døtre. Han er en Fader for oss fordi han unnfanget oss og frelste oss fra død, og forente ånd og legeme. Hva annet er en far enn en som gir liv?” (“The Fatherhood of Christ” [upublisert tale til Seminar- og Institutt-lærere, Brigham Young University, 17. juli 1962], 5–6).

Se kommentarene til Mosiah 15:1–7 (side 147).

Mosiah 5:8–10. Vi må påta oss hans navn

Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum ga oss en dypere forståelse av hva det vil si å påta oss Jesu Kristi navn:

“Vi forstår at vi påtar oss Kristi navn når vi blir døpt i hans navn, når vi tilhører hans kirke og uttrykker vår tro på ham, og når vi arbeider i hans rike.

Det finnes imidlertid også andre betydninger, dypere betydninger som litt mer modne medlemmer av Kirken burde forstå og grunne på når de tar del i nadverden.

Det er viktig å merke seg at når vi tar del i nadverden, vitner vi ikke om at vi påtar oss Jesu Kristi navn. Vi vitner om at vi er villige til å gjøre det. (Se L&p 20:77.) Det faktum at vi bare vitner om vår villighet, tyder på at noe annet må skje før vi faktisk påtar oss dette hellige navn i den viktigste betydning …

Villighet til å påta oss Jesu Kristi navn kan derfor forstås som villighet til å påta oss Jesu Kristi myndighet. Når vi ifølge denne betydningen tar del i nadverden, vitner vi om vår villighet til å delta i templets hellige ordinanser og motta de høyeste velsignelser som er tilgjengelige gjennom Frelserens navn og myndighet når han velger å gi oss dem.

… Vår villighet til å påta oss Jesu Kristi navn bekrefter at vi er innstilt på å gjøre alt vi kan for å bli regnet blant dem som han vil stille ved sin høyre side, og som vil bli kalt ved hans navn på den ytterste dag. I denne hellige betydning vitner vi om at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi navn og erklærer samtidig at vi ønsker å oppnå opphøyelse i det celestiale rike. Opphøyelse er evig liv, ‘den største av alle Guds gaver’ (L&p 14:7)” (i Conference Report, april 1985, 102–3, 105; eller Ensign, mai 1985, 80–81, 83).

Mosiah 5:12. Kjenn røsten

Det er helt avgjørende for vår åndelige fremgang at vi lærer å gjenkjenne og følge Herrens røst. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa at Gud forventer at vi skal høre og kjenne hans røst i dette liv: “Når min tjenestegjerning er over, vil det ikke være noen tale jeg har holdt som vil være særlig viktig i Herrens øyne. Det som vil være viktig for ham, vil være at jeg hører hans røst og reagerer på hans tilskyndelser” (“Respond to the Prompting of the Spirit” [en aften med eldste M. Russell Ballard, 8. jan. 1988], 4, www.ldsces.org).

Mosiah 5:7–12

Hva må vi gjøre for å bli funnet ved Guds høyre hånd?

Mosiah 6:4–7. Kong Mosiah

Kong Benjamin oppkalte sin sønn etter sin far. Vi kan derfor omtale både kong Benjamins far¹ og kong Benjamins sønn som Mosiah². Det var Mosiah¹ som ble befalt av Herren å ta med seg dem som ville følge ham, og forlate Nephis land og reise ut i villmarken på grunn av nephittenes ugudelighet (se Omni 1:12). Mosiahs bok er imidlertid oppkalt etter Mosiah². Det var han som førte opptegnelsen.

Mosiah 7:1–14; 8:7–21. Nephittenes reiser

For å forstå den historiske rammen rundt Mosiah 7–8, kan det være nyttig å gjennomgå hendelsene i Omni 1:27–30 og kapittelsammendragene for Mosiah 7–8. Disse omhandler folkets ledere i Zarahemlas land (Mosiah¹, kong Benjamin og Mosiah²) samt kongene i Lehi-Nephis land (Zeniff, Noah og Limhi). De omhandler også forskjellige folkegruppers reiser mellom byen Zarahemla og Zeniffs koloni i Lehi-Nephis land. For å få en bedre forståelse av disse reisene, kan du studere det tilhørende kartet.

Mosiah 8:13. Uttydere

President Joseph Fielding Smith ga følgende historiske oversikt over “uttyderne” som omtales i Mormons bok:

“Kong Mosiah hadde ‘… to [stener] som var innfattet i en bue’ [Mosiah 28:13], som nephittene kalte ‘uttydere’ og som han brukte til å oversette jaredittenes opptegnelse [Mosiah 28:11–14], og disse ble overlevert fra generasjon til generasjon til oversettelse av språk. Hvordan Mosiah kom i besittelse av disse ‘to stenene’, eller urim og tummim, forteller opptegnelsen ingenting om, den sier bare at det var en ‘gave fra Gud’ [Mosiah 21:28]. Mosiah hadde denne ‘gave’, eller urim og tummim, før Limhis folk fant Ethers opptegnelse. De kan ha mottatt den da en ‘stor sten’ med graveringer ble bragt til Mosiah og som han tydet ved ‘Guds gave og kraft’ [Omni 1:20–21]. De kan ha blitt gitt til ham eller til en annen profet før hans egen tid på samme måte som Jareds bror mottok dem av Herren.

At de, urim og tummim, eller de to stener som ble gitt til Jareds bror, var de samme som Mosiah var i besittelse av, fremgår tydelig av Mormons bok.

Jareds bror ble bedt om å forsegle det han hadde skrevet om det syn han hadde da Kristus viste seg for ham, slik at det ikke kunne leses av hans folk. Dette syn ble nedtegnet på et språk som var forvirret, for det skulle ikke komme frem før etter Kristi oppstandelse. Urim og tummim ble også forseglet slik at de ikke kunne brukes til å oversette de hellige skrifter om dette syn før Herren tillot at mennesket oversatte dem. Når de skulle åpenbares, skulle de oversettes ved hjelp av de samme urim og tummim [Ether 3:21–28] …

Sammen med ‘brystplaten’ og platene som Mormons bok var skrevet på, mottok Joseph Smith urim og tummim, som ble skjult av Moroni for å komme frem i de siste dager som et middel til å oversette den gamle opptegnelsen, og dette var de samme urim og tummim som ble gitt til Jareds bror [L&p 17:1]” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 1:160–62).

Mosiah 8:15. “En seer er større enn en profet”

Художник Алвін Гіттінс, © 1959 IRI

President Howard W. Hunter (1907–95) forklarte en seers unike rolle og at en seer har et annet syn på ting enn andre: “En seer er en som ser. Dette betyr ikke at han ser med sine fysiske øyne, men snarere med åndelige øyne. En seers gave er en overnaturlig begavelse” (The Teachings of Howard W. Hunter, red. Clyde J. Williams [1997], 224).
Eldste John A. Widtsoe (1872–1952) i De tolv apostlers quorum beskrev dessuten en seer som en som “oppfatter betydningen av det som synes uklart for andre. Derfor er han en som tolker og klargjør evige sannheter. Han forutser fremtiden i lys av fortid og nåtid. Dette gjør han ved Herrens kraft som virker direkte gjennom ham, eller indirekte ved hjelp av guddommelige hjelpemidler som urim og tummim. Kort fortalt er han en som ser, som vandrer i Herrens lys med åpne øyne” (Evidences and Reconciliations, arr. G. Homer Durham [1960], 258).

Mosiah 8:13–18.

Hva kjennetegner en seer?

Punkter å grunne på

Hva må du gjøre for å “bevare en forlatelse for [dine] synder”? (Mosiah 4:12; se også vers 9–30).
Hva må du gjøre for å bli en sønn eller datter av Jesus Kristus? (Mosiah 5:7; se også Mosiah 27:24–27; Ether 3:14).

Forslag til oppgaver

Gransk Mosiah 4:5–13 med sikte på å finne frem til noen av Guds egenskaper som kong Benjamin nevnte i sin tale.
Mosiah 4:12–16 tar opp en rekke aspekter ved etterlevelse av evangeliet. Velg ut de to som betyr mest for deg, og legg en plan for å anvende dem i større grad i ditt eget liv.

Viktige reiser som nephittene foretok i Mosiahs bok