Leksjon 146: Suksesjon i presidentskapet

Leksjon 146

Suksesjon i presidentskapet

Innledning

Etter profeten Joseph Smith og hans bror Hyrums martyrdød den 27. juni 1844, var noen mennesker forvirret angående hvem som skulle lede Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men før sin død hadde profeten forberedt denne overføringen av lederskap ved å overdra alle prestedømmets nøkler og krefter til De tolv apostlers quorum. Da Brigham Young, som var president i De tolv apostlers quorum, talte til de hellige den 8. august 1844, mottok mange av Kirkens medlemmer et åndelig vitne om at han var blitt kalt og forberedt av Gud til å lede Kirken.

Undervisningsforslag

Etter Joseph og Hyrum Smiths martyrdød hevder noen at de har rett til å lede Kirken

Før leksjonen, skriv følgende spørsmål på tavlen:

Når Kirkens nåværende president dør, hvem vil bli Kirkens neste president? Hvordan vil han bli valgt?

Hvordan mottar Kirkens president den prestedømsmyndighet som er nødvendig for å presidere over Kirken?

Be elevene om å overveie hvordan de vil besvare spørsmålet på tavlen. Oppfordre dem til å lytte etter svar på disse spørsmålene i dag når de lærer om den endring som fant sted i Kirkens lederskap etter profeten Joseph Smith og hans bror Hyrums død.

Forklar at etter at Joseph og Hyrum Smith led martyrdøden, opplevde de hellige stor sorg. Noen var også forvirret angående hvem som skulle lede Kirken. I fraværet av Kirkens president, trodde noen at ledelsen rettmessig falt på De tolv apostlers quorum. Men noen fremsatte falske påstander om at de hadde rett til å lede Kirken. Blant dem var Sidney Rigdon og James Strang.

Be en elev lese følgende tre avsnitt høyt. Be klassen lytte etter hvorfor Sidney Rigdon, som hadde vært en fremtredende leder i Kirken i mange år, syntes at han burde lede Kirken.

“Sidney Rigdon, førsterådgiver i Det første presidentskap, kom [til Nauvoo] fra Pittsburgh i Pennsylvania 3. august 1844. Det siste året hadde han begynt å følge en kurs som var stikk i strid med profeten Joseph Smiths råd og hadde fjernet seg fra Kirken. Han nektet å ha et møte med de tre medlemmene av De tolv som allerede befant seg i Nauvoo, og talte i stedet til en stor gruppe hellige som var samlet til søndagsgudstjeneste” (Vår arv: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie i korte trekk [1996], 66).

Sidney Rigdon kalte inn til et spesielt møte som skulle avholdes tirsdag den 6. august, slik at Kirkens medlemmer kunne velge en vokter for Kirken. Det virket som om Sidney Rigdon prøvde å avholde dette møtet slik at Kirkens medlemmer kunne godkjenne hans stilling som Kirkens vokter før alle De tolv apostler kunne komme tilbake fra sin misjon til det østlige USA. Noen av lederne i Kirken følte at bror Rigdon planla å “utnytte de helliges situasjon” (History of the Church, 7:225). Takket være innsatsen til eldste Willard Richards og eldste Parley P. Pratt, ble møtet heldigvis flyttet til torsdag 8. august 1844, da de fleste av apostlene hadde kommet hjem til Nauvoo.

Sidney Rigdon hevdet at fordi han tidligere hadde blitt kalt og ordinert til talsmann for Joseph Smith (se L&p 100:9), var det hans ansvar å “se til at Kirken ble ledet på riktig måte” (History of the Church, 7:229). Han hevdet også at han skulle være “en vokter for folket” og at ved å oppfylle denne forpliktelsen, gjorde han det Gud hadde befalt ham å gjøre (se History of the Church, 7:230).

Hvis du hadde vært i Nauvoo på denne tiden, hva ville du ha syntes om Sidney Rigdons påstander? Hvilke bekymringer ville du kanskje ha hatt angående bror Rigdon?

Be en elev lese følgende avsnitt høyt. Be klassen lytte etter hvorfor James Strang sa at han burde lede Kirken.

James Strang, som hadde blitt døpt i februar 1844, utforsket en mulig plassering av de hellige i Wisconsin på våren 1844. Etter martyriet hevdet James Strang å ha mottatt et brev fra Joseph Smith om at han hadde blitt utnevnt som Josephs etterfølger. James Strangs brev, som han viste til medlemmer av Kirken, viste seg å ha Joseph Smiths underskrift. James Strang hevdet å være den neste profeten og annonserte sin posisjon på en konferanse i Kirken i Michigan den 5. august 1844.

Hvis du hadde vært blant de hellige i Michigan, hva tror du at du kan ha funnet overbevisende i James Strangs påstander? Hvilke bekymringer ville du kanskje ha hatt angående disse påstandene?

Be en elev lese følgende fem avsnitt høyt. Be klassen lytte etter hva Brigham Young sa til andre prestedømsledere, deriblant medlemmene av De tolv apostlers quorum som var i Nauvoo, angående hvem som burde lede Kirken:

Eldstene John Taylor, Willard Richards og Parley P. Pratt var allerede i Nauvoo da Sidney Rigdon kom. De fleste av de andre apostlene, deriblant Brigham Young, kom tilbake til Nauvoo om kvelden den 6. august 1844. Dagen etter, 7. august, hadde apostlene rådsmøte hjemme hos John Taylor. Senere den ettermiddagen møttes De tolv apostler, høyrådet og høyprestene. President Young ba Sidney Rigdon om å uttrykke sitt budskap til de hellige. Sidney Rigdon erklærte frimodig at han hadde sett et syn, og at ingen kunne etterfølge Joseph Smith som Kirkens president. Han foreslo så at han skulle utpekes som folkets vokter.

Da Sidney Rigdon hadde snakket ferdig, sa Brigham Young:

“Jeg bryr meg ikke om hvem som leder Kirken, … men én ting må jeg vite, og det er hva Gud sier om saken. Jeg har nøklene og midlene til å få vite Guds vilje om emnet…

Joseph overdro til oss [han refererte til De tolvs quorum] alle nøkler og krefter tilhørende apostelembetet som han selv innehadde før han ble tatt bort…

Hvor ofte har ikke Joseph sagt til De tolv, ‘Jeg har lagt grunnvollen, og dere må bygge på den, for riket hviler på deres skuldre’” (i History of the Church, 7:230).

Hvorfor var Brigham Youngs vitnesbyrd angående prestedømsnøklene viktig? (Når elevene har svart, skriver du følgende sannhet på tavlen: Apostlene innehar alle prestedømsnøkler som er nødvendig for å presidere over Kirken.)

Forklar at når en apostel blir ordinert, blir han gitt alle nødvendige nøkler tilhørende prestedømmet på jorden (se L&p 112:30-32), men myndigheten til å utøve disse nøklene er begrenset til seniorapostelen, Kirkens president.

Les høyt følgende instruksjon gitt av profeten Joseph Smith til De tolv apostlers quorum i januar 1836, mer enn åtte år før han døde:

“De tolv er ikke underlagt noen andre enn Det første presidentskap,… ‘og når jeg ikke er, er det ikke noe første presidentskap over De tolv’” (i History of the Church, 2:374).

Basert på denne uttalelsen, hva skjer med Det første presidentskap når Kirkens president dør? Hvem leder Kirken? (Etter at elevene har svart, skriv følgende læresetning på tavlen: Når Kirkens president dør, blir Det første presidentskap oppløst, og De tolv apostlers quorum blir det presiderende quorumet.)

Forklar at når Kirkens president dør, inntar rådgiverne i Det første presidentskap igjen sine plasser som medlemmer av De tolv apostlers quorum, basert på deres ansiennitet i quorumet. Da quorumet først ble organisert i 1835, ble ansienniteten avgjort ved alder. Nå blir ansienniteten bestemt av den dato en mann blir et medlem av De tolvs quorum.

Be en elev lese Lære og pakter 124:127-128 høyt, og be klassen se etter hvem som var seniorapostel og president i De tolv apostlers quorum da Joseph Smith døde. Be dem fortelle om det de lærer.

Basert på det du har lært, hvorfor kunne du ha vært villig til å følge Brigham Young etter Joseph Smiths død?

Fullfør læresetningen på tavlen ved å legge til den delen som er understreket: Når Kirkens president dør, blir Det første presidentskap oppløst, og De tolv apostlers quorum blir det presiderende quorumet under ledelse av seniorapostelen.

Mange av de hellige mottar et vitnesbyrd om at Brigham Young skal lede Kirken

Forklar at den 8. august 1844 møttes de hellige i Nauvoo klokken 10.00 for å høre Sidney Rigdon kreve sin plass som Kirkens vokter. Fordi vinden blåste mot forhøyningen, plasserte Sidney Rigdon seg i en vogn bak forsamlingen slik at folket bedre kunne høre stemmen hans. Forsamlingen snudde seg rundt slik at de kunne se Sidney Rigdon mens han talte. Han talte til de tusener av forsamlede hellige i en og en halv time, og forklarte hvorfor han burde være Kirkens vokter. Flere beskrev talen som lite inspirerende.

President Brigham Young og andre av Kirkens ledere kom og satte seg på forhøyningen på motsatt side av der Sidney Rigdon talte. Vinden hadde stilnet på dette tidspunkt. Etter at Sidney Rigdon hadde snakket ferdig, talte Brigham Young. Forsamlingen snudde seg rundt for å høre Brigham Young tale og snudde ryggen mot vognen med Sidney Rigdon. (Se George Q. Cannon, “Discourse”, Deseret News, 21. feb. 1883, 67.) Brigham Young talte kort og sa at han ville ha foretrukket å komme hjem til Nauvoo for å sørge over profeten, istedenfor å måtte utnevne en ny leder. Han bekjentgjorde at en forsamling for ledere og medlemmer ville bli holdt senere samme dag klokken 14.00. Flere medlemmer av Kirken vitnet senere om at da Brigham Young talte, så de utseendet hans endre seg og hørte stemmen hans endre seg, og han fikk Joseph Smiths utseende og stemme. Denne mirakuløse begivenheten hjalp mange av de hellige å forstå at Herren ville at Brigham Young skulle lede Kirken.

Be en elev lese høyt følgende eksempler på det mange hellige så og hørte:

Benjamin F. Johnson mintes: “Straks han [Brigham Young] begynte å tale, spratt jeg opp, for i enhver mulig detalj var det Josephs stemme, og hans person, i utseende, holdning, kledning og opptreden var Joseph selv, personifisert, og jeg visste straks at Josephs ånd og kappe hvilte på ham” (My Life’s Review, 104, som sitert i Kirkens historie i tidenes fylde – elevhåndbok, 1. utg. [Kirkens skoleverks håndbok, 1997], 291).

William C. Staines beskrev at Brigham Young talte med en “stemme som var lik stemmen til profeten Joseph. Jeg trodde det var ham, og det samme gjorde tusener som hørte det” (i History of the Church, 7:236).

Wilford Woodruff skrev: “Hvis jeg ikke hadde sett ham med mine egne øyne, er det ingen som kunne ha overbevist meg om at det ikke var Joseph Smith, og enhver som kjente disse to mennene, kan bevitne dette” (i History of the Church, 7:236).

Forklar at på møtet som ble holdt senere den dagen klokken 14.00, talte Brigham Young og andre av De tolv apostlers quorum. Mange hellige kommenterte at Brigham Young så og hørtes ut som Joseph Smith mens han talte den ettermiddagen. George Q. Cannon, som var 17 år på den tiden, mintes: “Det var stemmen til Joseph Smith selv… I folkets øyne så det ut som om det var Joseph i egen person som sto foran dem” (i History of the Church, 7:236; se også Edward William Tullidge, Life of Brigham Young [1877], 115). I tillegg til dette miraklet følte mange av de hellige også Den hellige ånd vitne for dem at Brigham Young og De tolv apostlers quorum var kalt av Gud til å lede Kirken. På slutten av dette møtet stemte de hellige i Nauvoo enstemmig for å oppholde De tolv apostlers quorum, med Brigham Young i spissen, til å lede Kirken. Det var imidlertid ikke alle medlemmer av Kirken som til syvende og sist valgte å følge apostlene. Noen av dem valgte isteden å følge enkeltpersoner som Sidney Rigdon og James Strang, som dannet sine egne kirkesamfunn.

Hvordan velsignet Herren de hellige slik at de kunne vite hvem han hadde utpekt til å lede Kirken?
Hvordan kan vi vite at Kirkens ledere i dag er kalt av Gud? (Når elevene har svart, kan du skrive følgende prinsipp på tavlen: Gjennom Den hellige ånd kan vi motta et vitnesbyrd om at de som leder Kirken, har blitt kalt av Gud.)
Hvorfor tror du det er viktig å få et vitnesbyrd om at våre ledere i Kirken er kalt av Gud?
Når har du fått et vitnesbyrd om at en leder i Kirken var kalt av Gud? Hva gjorde du for å få dette vitnesbyrdet?

Forklar at da Joseph Smith døde, var seniorapostelen (Brigham Young) umiddelbart i stand til å utøve alle prestedømmets nøkler. Han var berettiget åpenbaring angående når et nytt første presidentskap skulle organiseres. I 1847 – mer enn to år etter martyriet – ble Brigham Young inspirert til å reorganisere Det første presidentskap istedenfor å fortsette å lede Kirken som president for De tolv apostlers quorum.

Vis bilder av dagens første presidentskap og tolv apostlers quorum. For å gi elevene en mulighet til å oppsummere det de har lært, be dem forklare hva som skjer med Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum når Kirkens president dør. Be dem også identifisere hvem som ville bli Kirkens president eller seniorapostel dersom den nåværende president for Kirken skulle dø i dag.

Du kan gjerne avslutte denne leksjonen med å vitne om at de samme prestedømsnøkler og den samme myndighet som Joseph Smith overdro til Brigham Young og medlemmene av De tolv apostlers quorum, i dag innehas av Kirkens president, hans rådgivere i Det første presidentskap og medlemmene av De tolv apostlers quorum. Du kan også fortelle om hvordan du fikk ditt vitnesbyrd om at Kirkens ledere er kalt av Gud. Be elevene ydmykt søke å oppnå eller styrke sitt vitnesbyrd om sannhetene de har drøftet i dag.

Kommentar og bakgrunnsinformasjon

Tidslinje som viser suksesjonen i presidentskapet etter Joseph Smiths martyrdød

Dato
27. juni 1844	Joseph og Hyrum Smith lider martyrdøden.
29. juni 1844	Offentlig visning av Joseph og Hyrum Smiths legemer.
27. juni – 7. juli 1844	Willard Richards og den sårede John Taylor er de eneste apostlene i Nauvoo.
8. juli 1844	Parley P. Pratt vender tilbake til Nauvoo og hjelper Willard Richards og John Taylor med å holde orden i Kirken.
3. august 1844	Sidney Rigdon kommer til Nauvoo fra Pittsburgh, Pennsylvania.
4. august 1844	Sidney Rigdon forteller en gruppe hellige at han burde bli utnevnt til Kirkens vokter og vil holde et spesielt møte den 6. august for å bekrefte utnevnelsen. Dette møtet blir faktisk holdt torsdag 8. august.
6. august 1844	De fleste av de andre apostlene, deriblant Brigham Young, kommer tilbake til Nauvoo fra sine misjoner.
7. august 1844	Om morgenen møtes apostlene hjemme hos den sårede John Taylor. På et ettermiddagsmøte med apostlene, høyrådet og høyprestene, hevder Sidney Rigdon igjen at han bør bli Kirkens vokter. Brigham Young erklærer at han [Brigham Young] innehar nøklene og vil gjøre Herrens vilje i denne saken.
8. august 1844	Under et møte klokken 10.00 taler Sidney Rigdon i en og en halv time til tusenvis av forsamlede hellige og forklarer hvorfor han burde være vokteren. Brigham Young taler også ber de hellige om å samles igjen til et møte klokken 14.00. På begge møtene, opplever mange hellige at Brigham Young ser ut som og høres ut som Joseph Smith. Under møtet klokken 14.00 oppholder de hellige Brigham Young og De tolv apostler som Kirkens ledere. Mange medlemmer av Kirken vitner om at Joseph Smiths kappe faller på Brigham Young, som midlertidig ser og høres ut som Joseph Smith.

Suksesjonen i Kirkens presidentskap har blitt fastsatt av Herren

Suksesjon i Kirkens presidentskap har blitt fastsatt av Herren. Kirken er aldri uten inspirert lederskap, og det er ingen grunn til spekulasjon eller strid angående hvem som vil bli Kirkens neste president.

President Ezra Taft Benson underviste, “Gud vet alt, kjenner enden fra begynnelsen av, og ingen mann blir president for Jesu Kristi Kirke ved en tilfeldighet, blir i embedet på slump eller blir kalt hjem vilkårlig” (“Jesus Christ – Gifts and Expectations”, New Era, mai 1975, 16-17).

Joseph Smiths overdragelse av rikets nøkler til De tolv apostlers quorum

Wilford Woodruff, som var et medlem av De tolv apostlers quorum, skrev hva som skjedde i mars 1844 før Joseph Smith ble drept:

“Han sto i vel tre timer i et rom og ga oss sine siste instruksjoner. Rommet var som fylt av fortærende ild. Hans ansikt var så klart som rav, hans ord var som skarpe lynglimt for oss. De gjennomtrengte hele vårt legeme fra isse til fotsåle. Han sa: ‘Brødre, Den allmektige Herre har beseglet på mitt hode ethvert prestedømme, enhver nøkkel, enhver kraft, ethvert prinsipp som tilhører tidenes fyldes siste evangelieutdeling, og for å bygge opp Guds rike. Jeg har beseglet på deres hode alle disse prinsipper, prestedømme, apostelembede og alle nøkler som henhører til Guds rike, og nå må dere rette skuldrene og påta dere ansvaret for dette rike, ellers vil dere bli fordømt’” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff [2004], xxxii).