Reisen gjennom Iowa, Lære og pakter 136:1-18

Innledning

I februar 1846 begynte de hellige å dra fra Nauvoo og reise vestover gjennom Iowa-territoriet. Brigham Young mottok åpenbaringen som er nedtegnet i Lære og pakter 136 i Winter Quarters, Nebraska i januar 1847. Denne leksjonen drøfter Lære og pakter 136:1-18, som innbefatter Herrens veiledning til de hellige om hvordan de skulle organisere seg og forberede seg til reisen vestover.

Undervisningsforslag

Siste-dagers-hellige krysser Iowa og etablerer hovedkvarter i Winter Quarters

Ta bind for øynene på en elev og plasser ham eller henne på den ene siden av rommet. Flytt så rundt på noen gjenstander i rommet, og lag lyder slik at eleven skjønner at gjenstandene har blitt flyttet. Be eleven med bind for øynene om å velge en klassekamerat som kan gi muntlig veiledning for å hjelpe ham eller henne å komme til den andre siden av rommet. Når eleven velger noen, kan du spørre:

Hvorfor valgte du vedkommende?
Hvordan påvirker vår tillit til en annen person hvor nøye vi følger deres rettledning?

Be den som veileder gi rettledning slik at den eleven som har bind for øynene kan gå trygt til den andre siden av rommet. Be så de to elevene om å sette seg på plassene sine igjen.

Be en elev lese høyt følgende avsnitt om de helliges utvandring fra Nauvoo. Be klassen lytte etter måter de helliges opplevelse kan ha lignet på opplevelsen til eleven som ble veiledet gjennom klasserommet.

Under trusler om vold fra lokale mobber begynte de hellige å forlate Nauvoo i februar 1846, for å reise vestover gjennom delstaten Iowa. “Utreisen fra Nauvoo var en troshandling for de hellige. De dro uten å vite nøyaktig hvor de skulle eller når de ville komme til et sted hvor de kunne bosette seg. De visste bare at de var på nippet til å bli drevet ut av Illinois av sine fiender og at deres ledere hadde fått åpenbaring om å finne et tilfluktssted et eller annet sted i Rocky Mountains” (Kirkens historie i tidenes fylde – elevhåndbok, 2. utg. [Kirkens skoleverks håndbok, 2003], 309).

Hvordan lignet den erfaring de hellige hadde med å forlate Nauvoo den erfaringen eleven som ble ledet gjennom klasserommet hadde? (Begge stolte på at åpenbaringen og veiledningen til noen de hadde tillit til skulle hjelpe dem å nå sitt mål.)
Hva kan vi lære av den erfaring de hellige hadde med å forlate Nauvoo? (Elevene kan bruke forskjellige ord, men de burde uttrykke følgende prinsipp: Vi utøver tro når vi følger råd og veiledning fra våre ledere i Kirken.)

Be en elev lese høyt følgende beretning om William Clayton. Be elevene lytte etter eksempler på bror Claytons tro.

“William Clayton ble kalt til å være med i en av de første gruppene som dro fra Nauvoo, og lot sin hustru, Diantha, være hos sine foreldre, bare en måned før hun skulle føde sitt første barn. Han slet seg gjennom gjørmete veier og overnattet i kalde telt, og nervene ble tynnslitte mens han bekymret seg for hvordan det sto til med Diantha. To måneder senere visste han fremdeles ikke om det hadde gått bra med fødselen, men til slutt fikk han den gledelige meldingen at hun hadde født en “fin, lubben gutt”. Nesten med en gang William fikk nyheten, satte han seg ned og skrev en sang som ikke bare betydde noe spesielt for ham, men som også skulle bli en inspirasjonens og takknemlighetens hymne for Kirkens medlemmer i generasjoner. Sangen var ‘Kom, hellige’” (Vår arv: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie i korte trekk [1996], 71).

Be klassen om å synge sammen de tre første versene av “Kom, hellige” (Salmer, nr. 26). (Eller ta kontakt med en eller flere elever på forhånd og be dem om å forberede seg til å synge tre vers av salmen.) Før salmen synges, be elevene se etter eller lytte etter uttrykk som viser de helliges tro på Jesus Kristus og å ha tillit til sine ledere.

Etter at de tre første versene er blitt sunget, spør:

Hvordan viser denne salmen de helliges tro på Jesus Kristus og at de hadde tillit til sine ledere?

Be en elev lese høyt følgende beretning om Orson og Catherine Spencer. Be klassen lytte etter eksempler på Spencers tro og tillit.

“Etter å ha dratt fra Nauvoo ble [Catherine], som var skjør og skrøpelig, raskt nedbrutt under stadig økende vanskeligheter. Den bekymrede ektemannen skrev inntrengende til hustruens foreldre, og ba dem om å ta imot henne i sitt hjem til de hellige kunne finne et sted å slå seg ned. Svaret lød, ‘La henne gi avkall på sin nedbrytende tro, så kan hun komme tilbake, men ikke før’.

Da brevet ble lest opp for henne, ba hun ektemannen om å hente Bibelen og slå opp i Ruts bok og lese det første kapitlet, sekstende og syttende vers: ‘Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud’” (Memoirs of John R. Young: Utah Pioneer 1847 [1920], 17-18). Catherine Spencer døde kort tid etterpå.

Be elevene om å synge det fjerde verset av “Kom, hellige”. Be dem om å tenke på hvordan ordene i dette verset relaterer til Catherine Spencer. Etter at de har sunget verset, spør:

Hvordan relaterer ordene i dette verset til Catherine Spencer?

Be elevene sette seg som mål å utøve tro på Jesus Kristus og å bedre følge råd og veiledning fra sine ledere i Kirken.

Be elevene slå opp på Kart 6 (“Kirkens flytting vestover”) i delen Kart tilknyttet Kirkens historie i Skriftene sine, og finne Nauvoo og Winter Quarters. Forklar at på grunn av usedvanlig mye regn og utilstrekkelige forsyninger, brukte de hellige som forlot Nauvoo i februar 1846, fire måneder på den 480 km lange reisen gjennom Iowa. Gruppens tempo ble redusert på grunn av disse forholdene og fordi de mistet mer enn 500 friske siste-dagers-hellige menn. Disse mennene, som ble kjent som Mormonbataljonen, hadde fulgt president Brigham Youngs oppfordring om å verve seg i Hæren for å tjene penger til å hjelpe fattige medlemmer av Kirken å foreta reisen vestover. Dette offeret hjalp på mange måter, men det forårsaket også at mange familier ble stående uten ektemenn og fedre på en del av reisen. Med tanke på dette lave tempoet, besluttet Kirkens ledere at de ikke skulle fortsette vestover til Rocky Mountains før våren 1847. De rådet de hellige til å slå seg ned for vinteren. En av de største bosettingene, Winter Quarters, lå på vestsiden av elven Missouri i dagens Nebraska.

Be en elev lese høyt følgende beskrivelse av Winter Quarters og de andre midlertidige bosettingene:

Mange av de hellige bodde i tømmerhus og jordkjellere laget av piletrær og leire. Mange var dårlig skjermet mot det kalde været. Sykdommer som malaria, lungebetennelse, tuberkulose, kolera og skjørbuk resulterte i vidtrekkende lidelse og død. Mer enn syv hundre mennesker døde i leirene før den første vinteren var over. (Se Vår arv, 71-72; Kirkens historie i tidenes fylde – elevhåndbok 319-20.)

Hvis du hadde vært sammen med de hellige i Winter Quarters, hvilke følelser ville du ha hatt når du visste at du fortsatt hadde hundrevis av kilometer igjen å reise?

Lære og pakter 136:1-18

Herren råder de hellige til å organisere seg og forberede seg til å fortsette reisen vestover

Be elevene om å skumlese kapittelinnledningen til Lære og pakter 136, og se etter hvor denne åpenbaringen ble gitt og hvem som mottok den. Be dem fortelle om det de lærer.

Be en elev lese Lære og pakter 136:1 høyt.

Hvordan tror du det kan ha hjulpet de hellige å vite at Herren fortsatte å åpenbare sin vilje til dem? (Svarene kan innbefatte at denne åpenbaringen hjalp dem å vite at Herren var oppmerksom på dem, at han ville hjelpe dem å fortsette reisen vestover og at han talte gjennom president Brigham Young akkurat slik som han hadde talt gjennom profeten Joseph Smith.)

Be noen elever lese høyt etter tur fra Lære og pakter 136:2-5. Be klassen følge med, og se etter hva Herren instruerte de hellige om å gjøre for å forberede seg til å fortsette reisen vestover.

Hvordan skulle kompaniene organiseres?
Hvorfor tror du det må ha vært nyttig å organisere de hellige i grupper med utpekte ledere? Hvordan ligner dette på Kirkens organisasjon i dag? (Når elevene har besvart disse spørsmålene, kan du gjerne skrive følgende sannhet på tavlen: Herren organiserer sine hellige i grupper slik at hver enkelt kan bli veiledet og ivaretatt.)
Hva sier vers 4 om hvordan de hellige ville motta styrke?

Forklar at på grunn av sykdom og død i Winter Quarters og de omkringliggende leirene, trengte mange familier og enkeltpersoner økonomisk støtte slik at de kunne fortsette sin reise vestover.

La elevene gå sammen to og to. Be dem studere Lære og pakter 136:6-11 sammen, og se etter hvordan de hellige skulle ta vare på de trengende. Før elevene leser disse skriftstedene, forklar at ikke alle hellige forlot Winter Quarters samtidig. “De som må være tilbake” i vers 6 viser til hellige som skulle være igjen i Winter Quarters og de omkringliggende leirene en stund.

Hvilke ord eller uttrykk i vers 6–11 handler om hvordan de hellige skulle hjelpe de trengende?

Skriv følgende definisjon på tavlen. (Den er hentet fra Oxford English Dictionary, 2. utg. [1989], “pioneer”.)

Pioner: “En som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter.

Hva lovet Herren i vers 11 dem som skulle hjelpe andre i nød og berede veien for dem? Hva kan vi lære av dette? (Etter at elevene har svart, kan du skrive følgende prinsipp på tavlen: Herren vil velsigne oss når vi hjelper andre trengende og bereder veien for dem.)

Be elevene drøfte følgende spørsmål med sin partner:

Hvem har beredt veien for at du kan nyte evangeliets velsignelser?

Be elevene grunne på følgende spørsmål. Be så noen av dem om å fortelle resten av klassen hva de har svart.

Hva vil du gjøre for være en pioner – for å hjelpe andre trengende og berede veien for dem slik at de kan nyte evangeliets velsignelser?

Oppsummer Lære og pakter 136:12-18 ved å forklare at Herren befalte sine tjenere å undervise denne åpenbaringen til de hellige.

Avslutt med å vitne om sannhetene dere har drøftet og oppfordre elevene til å handle i samsvar med disse sannhetene.

Kommentar og bakgrunnsinformasjon

Lære og pakter 136:7, 9. Å forberede veien for andre

President Thomas S. Monson har sagt:

“En ordbok definerer en pionér som ‘en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter’ [Oxford English Dictionary, 2. utg. (1989), “pioneer”]. Kan vi på en eller annen måte mønstre det mot og den besluttsomhet som preget pionerene i en tidligere generasjon? Kan du og jeg faktisk være pionerer?

Det vet jeg at vi kan. Verden trenger virkelig pionerer i dag!” “Verden trenger pionerer i dag”, Liahona, juli 2013, 5).

Eldste Parley P. Pratt ga en beretning om hva de hellige gjorde for å forberede veien for dem som kom etter:

“Etter at alle ting var blitt tilrettelagt og satt i orden, flyttet leirene seg videre. Da vi kom til et sted på en gren av Grand River slo vi leir for en tid, etter å ha reist i tungt og vedvarende regnvær, gjørme og myr. Her slo vi ring rundt og beplantet en felles gård på flere hundre mål og laget en bosetting til nytte for dem som ble igjen og for dem som skulle komme etter oss fra Nauvoo. Vi kalte stedet for ‘Garden Grove’” (Autobiography of Parley P. Pratt, red. Parley P. Pratt jr. [1938], 342).

Lære og pakter 136:8. Mormonbataljonen

I mai 1846 møtte Jesse C. Little, en representant for Kirken, USAs myndigheter i Washington D.C. Kirken spurte om siste-dagers-hellige kunne utføre noen slags form for arbeide eller tjeneste for myndighetene i bytte for økonomisk støtte til de helliges migrasjon vestover. Den amerikanske kongressen hadde nettopp erklært krig mot Mexico, og president James Polk og Jesse C. Little drøftet tanken om at siste-dagers-hellige menn kunne verve seg i den amerikanske Hæren og bruke lønnen de ville få til å hjelpe de hellige på reisen. Mens de hellige krysset Iowa, ba rekrutteringsoffiserer medlemmer av Kirken om å kjempe i den meksikansk-amerikanske krigen. Til å begynne med nektet de hellige, men Brigham Young oppfordret menn til å delta som en måte å skaffe penger på for å samle de fattige fra Nauvoo og hjelpe de hellige å flytte vestover. På grunn av president Youngs råd vervet mer enn 500 menn seg i den amerikanske Hæren. Denne gruppen ble kalt Mormonbataljonen. Et antall kvinner og barn fulgte med bataljonen mens de marsjerte over 3 200 km til det sydlige California, der de tjenestegjorde som okkupasjonstropper.

Den 4. juli 1846 skrev Daniel B. Rawson: “Jeg følte meg indignert overfor regjeringen som hadde forårsaket at jeg ble raidet og drevet vekk fra hjemmet mitt. Jeg kom med en grov bemerkning om at ‘jeg ville se dem alle forbannet og i helvete’. Jeg ville ikke verve meg. På veien til Bluffs møtte vi Brigham Young, Heber C. Kimball og W. Richards på vei tilbake, mens de kalte på rekrutter. De sa at Israels frelse var avhengig av at denne hæren ble dannet. Da jeg hørte dette forandret jeg mening. Jeg følte at det var min plikt å dra” (i Norma Baldwin Ricketts, The Mormon Battalion [1996], 13).