Grunnleggende læresetninger

De grunnleggende læresetningene skulle fremheves i både Seminar- og Institutt-klasser. Lærere skulle hjelpe elevene å finne frem til, forstå, tro, forklare og anvende disse læresetningene i evangeliet. Dette vil hjelpe elevene å styrke sitt vitnesbyrd og sette større pris på Jesu Kristi gjengitte evangelium. Et studium av disse læresetningene vil også gjøre elevene bedre forberedt på å undervise andre i disse viktige sannhetene.

De 100 Kjenn Skriftene-skriftstedene som er utvalgt av Seminar og Institutt, ble valgt for å understøtte elevenes forståelse av de grunnleggende læresetningene. De fleste av skriftstedhenvisningene nedenfor refererer til Kjenn Skriftene-skriftsteder. De er tatt med for å vise hvilken sammenheng de har med de grunnleggende læresetningene.

1. Guddommen

Det er tre adskilte personer i Guddommen: Gud den evige Fader, hans Sønn Jesus Kristus og Den hellige ånd (se Joseph Smith – Historie 1:15-20). Faderen og Sønnen har begge et fysisk legeme av kjøtt og ben, og Den hellige ånd er en ånd i persons skikkelse (se L&p 130:22-23). De er ett i hensikt og lære. De er fullkomment forenet når det gjelder å tilveiebringe vår himmelske Faders guddommelige frelsesplan.

Gud Faderen

Gud Faderen er den øverste hersker over universet. Han er våre ånders Far (se Hebreerne 12:9). Han er fullkommen, har all makt og vet alle ting. Han er også en Gud med fullkommen barmhjertighet, vennlighet og kjærlighet.

Jesus Kristus

Jesus Kristus er Faderens førstefødte i ånden og hans enbårne Sønn i kjødet. Han er Det gamle testamentes Jehova og Det nye testamentes Messias.

Jesus Kristus levde et liv uten synd og utførte en fullkommen forsoning for alle menneskers synder (se Alma 7:11-13). Hans liv er det fullkomne eksempel på hvordan alle mennesker skulle leve (se Johannes 14:6; 3 Nephi 12:48). Han var den første person på denne jorden som oppsto (se 1 Korinterbrev 15:20-22). Han vil komme igjen i kraft og herlighet, og vil regjere på jorden i tusenårsriket.

Alle bønner, velsignelser og prestedømsordinanser skulle utføres i Jesu Kristi navn (se 3 Nephi 18:15, 20-21).

Beslektede henvisninger: Helaman 5:12; L&p 19:23; L&p 76:22-24

Den hellige ånd

Den hellige ånd er det tredje medlem av Guddommen. Han er en ånd i persons skikkelse, uten et legeme av kjøtt og ben. Han kalles ofte Ånden, Den hellige ånd, Guds ånd, Herrens ånd og Trøsteren.

Den hellige ånd bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen, åpenbarer sannheten i alle ting og helliggjør dem som omvender seg og blir døpt (se Moroni 10:4-5).

Beslektede henvisninger: Galaterne 5:22-23; L&p 8:2-3

2. Frelsesplanen

I den førjordiske tilværelse presenterte vår himmelske Fader en plan for hvordan vi kunne bli som ham og oppnå udødelighet og evig liv (se Moses 1:39). I Skriftene kalles denne planen for frelsesplanen, lykkens store plan, forløsningsplanen og barmhjertighetens plan.

Frelsesplanen omfatter skapelsen, fallet, Jesu Kristi forsoning og alle lovene, ordinansene og læresetningene som henhører til evangeliet. Handlefrihet – evnen til å velge og handle for oss selv – er også avgjørende i vår himmelske Faders plan (se 2 Nephi 2:27). På grunn av denne planen kan vi bli fullkommengjort gjennom forsoningen, motta en fylde av glede og leve evig i Guds nærhet (se 3 Nephi 12:48). Våre familieforhold kan vedvare i all evighet.

Beslektede henvisninger: Johannes 17:3; L&p 58:27

Det førjordiske liv

Før vi ble født på jorden, levde vi sammen med vår himmelske Fader som hans åndebarn (se Abraham 3:22-23). I denne førjordiske tilværelsen deltok vi i et råd sammen med vår himmelske Faders andre åndebarn. Under dette rådet presenterte vår himmelske Fader sin plan, og den førjordiske Jesus Kristus sluttet en pakt om å bli Frelseren.

Vi brukte vår handlefrihet til å følge vår himmelske Faders plan. Vi forberedte oss til å komme til jorden, hvor vi kunne fortsette vår fremgang.

De som fulgte vår himmelske Fader og Jesus Kristus, fikk lov til å komme til jorden for å gjøre erfaringer i sin jordiske, dødelige tilværelse og utvikle seg mot evig liv. Lucifer, en annen av Guds åndesønner, gjorde opprør mot planen. Han ble Satan, og han og hans tilhengere ble kastet ut fra himmelen og nektet privilegiene ved å få et fysisk legeme og gjennomgå jordelivets erfaringer.

Beslektet henvisning: Jeremia 1:4-5

Skapelsen

Jesus Kristus skapte himlene og jorden under Faderens ledelse. Jorden ble ikke skapt av ingenting. Den ble organisert ved hjelp av eksisterende materie. Jesus Kristus har skapt utallige verdener (se L&p 76:22-24).

Jordens skapelse var helt avgjørende for Guds plan. Den ga oss et sted hvor vi kunne motta et fysisk legeme, bli prøvet og utvikle guddommelige egenskaper.

Vi skulle bruke jordens ressurser med visdom, dømmekraft og takknemlighet (se L&p 78:19).

Adam var det første mennesket som ble skapt på jorden. Gud skapte Adam og Eva i sitt eget bilde. Alle mennesker – menn og kvinner – er skapt i Guds bilde (se 1 Mosebok 1:26-27).

Fallet

I Edens hage befalte Gud Adam og Eva at de ikke skulle spise av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. Hvis de gjorde dette, ville konsekvensen bli åndelig og fysisk død. Åndelig død er adskillelse fra Gud. Fysisk død er adskillelse av ånden fra det jordiske legemet. Fordi Adam og Eva overtrådte Guds befaling, ble de kastet ut fra hans nærhet og ble dødelige. Adam og Evas overtredelse og forandringene de gjennomgikk på grunn av den, herunder åndelig og fysisk død, kalles fallet.

Som følge av fallet kunne Adam og Eva og deres etterkommere oppleve glede og sorg, kjenne godt og ondt og få barn (se 2 Nephi 2:25). Som etterkommere av Adam og Eva, arver vi en fallen tilstand i jordelivet. Vi er adskilt fra Herrens nærhet og underlagt den fysiske død. Vi blir også prøvet på grunn av livets vanskeligheter og Satans fristelser. (Se Mosiah 3:19.)

Fallet er en nødvendig del av vår himmelske Faders frelsesplan. Det går i to retninger – ned, men likevel fremover. I tillegg til å introdusere fysisk og åndelig død ga det oss muligheten til å bli født på jorden, og til å lære og utvikle oss.

Jordelivet

Jordelivet er en tid for å lære, hvor vi kan forberede oss til evig liv og bevise at vi vil bruke vår handlefrihet til å gjøre alt som Herren har befalt. I dette jordiske liv skulle vi elske og tjene andre (se Mosiah 2:17; Moroni 7:45, 47-48).

I jordelivet er vår ånd forenet med vårt fysiske legeme, noe som gir oss muligheter til å vokse og utvikle oss på måter som ikke var mulig i det førjordiske liv. Vårt legeme er en viktig del av frelsesplanen og skulle respekteres som en gave fra vår himmelske Fader (se 1 Korinterbrev 6:19-20).

Beslektede henvisninger: Josva 24:15; Matteus 22:36-39; 2 Nephi 28:7-9; Alma 41:10; L&p 58:27

Livet etter døden

Når vi dør, går vår ånd inn i åndeverdenen for å vente på oppstandelsen. De rettferdiges ånder blir mottatt i en tilstand av lykke som kalles paradis. Mange av de trofaste vil forkynne evangeliet for dem som er i åndenes fengsel.

Åndenes fengsel er et midlertidig sted i den etterjordiske verden for dem som dør uten kunnskap om sannheten, og dem som er ulydige i jordelivet. Der blir ånder undervist i evangeliet og får mulighet til å omvende seg og ta imot frelsens ordinanser som utføres for dem i templene (se 1 Peter 4:6). De som tar imot evangeliet, får oppholde seg i paradis frem til oppstandelsen.

Oppstandelsen er gjenforeningen av vår ånd med vårt fullkommengjorte fysiske legeme av kjøtt og ben (se Lukas 24:36-39). Etter oppstandelsen vil ånden og legemet aldri mer bli adskilt, og vi vil være udødelige. Alle mennesker som er født på jorden, vil stå opp fra de døde fordi Jesus Kristus overvant døden (se 1 Korinterbrev 15:20-22). De rettferdige vil stå opp fra de døde før de ugudelige, og vil komme frem i den første oppstandelse.

Den endelige dom vil finne sted etter oppstandelsen. Jesus Kristus vil dømme hver enkelt for å bestemme hvilken herlighet han eller hun skal motta i evigheten. Denne dommen vil bygge på den enkeltes lydighet mot Guds bud (se Johannes’ åpenbaring 20:12; Mosiah 4:30).

Det er tre herlighetsriker (se 1 Korinterbrev 15:40-42). Det høyeste av disse er det celestiale rike. De som er tapre i vitnesbyrdet om Jesus og lydige mot evangeliets prinsipper, vil bo i det celestiale rike i Gud Faderens og hans Sønn Jesu Kristi nærhet (se L&p 131:1-4).

Det andre av de tre herlighetsrikene er det terrestriale rike. De som bor i dette riket, vil være jordens hederlige menn og kvinner som ikke var tapre i vitnesbyrdet om Jesus.

Det telestiale rike er det laveste av de tre herlighetsrikene. De som arver dette riket, vil være de som valgte ugudelighet fremfor rettferdighet i jordelivet. Disse vil motta sin herlighet etter at de har blitt forløst fra åndenes fengsel.

Beslektet henvisning: Johannes 17:3

3. Jesu Kristi forsoning

Å sone vil si å lide straffen for synd og derved fjerne virkningene av synd for syndere som har omvendt seg, slik at de kan bli forsonet med Gud. Jesus Kristus var den eneste som var i stand til å gjennomføre en fullkommen forsoning for hele menneskeheten. Hans forsoning omfattet hans lidelse for alle menneskers synder i Getsemane, utgytelsen av hans blod, hans lidelse og død på korset og hans oppstandelse fra graven (se Lukas 24:36-39; L&p 19:16-19). Frelseren var i stand til å gjennomføre forsoningen fordi han holdt seg fri fra synd og hadde makt over døden. Av sin jordiske mor arvet han evnen til å dø. Av sin udødelige Fader arvet han makten til å ta sitt liv opp igjen.

Men ved nåden, som gjøres tilgjengelig ved Frelserens sonoffer, vil alle mennesker stå opp fra de døde og motta udødelighet. Jesu Kristi forsoning gjør det også mulig for oss å få evig liv (se Moroni 7:41). For å motta denne gaven, må vi etterleve Jesu Kristi evangelium, noe som innebærer å ha tro på ham, omvende oss fra våre synder, bli døpt, motta Den hellige ånd og holde trofast ut til enden (se Johannes 3:5).

Som en del av sin forsoning, led ikke Jesus Kristus bare for våre synder, men han påtok seg også alle menneskers smerter, sykdommer og skrøpeligheter (se Alma 7:11-13). Han forstår vår lidelse fordi han har opplevd den. Hans nåde, eller styrkende kraft, styrker oss til å bære byrder og utføre oppgaver som vi ikke kunne klart på egen hånd (se Matteus 11:28-30; Filipperne 4:13; Ether 12:27).

Beslektede henvisninger: Johannes 3:5; Apostlenes gjerninger 3:19-21

Tro på Jesus Kristus

Tro er å håpe “på noe som ikke er sett, som er sant” (Alma 32:21; se også Ether 12:6). Det er en gave fra Gud.

Troen må konsentreres om Jesus Kristus hvis den skal kunne lede en person til frelse. Når du har tro på Jesus Kristus, stoler du fullstendig på ham og hans altomfattende forsoning, makt, og kjærlighet. Det innebærer å tro på hans læresetninger og tro at selv om vi ikke forstår alle ting, gjør han det (se Ordspråkene 3:5-6; L&p 6:36).

Tro er noe mer enn passiv overbevisning, og den uttrykkes ved måten vi lever (se Jakobs brev 2:17-18). Troen kan vokse når vi ber, studerer Skriftene og adlyder Guds bud.

Siste-dagers-hellige tror også på Gud Faderen, Den hellige ånd, prestedømmets kraft og andre viktige aspekter ved det gjengitte evangelium. Tro legger til rette for åndelig og fysisk helbredelse, og gir oss styrke til å streve fremover, møte våre vanskeligheter og overvinne fristelser (se 2 Nephi 31:19-20). Herren vil utføre mektige mirakler i vårt liv i forhold til vår tro.

Gjennom tro på Jesus Kristus kan man få tilgivelse for synd og til slutt bli i stand til å bo i Guds nærhet.

Beslektet henvisning: Matteus 11:28-30

Omvendelse

Omvendelse er en forandring i sinn og hjerte som gir oss et nytt syn på Gud, på oss selv og på verden. Det innebærer å vende seg bort fra synd og å be Gud om tilgivelse. Motivet er kjærlighet til Gud og et oppriktig ønske om å adlyde hans bud.

Våre synder gjør oss urene – uverdige til å vende tilbake og bo i vår himmelske Faders nærhet. Gjennom Jesu Kristi forsoning har vår himmelske Fader gitt oss den eneste muligheten til å få tilgivelse for våre synder (se Jesaja 1:18).

Omvendelse innebærer også at man føler sorg for de syndene man har begått, bekjenner dem til sin himmelske Fader og til andre om nødvendig, avstår fra synden, gjør sitt beste for å rette opp den skade som er forvoldt og lever et liv i lydighet til Guds bud (se L&p 58:42-43).

Beslektede henvisninger: Jesaja 53:3-5; Johannes 14:6; 2 Nephi 25:23, 26; L&p 18:10-11; L&p 19:23; L&p 76:40-41

4. Evangelieutdeling, frafall og gjenopprettelse

Evangelieutdeling

En evangelieutdeling er en tidsperiode hvor Herren åpenbarer sine læresetninger, sine ordinanser og sitt prestedømme. Det er en tidsperiode da Herren har minst én bemyndiget tjener på jorden som bærer det hellige prestedømme, og som har guddommelig myndighet til å forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser. I dag lever vi i den siste evangelieutdeling – evangelieutdelingen i tidenes fylde, som begynte da evangeliet ble åpenbart for Joseph Smith.

Tidligere evangelieutdelinger assosieres med Adam, Enok, Noah, Abraham, Moses og Jesus Kristus. Det har i tillegg også vært andre evangelieutdelinger, for eksempel blant nephittene og jaredittene. Frelsesplanen og Jesu Kristi evangelium har blitt åpenbart og forkynt i hver evangelieutdeling.

Frafall

Når enkeltpersoner eller grupper vender seg bort fra evangeliets prinsipper og ikke innehar prestedømsnøkler, er de i en tilstand av frafall.

Perioder med generelt frafall har forekommet gjennom hele verdenshistorien. Ett eksempel er det store frafall som fant sted etter at Frelseren hadde grunnlagt sin Kirke (se 2 Tessalonikerbrev 2:1-3). Da Frelserens apostler var døde, forvrengte menneskene evangeliets prinsipper og foretok uautoriserte forandringer i Kirkens organisasjon og i prestedømmets ordinanser. På grunn av denne utbredte ugudeligheten tok Herren prestedømmets myndighet og nøkler bort fra jorden.

Under det store frafallet var menneskene uten guddommelig veiledning fra levende profeter. Mange kirker ble opprettet, men de hadde ingen myndighet til å meddele Den hellige ånds gave eller utføre andre prestedømsordinanser. Deler av de hellige skrifter ble forvrengt eller gikk tapt, og menneskene hadde ikke lenger den rette forståelsen av Gud.

Frafallet varte til vår himmelske Fader og hans elskede Sønn viste seg for Joseph Smith og innledet gjengivelsen av evangeliet i dets fylde.

Gjenopprettelsen

Gjenopprettelsen er Guds gjengivelse av sannhetene og ordinansene i hans evangelium blant menneskene på jorden (se Apostlenes gjerninger 3:19-21).

Som forberedelse til gjenopprettelsen oppreiste Herren edle menn under det som kalles reformasjonen. De forsøkte å komme tilbake til den religiøse lære, praksis og organisasjon som Frelseren hadde opprettet. Imidlertid hadde de hverken prestedømmet eller evangeliets fylde.

Gjenopprettelsen begynte i 1820 da Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus viste seg for Joseph Smith som svar på hans bønn (se Joseph Smith – Historie 1:15-20). Noen av gjenopprettelsens viktigste begivenheter var oversettelsen av Mormons bok, gjengivelsen av Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, samt organiseringen av Kirken 6. april 1830.

Døperen Johannes gjenga Det aronske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery 15. mai 1829. Det melkisedekske prestedømme og rikets nøkler ble også gjengitt i 1829, da apostlene Peter, Jakob og Johannes overdro dem til Joseph Smith og Oliver Cowdery.

Evangeliets fylde er gjengitt, og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er “den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate” (L&p 1:30). Kirken vil til slutt fylle hele jorden og bli stående til evig tid.

Beslektede henvisninger: Jesaja 29:13-14; Esekiel 37:15-17; Efeserne 4:11-14; Jakobs brev 1:5-6

5. Profeter og åpenbaring

En profet er en person som er kalt av Gud til å tale for ham (se Amos 3:7). Profeter vitner om Jesus Kristus og forkynner hans evangelium. De tilkjennegir Guds vilje og sanne karakter. De fordømmer synd og advarer mot dens konsekvenser. Noen ganger profeterer de om fremtidige hendelser (se L&p 1:37-38). Mange av profetenes læresetninger finnes i Skriftene. Når vi studerer profetenes ord, kan vi lære sannheten og motta veiledning (se 2 Nephi 32:3).

Vi oppholder Kirkens president som profet, seer og åpenbarer, og den eneste person på jorden som mottar åpenbaring på vegne av hele Kirken. Vi oppholder også rådgiverne i Det første presidentskap og medlemmene i De tolv apostlers quorum som profeter, seere og åpenbarere.

Åpenbaring er kommunikasjon fra Gud til sine barn. Når Herren åpenbarer sin vilje til Kirken, taler han gjennom sin profet. Skriftene – Bibelen, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle – inneholder åpenbaringer gitt gjennom oldtidens og siste-dagers profeter. Presidenten for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Guds profet på jorden i dag.

Enkeltpersoner kan motta åpenbaring for å hjelpe dem med deres konkrete behov, ansvar og spørsmål og bidra til å styrke deres vitnesbyrd. De fleste åpenbaringer til ledere og medlemmer av Kirken kommer gjennom inntrykk og tanker fra Den hellige ånd. Den hellige ånd taler til sinnet og hjertet i en stille hvisken (se L&p 8:2-3). Åpenbaring kan også komme gjennom syner, drømmer og besøk av engler.

Beslektede henvisninger: Salmene 119:105; Efeserne 4:11-14; 2 Timoteus 3:15-17; Jakobs brev 1:5-6; Moroni 10:4-5

6. Prestedømmet og prestedømsnøkler

Prestedømmet er Guds evige kraft og myndighet. Ved prestedømmet skapte og styrer Gud himlene og jorden. Ved sin makt forløser og opphøyer han sine barn og tilveiebringer “mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39).

Gud gir prestedømsmyndighet til verdige mannlige medlemmer av Kirken så de kan handle i hans navn til frelse for hans barn. Prestedømmets nøkler er retten til å presidere, eller det er den fullmakt som er gitt menneskene av Gud, til å styre og lede Guds prestedømme på jorden (se Matteus 16:15-19). Gjennom disse nøklene kan prestedømsbærere gis fullmakt til å forkynne evangeliet og forrette frelsens ordinanser. Alle som tjener i Kirken, kalles under ledelse av en som har prestedømsnøkler. Dermed har de rett til kraften som trengs for å tjene og oppfylle de ansvarsoppgaver som sorterer under deres kall.

Beslektet henvisning: L&p 121:36, 41-42

Det aronske prestedømme

Det aronske prestedømme kalles ofte det forberedende prestedømme. Embedene i Det aronske prestedømme er diakon, lærer, prest og biskop. I Kirken idag kan verdige mannlige medlemmer motta Det aronske prestedømme når de er minst 12 år gamle.

Det aronske prestedømme “har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp” (L&p 13:1).

Det melkisedekske prestedømme

Det melkisedekske prestedømme er det høyere eller større prestedømme, og forretter i åndelige ting (se L&p 107:8). Dette større prestedømmet ble gitt Adam og har vært på jorden hver gang Herren har åpenbart sitt evangelium.

Det ble først kalt “Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden” (L&p 107:3). Det ble senere kjent som Det melkisedekske prestedømme, oppkalt etter en stor høyprest som levde på profeten Abrahams tid.

Embedene i Det melkisedekske prestedømme er eldste, høyprest, patriark, sytti og apostel. Presidenten for Det melkisedekske prestedømme er Kirkens president.

Beslektet henvisning: Efeserne 4:11-14

7. Ordinanser og pakter

Ordinanser

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en ordinans en hellig, formell handling som har åndelig betydning. Hver ordinans ble tilrettelagt av Gud for at vi skulle lære åndelige sannheter. De frelsende ordinanser utføres ved prestedømmets myndighet og under ledelse av dem som innehar prestedømmets nøkler. Noen ordinanser er avgjørende for vår frelse, og kalles derfor frelsende ordinanser.

Den første frelsende ordinans i evangeliet er dåp ved nedsenkning i vann ved en som har myndighet. Dåpen er nødvendig for å bli medlem av Kirken og for å komme inn i det celestiale rike (se Johannes 3:5).

Ordet dåp kommer av det greske ordet som betyr å dyppe eller senke ned. Nedsenkning er et symbol på at vedkommendes syndige liv dør og at han eller hun gjenfødes til et åndelig liv, viet til å tjene Gud og hans barn. Det er også et symbol på død og oppstandelse.

Etter at en person har blitt døpt, legger en eller flere bærere av Det melkisedekske prestedømme sine hender på vedkommendes hode og bekrefter ham eller henne som medlem av Kirken. Som en del av denne ordinansen, kalt bekreftelse, ble vedkommende gitt Den hellige ånds gave.

Den hellige ånds gave er forskjellig fra Den hellige ånds innflytelse. Før dåpen kan man føle Den hellige ånds innflytelse fra tid til annen, og gjennom denne innflytelsen kan man få et vitnesbyrd om sannheten (se Moroni 10:4-5). Etter å ha mottatt Den hellige ånds gave, har man imidlertid rett til konstant veiledning hvis man holder budene.

Andre frelsende ordinanser er ordinasjon til Det melkisedekske prestedømme (for menn), tempelbegavelsen og ekteskapets besegling (se L&p 131:1-4). Alle prestedømmets frelsende ordinanser ledsages av pakter. I templet kan disse frelsende ordinanser også utføres stedfortredende for de døde. Stedfortredende ordinanser trer først i kraft når de avdøde personene mottar dem i åndeverdenen og overholder de tilhørende paktene.

Andre ordinanser, som salving av syke og navngivning og velsignelse av barn, er også viktige for vår åndelige utvikling.

Beslektet henvisning: Apostlenes gjerninger 2:36-38

Pakter

En pakt er en hellig avtale mellom Gud og mennesker. Gud stiller paktens betingelser, og vi går med på å gjøre det han ber oss om. Deretter lover Gud å gi oss bestemte velsignelser som følge av vår lydighet (se L&p 82:10).

Alle prestedømmets frelsende ordinanser ledsages av pakter. Vi inngår en pakt med Herren i dåpen, og denne pakten blir fornyet når vi tar del i nadverden. Brødre som mottar Det melkisedekske prestedømme, inngår i prestedømmets ed og pakt. Vi inngår også pakter i templet.

Beslektede henvisninger: 2 Mosebok 19:5-6; Salmene 24:3-4; 2 Nephi 31:19-20; L&p 25:13

8. Ekteskap og familie

Ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og familien står sentralt i hans plan for frelse og for vår lykke. Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger.

Formeringsevnens hellige kraft skal utelukkende brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru. Foreldre skulle bli mange og fylle jorden, oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet og dekke deres fysiske og åndelige behov.

Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre. Fedre skal presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet og sørge for livets nødvendigheter. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere.

Den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven. Jorden ble skapt og evangeliet åpenbart for at familier kunne bli dannet, beseglet og opphøyet i all evighet. (Tilpasset fra “Familien – En erklæring til verden”, Liahona, nov. 2010, 129.)

Beslektede henvisninger: 1 Mosebok 2:24; Salmene 127:3; Malaki 4:5-6; L&p 131:1-4

9. Bud

Bud er de lover og betingelser Gud har gitt menneskene. Vi tilkjennegir vår kjærlighet til ham ved å holde hans bud (se Johannes 14:15). Når vi holder budene, medfører det velsignelser fra Herren (se L&p 82:10).

De to mest grunnleggende budene er: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel og av all din forstand [og] du skal elske din neste som deg selv” (Matteus 22:36-39).

De ti bud er en viktig del av evangeliet, og er evige prinsipper som er nødvendige for vår opphøyelse (se 2 Mosebok 20:3-17). Herren åpenbarte dem for Moses i oldtiden, og han har gjentatt dem i åpenbaringer i de siste dager.

Noen andre bud er å be daglig (se 2 Nephi 32:8-9), undervise andre i evangeliet (se Matteus 28:19-20), holde kyskhetsloven (se L&p 46:33), betale full tiende (se Malaki 3:8-10), faste (se Jesaja 58:6-7), tilgi andre (se L&p 64:9-11), ha en takknemlig innstilling (se L&p 78:19) og adlyde Visdomsordet (se L&p 89:18-21).

Beslektede henvisninger: 1 Mosebok 39:9; Jesaja 58:13-14; 1 Nephi 3:7; Mosiah 4:30; Alma 37:35; Alma 39:9; L&p 18:15-16; L&p 88:124

For mer informasjon om disse emnene, kan du gå til LDS.org, Teachings, Gospel Topics eller se Tro mot pakten: En oppslagsbok i evangeliet (2004).